Content uploaded by Arild Engelsen Ruud
Author content
All content in this area was uploaded by Arild Engelsen Ruud on Aug 10, 2022
Content may be subject to copyright.
Anmeldelser
140
Internasjonal Politikk | Årgang 69 | Nr. 1 | 2011
Afghanistan: A Cultural and Political History
Thomas Barfield
Princeton: Princeton University Press, 2010
Anmeldt av ARILD ENGELSEN RUUD, Universitetet i Oslo
Det er to interessante påstander i Thomas Barfields bok, Afghanistan: A
Cultural and Political History. Den ene er at politikk i Afghanistan en gang
for ikke altfor lenge siden var noe som bare eliten beskjeftiget seg med og
resten av befolkningen holdt seg unna, men at dette nå har endret seg.
Den andre påstanden er at det i tillegg til å være store regionale forskjeller
mellom de etnisk dominerte provinsene i Afghanistan også er store for-
skjeller innad blant de ulike pashtun-klanene, og at dette er med på å for-
klare vesentlige sider ved Afghanistans moderne historie.
Barfield er antropolog og gjør etter eget utsagn bruk av sin antropolo-
giske innsikt for å forstå samfunnet og hvordan det har påvirket landets
historie. Han kritiserer statsvitenskapelige tilnærminger for overdreven
vekt på «rational choice» eller «cost/benefit»-analyse. I Afghanistan er det
slik at «tribal and ethnic groups take primacy over the individual» på en
slik måte at enkeltindividet ofrer seg for gruppens ære, vet han å fortelle
(s. 17). Her forekommer det meg imidlertid at Barfield har en forenklet
forestilling om statsvitenskapens begreper, og uansett synes hans eget
antropologiske bidrag å være forholdsvis begrenset i dette som i all hoved-
sak er en historiebok.
Boken bærer litt preg av å være tuftet på modellen skapt av Louis
Duprees berømte bok Afghanistan fra 1973, en modell som siden har vært
brukt i en lang rekke bøker om landet de siste ti årene. Dette er en «longue
durée»-fremstilling av Afghanistans historie, som tar for seg alt fra geo-
grafi og klima til beskrivelser av etniske grupper. En slik tilnærming har
også Barfield. Og i likhet med den andre tar også hans historiefremstilling
utgangspunkt i en fjern tid før Ahmed Shah i 1737 etablerte Durrani-
dynastiet, for så å følge landets historie gjennom de ulike krigene og kon-
gene frem til nyere tid.
Barfield bringer ikke til torgs nytt historisk eller etnografisk materiale,
men han har like fullt en forfriskende tilnærming til historiefremstillin-
gen og et par svært interessante poenger. Ett eksempel er hans poeng om
at Afghanistan ikke var en stat med noen form for nasjonal identitet før
helt på tampen av 1800-tallet. Det vi i dag kjenner som Afghanistan var et
perifert fjellområde hvorfra krigerklaner og erobrere dro ut for å erobre
andre land. De var dyktige krigere, fra et ressursfattig, skrint land. (Litt
ip-2011-1.book Page 140 Tuesday, February 15, 2011 1:48 PM
Anmeldelser 141
Internasjonal Politikk | Årgang 69 | Nr. 1 | 2011
som vikingene?) Det berømte Durrani-riket, påpeker Barfield, bestod av
rike provinser og et fattig sentrum, ikke omvendt, slik riker flest har vært
gjennom historien. Her gjør han interessant bruk av den arabiske histori-
keren Ibn Khalduns skille mellom lavlandssivilisasjoner gjerne basert på
irrigasjon og sentralisering, og perifere og ofte pastorale samfunn. Store
deler av Afghanistan tilhører den siste kategorien. Barfield påpeker videre
at den afghanske statsdannelsen kom sent i gang, og at pashtunerne ikke
ble oppfattet som landets naturlige herskere før de fikk feste om makten
på midten av 1800-tallet. Til det hadde de ulike provinsene for stor egen
identitet og utgjorde i seg selv naturlige politisk-økonomiske enheter:
Herat, Mazar-i-Sharif og Balkh, Kandahar, Kabul, Jalalabad og så videre.
Men disse var bare tidvis samlet under én kongemakt, og var like ofte å
finne samlet under andre kongemakter med tilstøtende provinser
(Mashhad, Peshawar, Lahore, Samarkand). Når Afghanistan blir en samlet
stat, skyldes det like mye politisk konsolidering i India og Persia og en
grenseoppdragning mot nord som følge av internasjonale politiske vurde-
ringer som det skyldes noen form for «naturlig» enhet mellom de provin-
sene som kom til å utgjøre landet.
Et annet godt poeng i boken er at Ahmed Shah ble valgt til konge i 1747
fordi han hadde tak i persernes pengekiste og hadde gode forbindelser til
det persiske riket. Dette siste kan synes som mat i første rekke for sært
interesserte historikere. Men Barfield har et større poeng: De gruppene
som skapte den sentraliserte afghanske staten og etablerte eller støttet opp
om Ahmed Shah og dynastiet han etablerte og som kom til å utgjøre en
kongemakt gjennom 200 år, var utgått fra grupper med forbindelser til
det høyst sentraliserte og byråkratiserte perserriket. Med andre ord mener
Barfield det var en gruppe mennesker fra visse klaner som hadde ideer om
en statsmakt på linje med andre stater og som kjente godt det byråkra-
tiserte og profesjonaliserte Persia, Mogulriket i India og de mange gamle
statsdannelsene i Sentral-Asia. Denne gruppen kaller han «professional
rulers, hereditary elites who saw government as their business» (s. 3).
Mange medlemmer av denne gruppen dro ut, til Persia, India og Sentral-
Asia. Noen av dem som ble igjen i det vi i dag kjenner som Afghanistan,
eller som kom tilbake når anledningen bød seg, etablerte seg med hell
som herskere i sitt eget land. Deres forbindelse til resten av befolkningen
var begrenset, men de opprettholdt legitimitet og stabilitet basert på et
gjensidig avhengighetsforhold. Kongene skaffet penger utenfra til å holde
en minimumsstat gående, og mottok til gjengjeld en aksept for sin konge-
verdighet. En kostnad for intern ro og legitimitet var å akseptere at den
afghanske staten var som en sveitserost, full av hull. De regimene det har
gått ille med, skriver Barfield, er de som har forsøkt seg på en «ameri-
kansk ost-modell», hvor samme lover skal gjelde hele landet og det
samme politiske hierarki skal gjelde overalt. Dette er regimer som kong
ip-2011-1.book Page 141 Tuesday, February 15, 2011 1:48 PM
Anmeldelser
142
Internasjonal Politikk | Årgang 69 | Nr. 1 | 2011
Amanullahs på 1920-tallet, eller kommunistenes på andre halvdel av 1970-
tallet og tidlig 1980-tall. Barfield tar opp dette med henblikk på hva som
skjer under Karzai og bistandsregimet, og er bekymret. Regimer som
klarte seg bedre er dem som tillot store forskjeller mellom de ulike regio-
nene i landet, hvor loven fra Kabul ikke ble etterfulgt med like stor iver
overalt, og hvor lokale makteliter fikk holde på med sitt. Her viser Barfield
særlig til Musahiban-dynastiet, det vil si den svake kong Zahir Shahs dyk-
tige onkler og fettere. Det fantes en nasjonal identitet, men den hadde
liten historisk dybde. Provinsene derimot, hadde en veldig historisk
dybde. Det var disse som utgjorde den viktige politiske enheten for folk
flest – Kandahar, Herat og så videre. «Regions that persist over time.» Noe
nasjonal glasur ble introdusert, men selv da Abdur Rahman tvangskonver-
terte kafirene i øst og omdøpte regionen deres til Nuristan, fikk dalførene
beholde sin egenart, sin politiske kultur og i praksis sitt selvstyre.
Det historisk nye som har fulgt av krigføringen siden sovjetstyrkenes
invasjon er at den sentraliserte minimumsstaten har mistet legitimitet og
relevans. «All the ethnic and regional groups in Afghanistan became poli-
tically and militarily empowered, reversing the process of centralization
that had been imposed by Abdur Rahman», skriver Barfield (s. 6). Den
sveisterostmodellen som hadde fungert så lenge (kanskje «en segmentert
stat» er et bedre begrep) var borte, og alle grupper mente seg berettiget til
å ha medkontroll over sentralstaten. «Afghanistan» er blitt en reell politisk
enhet, en betydelig identitetsmarkør, mens regionene har tapt sin betyd-
ning.
Likevel understreker Barfield at forskjellene mellom regionene frem-
deles er viktige. Han viser ikke minst til store forskjeller mellom de ulike
klaner av pashtunere. Pashtunerne i det sørlige og vestlige Afghanistan,
skriver han, har historiske erfaringer som er svært forskjellige fra pashtu-
nerne i fjellandskapet i grenseområdene mot Pakistan. I fjellområdene
har befolkningen i århundrer vært underlagt lokale stammehøvdinger og
har en sterk vekt på selvstendighet og forsvar av selvstendigheten. Legg til
dette et svært sterkt og nesten anarkisk æresbegrep ned på klan- og indi-
vidnivå. Pashtunerne lenger vest derimot, i det sørlige og vestlige Afgha-
nistan, har en lang historisk erfaring med sentralisert statsmakt, pengeø-
konomi og byråkrati. Det er fra disse områdene dynastiet Durrani kom, og
kongeklanene Muhammedzai og slekter som Karzai og Ghilzai. Mens
pashtunerne i sør og vest vil ha lettere for å akseptere en leder med konge-
lig verdighet og myndighet, vil pashtunerne i øst ha vanskeligere for det.
Barfield viser til at de østlige pashtunernes ledere gjerne er «self-made»,
første blant like som kaster seg opp ved dyktighet og brutalitet når anled-
ningen byr seg. De sørlige og vestlige pashtunernes ledere er fra gamle
veletablerte nettverk, slik som Karzai. Denne vesentlige nyansen har
gjerne blitt borte i beskrivelser av pashtunerne og deres politiske kultur.
ip-2011-1.book Page 142 Tuesday, February 15, 2011 1:48 PM
Anmeldelser 143
Internasjonal Politikk | Årgang 69 | Nr. 1 | 2011
Barfield skriver godt og lett, og gitt de gode poengene han har er dette
en bok vel verdt å gjøre seg kjent med for folk som er profesjonelt opptatt
av Afghanistan i dag og fremover. Boken egner seg også godt som intro-
duksjon til afghansk samfunn og historie, og har en god fremstilling av de
siste tiårs hendelser og utfordringer. Dens største svakhet er at den ikke
har det empiriske materialet en antropolog gjerne forventes å ha – feltar-
beidsmaterialet som viser hvordan folk flest i Afghanistan tenker politisk.
Det ville naturligvis være for mye forlangt under de rådende omstendighe-
ter. Hans hovedpoenger blir følgelig å betrakte som hypoteser, men vel-
funderte hypoteser, som er gode å tenke videre med.
ANMELDT AV ARILD ENGELSEN RUUD, UNIVERSITETET I OSLO
Nordområdepolitikken sett fra nord
Elisabeth Angell, Sveinung Eikeland og Per Selle (red.)
Bergen: Fagbokforlaget, 2010
Anmeldt av GEIR HØNNELAND, Fridtjof Nansens Institutt og Universitetet i Tromsø
Fagbokforlaget har sendt antologien Nordområdepolitikken sett fra nord til
tidsskriftet Internasjonal Politikk, og tidsskriftet har valgt å sende den ut til
anmeldelse. Det kunne lede en til å tro at dette er en bok om internasjonal
politikk, på bakgrunn av de utenrikspolitiske assosiasjonene som begrepet
nordområdepolitikk gir. La det imidlertid være sagt med en gang at dette –
med et par små unntak – ikke er en bok som ser på nordområdene i en
internasjonal politikk-kontekst.
Ved inngangen til 2000-tallet hadde begrepet nordområdepolitikk en
eim av kald krig over seg. Opprinnelig forstått som utenrikspolitikk i våre
nordlige nærområder, hadde det på 1990-tallet i stor grad blitt erstattet av
begreper som russlandspolitikk, barentssamarbeid og – til nød – nærom-
rådepolitikk. I Orheim-utvalgets NOU Mot nord! fra 2003 fikk næringsut-
vikling og forskning en sentral plass, og under den rødgrønne regjeringen
har skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk i nordområdesatsingen
blitt uklart. Det understrekes at «alle skal med», samtidig som man min-
ner om at «det går en grense» for hva som er nordområdepolitikk. Denne
grensen innebærer for eksempel at nordområdesatsingen ikke er distrikts-
ip-2011-1.book Page 143 Tuesday, February 15, 2011 1:48 PM