Content uploaded by Bengt Andersen
Author content
All content in this area was uploaded by Bengt Andersen on Aug 14, 2017
Content may be subject to copyright.
Oppvekststedets betydning for barn og unge
Nabolaget som ressurs og utfordring
Ingar Brattbakk og Bengt Andersen
AFI Rapport 02:2017
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 i
ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTETS RAPPORTSERIE
THE WORK RESEARCH INSTITUTE'S REPORT SERIES
© Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus, 2017
© Work Research Institute (AFI) Oslo and Akershus University College of Applied Sciences
© Forfatter(e)/Author(s)
Det må ikke kopieres fra denne publikasjonen ut over det som er tillatt etter bestemmelsene i "Lov
om opphavsrett til åndsverk", "Lov om rett til fotografi" og "Avtale mellom staten og rettighetshaver-
nes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisningsvirksomhet".
All rights reserved. This publication or part thereof may not be reproduced in any form without the
written permission from the publisher.
ISBN 978-82-7609-388-9
ISSN 0807-0865
Arbeidsforskningsinstituttet Work Research Institute (AFI)
Høgskolen i Oslo og Akershus Oslo and Akershus University College of
Applied Sciences
Pb. 4 St. Olavs plass P.O.Box 4 St. Olavs plass
0130 OSLO N-0130 OSLO
Telefon: +47 23 36 92 00
E-post: postmottak@afi.hioa.no
Webadresse: www.afi.no
Publikasjonen kan lastes ned fra www.afi.no. Ved større opptrykk, ta kontakt med AFI.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 ii
ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTETS RAPPORTSERIE
THE WORK RESEARCH INSTITUTE'S REPORT SERIES
Temaområde Rapport nr.:
Innovasjon og virksomhetsutvikling 02/2017
Tittel: Dato:
Oppvekststedets betydning for barn og unge Juli 2017
Nabolaget som ressurs og utfordring
Forfatter(e): Antall sider:
Ingar Brattbakk og Bengt Andersen 67
Resymé:
Ett av ti barn i Norge lever i familier som er fattige over tid, og andelen er økende. Andelen fattige
barnefamilier er særlig høy i flere av de store og mellomstore byene på Sør- og Østlandet, og spesielt
innad i Oslo finner vi sterke konsentrasjoner. Barnefattigdommen i storbyene er konsentrert i områder
med svake levekår og konsentrasjon av andre nærmiljøbyrder. Med bakgrunn i norsk og internasjonal
litteratur drøfter vi i denne rapporten hvilken betydning det har å vokse opp i denne typen nabolag,
og påviser eksistensen av negative nabolagseffekter på barn og unges sosiale mobilitet og livssjanser.
Barn som derimot vokser opp i nabolag med konsentrasjoner av en rekke nærmiljøgoder ser ut til å
dra fordeler av dette gjennom å tilegne seg samfunnsnyttig sosial og kulturell kapital. Samlet bidrar
disse romlige ulikhetene til å reprodusere sosial ulikhet i det norske samfunnet.
Emneord
Nabolagseffekter
barnefattigdom
oppvekst
livssjanser
segregasjon
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 iii
Forord
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ønsket å styrke kunnskapen om nabolagseffekter og
nabolagets betydning for utviklingen av ulike kapitalformer for barn og unge generelt, og barn og unge
i lavinntektsfamilier spesielt. Et viktig bakteppe for dette er at andelen barn som vokser opp i familier
med vedvarende lavinntekt er økende, og at barn med innvandrerbakgrunn nå utgjør godt over halv-
parten av alle barn i lavinntektsgruppen (Epland og Kirkeberg 2017). En annen viktig begrunnelse var
at sentrale kontekster i barns liv, som familie og skole, har vært gjenstand for mye forskning og at
funnene herfra er relativt godt kjent. Nabolaget – eller oppvekststedet – som en sentral arena i barn
og unges liv er imidlertid mindre studert og kunnskapen fra de studiene som er gjennomført er i mindre
grad allment kjent.
I den forbindelse gav Bufdir AFI oppdraget med å utarbeide et kunnskapsgrunnlag om dette temaet
med hovedvekt på en gjennomgang og drøfting av eksisterende norsk og internasjonal kunnskap på
feltet. Arbeidet med prosjektet har pågått fra slutten av mars til juli 2017, og har bestått av litteratur-
søk, enkle analyser av foreliggende data om barn i lavinntektsfamilier og sammenfatning av eksiste-
rende litteratur. Vi takker Stian Carstens Bendiksen og Kristina Rolstad Nordlund i Bufdir for konstruk-
tivt og godt samarbeid underveis i prosessen, og Aina Landsverk Hagen ved AFI for kvalitetssikring og
gode innspill.
Arbeidsforskningsinstituttet, august 2017
Ingar Brattbakk (prosjektleder)
Bengt Andersen
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 iv
Innhold
Forord
Sammendrag
1. Introduksjon – nabolagets betydning for barn og unge .................................................................. 1
2. Byenes sosiale geografi – sosioøkonomisk og etnisk segregasjon .................................................. 6
2.1 Sosioøkonomisk og etnisk segregasjon i norske storbyer ............................................................. 6
2.2 Geografisk variasjon i barnefattigdom i Norge ........................................................................... 11
3. Nabolagseffekter – hvordan oppstår de? ...................................................................................... 18
3.1 Sosiale relasjoner internt i området ............................................................................................ 18
3.2 Eksterne forhold .......................................................................................................................... 21
3.3 Hvilke grupper påvirkes sterkest av nabolaget? ......................................................................... 23
3.4 Differensierte effekter og selektive mekanismer - foreldremediering ....................................... 24
3.5 Nabolagets betydning for barn og unges sosiale, kulturelle og økonomiske kapital .................. 25
3.6 Avansert marginalisering og norske storbyer i et internasjonalt perspektiv .............................. 28
4. Nabolagseffekter – hvordan påvirkes barn og unges livssjanser av nabolaget? .......................... 30
4.1 Internasjonale studier av nabolagseffekter ................................................................................ 31
4.2 Norske studier av nabolagseffekter ............................................................................................ 32
4.3 Nabolagets betydning for ungdoms sosiale mobilitet i Oslo ....................................................... 33
4.4 Kvalitative nabolagsstudier ......................................................................................................... 36
5. Nabolagseffekter – hva vet vi og kan negative effekter motvirkes? ............................................. 46
5.1 Hva vet vi om nabolagseffekter for barn og unge i Norge? ........................................................ 46
5.2 Hva kan gjøres for å motvirke negative effekter av nabolaget for barn og unge? ..................... 51
Litteratur ............................................................................................................................................... 59
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 v
Sammendrag
Bakgrunn
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ønsker å styrke kunnskapen om nabolagseffekter og
nabolagets betydning i Norge for utviklingen av ulike kapitalformer for barn og unge generelt, og barn
og unge i lavinntektsfamilier spesielt. Et viktig bakteppe for dette er at andelen barn som vokser opp i
familier med vedvarende lavinntekt er økende i Norge, og at barn med innvandrerbakgrunn nå utgjør
godt over halvparten av alle barn i lavinntektsgruppen (Epland og Kirkeberg 2017). En annen viktig
begrunnelse er at sentrale kontekster i barns liv, som familie og skole, har vært gjenstand for mye
forskning og at funnene herfra er relativt godt kjent. Nabolaget – eller oppvekststedet – som en sentral
arena i barn og unges liv er imidlertid mindre studert, særlig nasjonalt, og kunnskapen fra de studiene
som er gjennomført er i mindre grad allment kjent. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har på oppdrag
fra Bufdir utarbeidet et kunnskapsgrunnlag med hovedvekt på en gjennomgang og drøfting av eksiste-
rende norsk, og et utvalg av internasjonal, kunnskap på feltet. I tillegg er det foretatt noen enkle ana-
lyser av foreliggende data om bosettingsmønsteret til fattige barnefamilier.
Nabolagets rolle for barn og unge
Nabolaget er en viktig arena for barn og unge, og det er utbredt enighet om at det utgjør en sentral
del av oppvekstmiljøet og har betydning for deres utvikling. Ulike lokalmiljø gir ulike muligheter for
barn og unge, og nabolaget kan både være en ressurs og en utfordring. Med nabolaget mener vi et
lokalt miljø som består av materielle, sosiale og organisatoriske strukturer. Nabolag brukes ofte syno-
nymt med nærmiljø og lokalsamfunn. Barn og unge er i formativ alder og tilbringer – på tross av en
mer organisert og digital oppvekst – som regel mye tid i nabolaget: de lever lokale liv. På grunn av
prinsippet om nærskoler i Norge er grunnskoler ofte fysisk lokalisert i nabolaget og sosialt sett tett
sammenvevd med nærmiljøet – det samme gjelder en rekke organiserte fritidsaktiviteter. Samlet sett,
er nabolaget dermed en viktig arena der barn blir kjent med andre og lærer alt fra viktige kulturelle
koder via grunnleggende idrettsferdigheter til mer avansert «akademisk» kunnskap. Nabolaget kan
med andre ord være en viktig arena for utvikling av sosial og kulturell kapital, men kan også være en
arena der man ikke får tilegnet seg den avgjørende kulturelle kapitalen eller der man blir del av «feil»
gruppe.
Nabolagets rolle for barn og unge er hovedtemaet i denne rapporten, og vi fordyper oss i spørsmål
som: Hvor viktig er nabolaget for hvordan barn og unge lykkes videre i livet? Hvilke ressurser finnes,
eller mangler, i de nære omgivelsene utenfor hjemmets fire vegger som har betydning for unges livs-
sjanser? Hvilke goder og byrder i nærmiljøet kan tenkes å påvirke barn og unges mulighetsrom? Nabo-
lagseffekter er et begrep som favner ideen om at trekk ved oppvekststedet til barn og unge kan ha
innflytelse på deres mulighetsrom og livssjanser: Hva gjør nabolaget med de som bor der? Og hva er
det egentlig som påvirker oss i nabolaget – hvilke mekanismer er det som kan opptre?
Nabolaget påvirker barn og unges livssjanser og mulighetsrom
Internasjonale og norske studier viser at barn og unges livssjanser og fremtidsmuligheter påvirkes av
nabolaget de vokser opp i, både i positiv og negativ retning. Det er tydelig påvist at mens noen får
drahjelp av oppvekststedet sitt får andre redusert sine muligheter. I denne sammenhengen er vi mest
opptatt av de negative effektene fordi kunnskap om disse er sentralt hvis man ønsker å motvirke dem.
Hvor stor ulempe er det å vokse opp i utsatte nabolag? Forskningen viser at det å bo i et område med
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 vi
mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og utdannelse kan redusere ens livssjanser. Foreld-
renes og familiens ressurser – oftest omtalt som sosial bakgrunn – har absolutt størst betydning for
barn og unges livssjanser, men denne rapporten viser at andre arenaer som skole og nabolag har begge
signifikante eller klare effekter på barnas utvikling og sosiale mobilitet.
Fattige eller utsatte nabolag er dermed ett av flere elementer som bidrar til reproduksjon av sosial
ulikhet i samfunnet ved at det hemmer sosial mobilitet. Samtlige norske studier finner tydelige, men
moderate, effekter på barn og unges sosiale mobilitet. Den gjennomsnittlige negative effekten fra na-
bolaget for det enkelte individ er relativt liten eller moderat, men fordi det omfatter så mange barn og
unge er samfunnseffekten betydelig. Det er i første rekke trekk ved beboersammensetningen de fleste
studiene har tatt for seg, og de har funnet at dette påvirker barn og unge. Det er så langt gjort relativt
få kvantitative studier av nabolagseffekter for barn og unge i norske nabolag, og de fleste er gjort i en
storbykontekst; Oslo. Konklusjonen i denne rapporten gjelder derfor først og fremst for hovedstadens
barn og unge og deres oppvekstmiljøer. Det er imidlertid liten grunn til å tro at dette kun er et Oslo-
fenomen. Denne konklusjonen baserer seg på at det er påvist effekter langs hele skalaen av nabolag i
Oslo, samt at én norsk studie påviser effekter fra nabolag over hele landet. I tillegg finner flere svenske
studier nabolagseffekter i mellomstore svenske byer og fra nabolag over hele Sverige.
Flere ferske svenske studier avgrenser utbredelsen av det geografiske nabolaget rundt hver enkelt be-
boer på en bedre måte ved å trekke en sirkel rundt hvert individ, noe som gjør at man mer presist kan
studere hvilken innvirkning de nærmeste naboene har. Resultatene herfra viser betydelig sterkere na-
bolagseffekter enn det som kommer fram i de øvrige studier som benytter større, og forhåndsdefi-
nerte, statistiske geografiske enheter (som grunnkretser). Vi tror dette tegner et riktigere bilde av vir-
keligheten – et bilde som også støttes av kvalitative studier og av folks erfaring og umiddelbare mage-
følelse: Bostedet former oss som mennesker. Det betyr ikke at bostedet har større betydning enn so-
siale kontekster som familie, eller skoler og vennenettverk utenfor nærmiljøet, men at bostedet i likhet
med – og i samspill med disse – spiller en rolle for mulighetsrommet og livssjansene våre. Særlig gjelder
dette for barn og unge, og i størst grad for barn og unge i lavinntektsfamilier.
Ulike grupper av barn og unge påvirkes ulikt av nabolaget
Forskningen viser også at hvordan barn påvirkes av nabolaget sitt varierer ut fra deres alder, kjønn,
sosioøkonomiske posisjon og etnisitet. Gutter påvirkes gjennomgående i sterkere grad enn jenter. Ho-
vedforklaringen på dette er at gutter jevnt over er mer ute i nærområdet og har en sterkere lokal
tilknytning enn jenter. Effektene varierer også med alder. Barnas påvirkning henger sammen med i
hvor stor grad de «utsettes» for nabolaget: de minste barna påvirkes minst, men fra førskolealder og
oppover påvirkes barna i økende grad i takt med at deres aksjonsradius utvides og med økende bruk
av lokale lekeplasser og institusjoner som barnehage, skole og fritidstilbud. Aksjonsradiusen deres ut-
vides ytterligere i tenårene, og dermed blir de også påvirket av nabolag med større utstrekning, noe
som er påvist for Oslo. I USA er det påvist tydelige positive effekter for barn i fattige familier av å skifte
til et bedre nabolag, og jo tidligere barna eksponeres for et bedre nabolag desto sterkere var deres
sosiale mobilitet. I hvilken grad amerikanske funn har overføringsverdi til det norske samfunnet, er
usikkert. I studier av nabolagseffekter eller i dybdestudier av enkelte nabolag, så er det sosiale, kultu-
relle og materielle (boligstruktur, uterom med mer) dimensjoner man tar for seg. Siden norske byer i
stor grad er sosialt, kulturelt og materielt forskjellig fra amerikanske byer, er altså overføringsverdien
ikke gitt. Likevel ser vi det som relevant å trekke på tankegods og funn herfra når vi vurderer norske
og europeiske studier.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 vii
Barn og unge fra familier med lavere sosioøkonomisk posisjon påvirkes sterkere av nabolaget enn de
som kommer fra hjem hvor foreldrene har høyere utdanning og inntekt. Dette er et særlig viktig funn
med tanke på situasjonen til barn og unge fra fattige familier – som også ofte bor områder med et mer
krevende oppvekstmiljø. De fattigste barnefamiliene er i større grad enn andre prisgitt de rimeligste
boområdene, og områder med høy andel kommunale og private utleieboliger. Et viktig funn, særlig for
større byer, er derfor at mange barn i fattige familier i tillegg til å få med seg mindre ressurser hjem-
mefra i tillegg ofte er utsatt for en høyere grad av kollektiv ressursfattigdom i nærmiljøet sitt – blant
annet i form av høyere andel utsatte naboer og dårligere fysisk utemiljø – enn andre barn.
Nabolaget påvirker utviklingen av barn og unges sosiale, kulturelle og økonomiske kapital
Nabolaget med alle dets institusjoner og sosiale andre (som venner og andre rollemodeller) er en arena
for læring og kommunikasjon der sosiale relasjoner og nettverk utvikles, vedlikeholdes, utvides eller
brytes. Nabolaget representerer dermed et mulighetsrom for å utvikle ulike former for kapital – sosial,
kulturell og økonomisk – som barn og unge enten kan profittere på eller som kan bli en hemsko for
dem. En viktig grunnforståelse handler om at kapital kan forstås som ressurser som er konverterbare;
de kan anvendes for å oppnå noe annet.
Det er en tett kobling mellom nabolagseffekter og utviklingen av ulike kapitalformer med basis i nær-
miljøet. Den sosiale kapitalen barn og unge får gjennom lokale nettverk i nabolaget kan gi tilgang til
ressurser i form av nyttig informasjon, kjennskap til og kunnskap om for eksempel utdannings- og ar-
beidsmuligheter. Mangelen på slik sosial kapital i nabolaget, eller sosial kapital som virker begrensende
i form av marginaliserte grupper eller «dårlige miljøer» med fare for rekruttering til kriminelle aktivi-
teter, kan altså bidra til å redusere mulighetsrommet for barn og unge. Det samme gjelder tilegnelsen
av kulturell kapital som for eksempel språk, kunnskaper, ambisjoner og generelle sosiokulturelle fer-
digheter som alle er tett knyttet til oppvekstmiljø og sosialisering. Flere studier peker på at trekk ved
nabolaget påvirker mulighetene til å lykkes i utdanningssystemet og dermed tilgang til jobber og øko-
nomiske goder. I utsatte områder eller for personer fra marginaliserte og stigmatiserte grupper, kan
manglende kulturell kapital - det vil si, i liten grad beherske storsamfunnets rådende eller legitime
kultur – ha stor betydning for barn og unges livssjanser. Den ulike fordelingen av kulturell kapital spiller
derfor en sentral rolle i reproduksjonen av sosial ulikhet i samfunnet. Den økonomiske kapitalen
henger tett sammen med, og avhenger ofte, av tilgang til sosial og kulturell kapital. I tillegg kan nabo-
laget gi ulik grad av lokale jobbmuligheter for ungdom som både kan gi dem tilgang til økonomisk ka-
pital her og nå, samt være viktige for å bygge en CV som styrker jobbsjansene senere i livet. Kapitalen
man får med seg fra oppvekststedet tar man med seg videre i livet, og kan få betydning for hvordan
man lykkes som voksen gjennom fremtidig nettverksbygging og inkludering i samfunnet. Den påvirker
med andre ord den sosiale mobiliteten.
At det i noen nabolag forekommer mekanismer som gir negative utfall, er imidlertid ikke det samme
som å si at nabolag med de sterkeste negative effektene er svært dårlige steder å bo, eller at områdene
er preget av håpløshet og ekstreme forhold. Ei heller betyr det at beboerne bare er passive ofre for
uheldige omstendigheter. Dette er en forståelse som lett går tapt både i medias fremstilling og i mye
av forskningen på feltet. Tvert imot ser det ut til at mange av beboerne i disse områdene har et aktivt
forhold til uheldige sider ved nabolaget sitt, og at de har strategier for å motvirke dette. Selv om vi ikke
skal underslå at noen beboere kan «føle seg fanget» i området sitt fordi de mangler ressurser og mu-
ligheter til å finne et annet, og bedre, bosted, er det viktig å understreke at studier samtidig viser at de
fleste trives godt og har en sterk tilhørighet til sitt nabolag. I tillegg tilbringer en god del barn og unge
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 viii
også store deler av dagen i andre områder enn der de bor. Dessuten er det også slik at i «utsatte»
områder i en by som Oslo, er det fortsatt mange beboere som har økonomi til å flytte, og som gjør det
ettersom barna vokser til. Vi snakker om kompliserte og sammensatte prosesser.
Fattige barnefamiliers bosettingsmønster
Hvert tiende barn i Norge vokser opp i en husholdning som er fattig over tid, og den geografiske varia-
sjonen mellom fylker, kommuner og internt i de største byene er relativt stor. Siden barnefattigdom-
men er særlig høy blant visse innvandrergrupper med bestemte landbakgrunner henger den også nøye
sammen med den etniske segregasjonen; hvordan ulike etniske grupper er fordelt eller konsentrert i
byrommet. Samtidig er det verdt å minne om at nesten halvparten av barna i lavinntektsfamilier er
etnisk norske. Vi vil understreke at det å vokse opp i familier med lavinntekt ikke nødvendigvis betyr
et liv i fattigdom, men at risikoen for fattigdom er betydelig høyere blant disse. Vi veksler dessuten
mellom disse begrepene for å variere språkbruken.
Barnefattigdommen har relativt høy utbredelse i storbyene, og hvert femte barn her – som utgjør om
lag 18 500 av landets 98 000 barn i fattige familier – bor i Oslo. Over halvparten av barna som lever i
familier som er fattige over tid bor i 29 av landets 426 kommuner, av disse er det kun tre kommuner
som ikke befinner seg på Sør- og Østlandet. Oslo, Drammen og flere av byene i Østfold og Telemark
skiller seg ut med høy andel barnefattigdom. Samtidig er det verdt å merke seg at konsentrasjonen av
barnefattigdom i visse bydeler i Oslo er betydelig både målt i antall og andel. Én av bydelene i Oslo har
like mange barn i fattige familier som hele Trondheim kommune til sammen, og fire av bydelene i Oslo
har hver for seg betydelig flere barn i fattige familier enn totalen i Stavanger.
Vi har også studert forekomsten av barnefattigdom i Oslos 92 delbydeler, som i størrelse grovt sett
tilsvarer det mange vil tenke på som byens nabolag. Variasjonen mellom disse delbydelene i Oslo er
uvanlig sterk, den varierer fra 2,4 prosent i ett av nabolagene i Bydel Vestre Aker i ytre by vest til 63,7
prosent i ett av nabolagene i Bydel Gamle Oslo i indre by øst. Andelen ligger dessuten mange steder
betydelig høyere enn for bydeler og byen som helhet, og altså 5-6 ganger så høyt som gjennomsnittet
for landet. Med tanke på at dette er svært tettbygde områder innenfor avgrensede arealer vil en slik
konsentrasjon i seg selv potensielt kunne ha helt særskilte utfordringer knyttet til nabolagseffekter.
Kunnskapsbehovet om nabolagets rolle for barn og unge er fortsatt stort, og omfatter studier både i
og utenfor de største byene og en rekke temaer. For å tette det identifiserte norske kunnskapshullet,
er det behov for en sterkere satsning på byforskning som tar for seg sosiale og kulturelle prosesser i
byene og relasjonen mellom beboere og bosted. For å styrke forskningen er det samtidig behov for å
bedre tilgangen til en rekke eksisterende datasett på lavt geografisk nivå, og at registerdata suppleres
med omfattende surveydata om beboernes preferanser, holdninger og atferd knyttet til nærmiljøet,
samt lokale data om nabolagskvaliteter som tjenestetilbud, organisasjoner og fysiske forhold.
Mulige løsninger. Er det mulig å motvirke negative effekter av nabolaget?
Kompleksiteten i nabolagsprosessene – som forsterkes av befolkningens flyttemønstre – tilsier at det
er behov for et bredt spekter av tiltak fra overordnet politisk nivå og ned til mikroforhold i nabolaget.
Jo mindre den sosiale ulikheten mellom individer og grupper er, desto mindre ulikhet vil det være
mellom geografiske områder. De aller viktigste tiltakene er derfor å gjøre noe med den grunnleggende
omfordelingen og tilgangen til samfunnets ressurser gjennom nasjonal politikk innenfor familie-, opp-
vekst- og utdanningspolitikk, makroøkonomisk- og arbeidsmarkedspolitikk, skattepolitikk- og inntekts-
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 ix
overføringer og ikke minst boligpolitikk samt helse-, omsorgs- og forbrukspolitikk. Det er på disse po-
litikkfeltene det viktigste grunnlaget for å motvirke barnefattigdom og uheldige oppvekstvilkår legges.
Den omfordelende velferdsstaten ser ut til å motvirke fremveksten av svært «dårlige» nabolag og har
kompensert for en del av forskjellene mellom «gode» og «dårlige» nabolag i Norge. Det er satt inn en
rekke konkrete tiltak som kan bidra til å dempe segregasjonen og ulikheten mellom nabolag i utgangs-
punktet, og til å bøte på konsekvensene der ulikhet mellom områder oppstår.
Bolig-, by- og planpolitikken er sentral for å forsøke å skape sosialt blandede nabolag, styrke den ma-
terielle, sosiale og organisatoriske strukturen i nabolagene og sørge for spredning av kommunale boli-
ger og utsatte hushold. Et sentralt virkemiddel er omfordelingsmodeller som statens inntektssystem
for kommunene og modeller for fordeling av midler mellom bydeler/områder internt i de største kom-
munene etter gitte kriterier knyttet til befolkningens demografi og levekår. I tillegg er det behov for
steds- og nabolagspolitikk – ofte omtalt som områderettet innsats – som retter seg mot utsatte områ-
der hvor ulike aktører og sektorer samarbeider på tvers over en gitt tidsperiode for å bedre levekårene
og styrke nabolagskvaliteter og tjenester. Satsingene har blant annet omfattet barnehager, skoler, fri-
tidstilbud, bomiljø og uterom.
I regjeringens strategi mot barnefattigdom vil en rekke av de foreslåtte tiltakene kunne bidra til å styrke
viktige nærmiljøarenaer for barn og unge, men basert på funnene i denne rapporten ser vi samtidig
behov for tydeligere grep både når det gjelder grunnleggende inntektssikring og overordnet bolig-,
plan- og byutviklingspolitikk som kan bidra til mer blandede nabolag, bedre boforhold og en jevnere
geografisk fordeling av byrder og goder i utgangspunktet, slik at behovet for lindrende tiltak reduseres.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 1
1. Introduksjon – nabolagets betydning for barn og unge
Nabolaget er en viktig arena for barn og unge, og det er utbredt enighet om at det utgjør en sentral
del av oppvekstmiljøet som har betydning for barn og unges utvikling. Ulike lokalmiljø vil gi ulike mu-
ligheter for utfoldelse og sosialt samvær, og tilbudet av fritidstilbud, tilrettelagte uteområder, kultur-
tilbud påvirker barn og unges utfoldelse og kan samtidig bidra til å skape identitet og tilhørighet til
nabolaget (Bufdir 2016). Men hva mener vi egentlig med nabolag, eller lokalmiljø, og hvor mye betyr
det?
Nabolaget kan forstås som et lokalt miljø med et eget sosialt «klima» og en egen identitet (Brattbakk
& Wessel 2017), der det «umiddelbare nabolaget» er nære omgivelser som vi sanser og forholder oss
aktivt til (Andersen m fl 2017). Nabolag brukes ofte synonymt med nærmiljø og lokalsamfunn, og over-
lapper dermed i stor grad med det som på engelsk omtales som «community» (Andersen 2001). I et
essay forsøker Clarke (2014) å svare på hvorfor nettopp «community» har opptatt så mange samfunns-
forskere. Noe av grunnen er, hevder han, at «community» forbindes med det lokale eller lokalitet:
Lokaliseringen av tette sosiale bånd mellom mennesker. «Community» er stedet folk lever og handler
(«act»), den lokale kulturen som former oss som subjekter eller aktører, og en form for særegenhet
som markerer en arena der lokalitet, interesser og identitet er forskjellig fra omverdenen. Med andre
ord, så kan et nabolag forstått som «community» også være en lærings- og sosialiseringsarena. Den
norske sosiologen Schiefloe hevder at «nærmiljøet» avgrenser området for aktiviteter og relasjoner
som har boligen som utgangspunkt, og kan forstås som en arena som dannes av materielle, sosiale og
organisatoriske strukturer (Schiefloe 1985). Den materielle strukturen består av fysiske omgivelser;
naturlige og menneskeskapte. Sosiale relasjoner, gruppedannelser, samhandling, normer, språk og
omgangsformer danner den sosiale strukturen, mens den organisatoriske strukturen består av lokale
institusjoner, tjenestetilbud, næringsliv og sivilsamfunnets organisasjoner og lag. De tre strukturene er
delvis tett innvevd i hverandre. Den organisatoriske strukturen, som for eksempel en skole eller et
bydelshus, kan sees som fysiske anlegg som inngår i den materielle strukturen og sosiale aktiviteter
som undervisning og foreningsvirksomhet som finner sted der, inngår i den sosiale strukturen.
Når det er sagt, så kan et bestemt nabolag som et sted eller (et potensielt) lokalt sosialt fellesskap, bli
forstått eller vurdert ulikt av beboerne. Studier viser at geografisk avgrensede «nabolag» også kan ha
lite faktisk naboskap, det kan være ulik grad av sosial deltakelse og en rekke ulike ideer om hva «na-
bolaget» eller «nærmiljøet» er – eller hvem som hører til og hvor grensene går (Andersen 2001; 2008;
2014; Dennis 1969; Gans; 1969; Robbins, 2005).
Det er også sentralt å påpeke at trekk og kvaliteter ved nabolag varierer svært mye etter hvor i Norge
man befinner seg. Fysiske omgivelser, sosialt miljø og organisatoriske strukturer vil for eksempel være
svært ulike i ei lita bygd på Vestlandet, i en mellomstor by i Trøndelag (Brattbakk 1999 og Brattbakk m
fl 2000) og i indre by i Oslo (Andersen m fl 2017). Forskjellene kan handle om beboersammensetning,
hvor tett man bor, ressurstilgangen og kvaliteten på det offentlige tjenestetilbudet og graden av fore-
ningsvirksomhet og frivillig innsats fra sivilsamfunnet. Summen av disse forholdene på hvert enkelt
sted vil variere betydelig, og dermed varierer også hva nabolaget kan tilby barn og unge av mulighets-
rom. Forskjellene mellom by og land er åpenbare, og så langt er det storbyenes nabolag som er mest
studert ut fra en tanke om at det er særlig her ressursfattige og utsatte nabolag dannes, og at disse
potensielt sett representerer de største utfordringene for barn og unges oppvekstmiljø.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 2
Barn og unge er i formativ alder og tilbringer som regel mye tid i nabolaget: de lever sine liv lokalt.
Derfor er nærmiljøet en særlig viktig arena for denne aldersgruppen. Samtidig har mange barn og unge
en mer organisert og digital oppvekst (Bakken 2016) hvor mye tid tilbringes på skolen i ordinær under-
visning og skolefritidsordninger, økende grad av organiserte fritidsaktiviteter og mer tid hjemme med
dataspill og sosiale medier. Dette innebærer i praksis at mye av dagen tilbringes i boligen eller utenfor
selve «nabolaget» – noe som ikke bare gjelder barn, men, som Park (1984) påpekte allerede i 1925, i
høy grad også voksne (Andersen, 2001; 2014; Gullestad, 2002; Hannerz, 1980). Om vi holder oss til
barnas hverdag, så er skole, fritidsaktiviteter og den digitale verden ofte tett sammenvevd med nabo-
laget og vennene som bor der. Å invitere med venner hjem har også ofte en kobling til nabolaget fordi
det er venner man har fått gjennom nærskolen, lokale fritidsaktiviteter eller møtt på lekeplassen. Sam-
tidig er det en sosioøkonomisk slagside her fordi mange barn i lavinntektsfamilier bor trangt og ikke
har mulighet til dette.
Nabolaget som arena for sosialisering og utvikling av kapital
Umiddelbart tenker de fleste på familien som den viktigste primære sosialiseringsarenaen for barn og
unge, og skolen som den viktigste sekundære sosialiseringsarenaen. Begge disse arenaene er godt stu-
dert både internasjonalt og nasjonalt, og kunnskapsgrunnlaget er omfattende. Andre sekundære are-
naer som er mindre studert – særlig med omfattende kvantitative studier – omfatter nabolag og jevn-
aldrende venner. Før vi trenger dypere inn i dette vil vi slå fast at forskningen entydig påpeker at det
er foreldrenes og familiens ressurser – oftest omtalt som sosial bakgrunn – som har størst betydning
for barn og unges livssjanser og mulighetsrom. Den primære sosialiseringsarenaen som utgjøres av
hjemmesfæren betyr altså definitivt mest. Spørsmålet blir dermed hvor stor betydning sekundære so-
sialiseringsarenaer som skole og nabolag har, og den relative fordelingen mellom disse. Skolens rolle
for barn og unges utvikling og sosiale mobilitet er et godt etablert og svært omfattende forskningsfelt.
Nyere forskning fra Oslo, antyder imidlertid at Oslo-skolen i begrenset grad bidrar til sosial mobilitet.
Tvert imot kan det være at Oslo-skolen snarere bidrar til økende sosial ulikhet (Hansen, 2017). Nabo-
lagets rolle er mindre studert, men er et forskningsfelt i sterkt vekst. Relasjonen mellom skole og na-
bolag er også relativt lite studert, selv om det finnes noen studier også her. I utdanningssystemer som
det norske hvor de fleste barn og unge går på nærskolen sin er skole og nabolag ofte sterkt sammen-
vevd. Her spiller skolen en sentral rolle i lokalsamfunnet, og nabolagets øvrige institusjoner, organisa-
sjoner og lag har som regel tette bånd til skolen.
Nabolaget med alle dets institusjoner og sosiale andre (som venner og andre rollemodeller) er, som
nevnt, en arena for læring og kommunikasjon der sosiale relasjoner og nettverk utvikles, vedlikeholdes,
utvides eller brytes. Nabolaget representerer et mulighetsrom for å utvikle ulike former for kapital –
sosial, kulturell og økonomisk – som barn og unge enten kan profittere på eller som kan bli en hemsko
for dem. De ulike kapitalformene kan, som vi drøfter i kapittel 3.5, forstås på ulike måter, men en viktig
grunnforståelse handler om at kapital kan forstås som ressurser som er konverterbare; de kan anven-
des for å oppnå noe annet. Vi vil senere drøfte flere teoretikeres syn på kapital, men her vil vi nøye oss
med en kort gjennomgang basert på den franske sosiologen Pierre Bourdieus forståelse, slik hans per-
spektiver er oppsummert eller fortolket av Schiefloe (2015). Bourdieu har utviklet forståelsen av og
diskutert en rekke ulike kapitalformer i flere arbeider.1
1 Blant annet i «Distinksjonen» (eng: «Distinction», Bourdieu, 1984), eller for eksempel i «Outline of a Theory of Practice»
(Bourdieu, 1977). For leseren av denne rapporten, vil kanskje særlig essay som «The Order of Things» og «Site Effects»
være av spesiell interesse (Bourdieu, 1999a; b). Andersen (2014) har blant annet sett hen til sistnevnte essays i en analyse
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 3
Kjernen i begrepet sosial kapital handler om sosiale relasjoner og nettverk som fungerer som ressurser
for enkeltindivider eller for en gruppe, for eksempel et lokalsamfunn. Den sosiale kapitalen barn og
unge får gjennom nettverk kan gi tilgang til ressurser i form av nyttig informasjon, kjennskap til og
kunnskap om for eksempel utdannings- og arbeidsmuligheter. Nettverk kan være svært avgjørende for
å skaffe seg jobb. Men sosiale nettverk kan også være begrensende i tilfeller hvor det er snakk om
marginaliserte grupper eller «dårlige miljøer» med fare for rekruttering til kriminelle aktiviteter.
Kulturell kapital dreier seg om ressurser som språk, atferdsformer, kunnskaper, ambisjoner og gene-
relle sosiokulturelle ferdigheter som alle er tett knyttet til oppvekstmiljø og sosialisering. Den kulturelle
kapitalen har særlig betydning for mulighetene til å lykkes i utdanningssystemet og dermed tilgang til
jobber og økonomiske goder. I «utsatte» områder eller for personer fra marginaliserte og stigmatiserte
grupper, kan manglende kulturell kapital (det vil si, i liten grad beherske storsamfunnets rådende eller
«legitime kultur”, (Ljunggren & Andersen, 2014, s. 307) ha stor betydning for ens livssjanser, i tillegg
til å ha lite av økonomisk kapital (Bourdieu, 1999a). Den ulike fordelingen av kulturell kapital spiller
derfor en sentral rolle i reproduksjonen av sosial ulikhet i samfunnet.
Økonomisk kapital er verdier som direkte kan konverteres til penger og konsum. Som vist ovenfor vil
det for eksempel være stor variasjon i hvordan trekk ved nabolaget gir tilgang til sosial og kulturell
kapital som i neste omgang kan omdannes til økonomisk kapital, primært gjennom tilgang til jobber
senere i livet. Nabolaget kan også i ulik grad gi lokale jobbmuligheter for ungdom som både kan gi dem
tilgang til økonomisk kapital her og nå, samt være viktige for å bygge en CV som styrker jobbsjansene
senere i livet.
I denne rapporten er det nabolagets rolle for barn og unge som er hovedtemaet, og vi fordyper oss i
spørsmål som: Hvor viktig er nabolaget for hvordan barn og unge lykkes videre i livet? Hvilke ressurser
finnes, eller mangler, i de nære omgivelsene utenfor hjemmets fire vegger som har betydning for unges
livssjanser? Hvilke goder og byrder i nærmiljøet kan tenkes å påvirke barn og unges mulighetsrom?
Nabolagets rolle for barn i fattige familier
Å forstå betydningen av oppvekststedet er viktig for barn og unge generelt, og for barn og unge som
vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt eller familier som er utsatte på andre måter spesielt.
Barn og unge fra fattige og utsatte familier er i en særlig sårbar posisjon, og kvaliteter ved arenaer
utenfor hjemmet kan tenkes å være mer avgjørende for deres mulighetsrom. De sekundære sosialise-
ringsarenaene – som skole og nabolag – kan potensielt ha større betydning både i positiv og negativ
retning, og dermed potensielt spille en sterkere kompenserende rolle. Når de individuelle ressursene i
familien er svakere kan de kollektive ressursene i nærmiljøet tenkes å være viktigere for de unges ut-
vikling. Et særlig viktig bakteppe i så måte er at andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende
lavinntekt er økende i Norge (Epland og Kirkeberg 2017).
Vi vil ikke her drøfte inngående hva fattigdom er, men lene oss til de forståelsene som er mest utbredt
og omforente i europeisk og norsk forskning og samfunnsliv. Det er vanlig å ha en forståelse av fattig-
dom som et relativt fenomen, og i likhet med mange andre vil vi vise til den britiske forskeren
Townsends definisjon fra 1979:
av segregasjon og nabolagenes sosiale betydning i Oslo, mens Ljunggren og Andersen (2014) er de som mest systematisk
har benyttet deler av Bourdieus teoretiske rammeverk i analysen av sosioøkonomisk (klasse-) segregasjon i Oslo.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 4
«Familier og grupper i befolkningen kan sies å være fattige hvis de mangler ressurser til å skaffe
seg den diett, delta i aktivitetene, ha den levestandard og de forbruksgoder som er vanlige,
eller i det minste bredt akseptert i det samfunnet de lever i” (Townsend 1979).
I tillegg til å se på fattigdom som et relativt fenomen der det handler om å ha tilgang til det som er
«vanlig, eller i det minste bredt akseptert i samfunnet de lever i», inkluderer denne definisjonen særlig
to forhold som er særlig relevant for nabolaget. Det første handler om ressurser til «å delta i aktivite-
ter» som for eksempel kan omfatte fritidsaktiviteter og andre arenaer i nærmiljøet. Det andre er å ha
en viss levestandard som kan omfatte boligen i seg selv, samt det helt nære bomiljø og det mer utvi-
dede nærmiljøet, som bør ha kvaliteter på et visst akseptabelt nivå.
Det foreligger relativt mye forskning på barnefattigdom i Norge (for en oversikt se Fløtten (red.) 2009,
Fløtten & Nielsen, 2015). Noen av studiene berører geografisk variasjon i barnefattigdom (Nadim &
Nielsen 2009), trekk ved boforholdene (Nielsen 2011, Sandbæk & Pedersen (red.) 2010) og i tillegg
nabolaget (Skog Hansen, & Lescher-Nuland 2011, Turner & Stefansen 2012), og deltakelse i fritidsakti-
viteter (Stefansen 2004). På tross av at disse studiene gir et visst innblikk i nabolagets betydning for
barn og unge i Norge er kunnskapen på feltet fortsatt relativt begrenset, og det gjelder særlig studier
som tar for seg nabolaget som en viktig oppvekstarena.
Hvert tiende barn vokser opp i en husholdning som er fattig over tid (Epland og Kirkeberg 2017). Fra
2001 til 2015 er andelen barn under 18 år i fattige familier tredoblet på landsbasis. Særlig i årene 2001
til 2004 var økningen sterk – fra 3,3 prosent til 7,2 prosent. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør i 2015
godt over halvparten av alle barn i lavinntektsgruppen, og det er i denne gruppen økningen har vært
sterkest. Samtidig er det viktig å minne om at nesten halvparten har majoritetsbakgrunn og at det også
har vært økning i denne gruppen. Det er stor variasjon mellom innvandrergrupper etter landbakgrunn.
Andelen barn med somalisk bakgrunn som tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt er særlig høy,
fulgt av barn med bakgrunn fra Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. Deretter følger barn med bakgrunn
fra Pakistan og Marokko. Når vi samtidig vet at en økende segregasjon i storbyene (Ljunggren og An-
dersen 2017, Wessel 2017) gir sterkere konsentrasjon av befolkningen etter sosioøkonomiske og et-
niske skillelinjer, tyder mye på at de interne oppvekststedene i storbyene blir mer ulike. Spriket mellom
nabolagenes kvaliteter og hva de tilbyr den oppvoksende slekt ser ut til å øke.
Når det gjelder den etniske dimensjonen vil vi i rapporten benytte oss av det etablerte begrepsappa-
ratet til SSB der man benytter landbakgrunnen til individet selv og landbakgrunnen til individets for-
eldre som basis for klassifisering. Innvandrere er personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte
foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Norskfødte med innvandrerforeldre er personer som er
født i Norge av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Innvandrere og norsk-
fødte med innvandrerforeldre omtaler vi i rapporten som personer med innvandrings- eller minori-
tetsbakgrunn, og noen ganger som minoritetsnorske. Personer som ikke tilhører gruppen «innvand-
rere» eller «norskfødte med innvandrerforeldre» – altså som ikke har minoritetsbakgrunn – omtales
av SSB som «den øvrige befolkningen», men de presiserer at denne betegnelsen bare kan brukes i
omtale med de øvrige kategoriene. Vi vil omtale denne gruppen som majoritetsbefolkningen, eller
majoritetsnorske.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 5
Nabolagets rolle for barn og unges livssjanser: nabolagseffekter
Forestillingen om at bosted har betydning ser ut til å stå sterkt i befolkningen. Dette kommer klarest
til uttrykk når foreldre legger sterk vekt på kvaliteter ved oppvekststed og skole, samt barnas ve og vel
i sitt valg av bosted (Ljunggren og Andersen 2017, Hansen 2017, Wiborg 2017 og Andersen, Brattbakk
og Dalseide 2017). At oppvekststedet har betydning for deg senere i livet, er nærmest å regne som
folkevisdom.
Som vi kommer tilbake til i kapittel 2 er det mye forskning som ettertrykkelig dokumenterer at det er
store interne forskjeller mellom ulike deler av de store byene i Norge.
Mange forskningsbidrag berører disse spørsmålene, og problematiserer den interne ulikheten mellom
bydeler og nabolag. Mange antyder dessuten at delte byer med romlig ulikhet kan forsterke forskjel-
lene og forverre situasjonen for beboere i visse deler av byene, mens man i andre områder får positiv
drahjelp av bostedet sitt. I tråd med dette anses ulikhet mellom områder i byer, det vi kaller for segre-
gasjon, som problematisk og som et legitimt mål for utjevningspolitikk. Men hva er det egentlig som
er problematisk? Betyr virkelig byens sosiale geografi så mye? Hvor sterkt påvirkes vi egentlig av bo-
stedet vårt? Hva vet vi om konsekvensene av opphopning av gode og dårlige levekår mellom nabolag?
Tradisjonelt har man vært opptatt av kontekstuelle effekter som er en form for selvforsterkende effek-
ter på lokalt nivå, eller som Elstad sier det i sin studie av helseulikhet i Oslo: «Hva området gjør med
de som bor der.» (Elstad, 2017). En tabloid versjon av spørsmålet kan lyde: «Blir du selv fattigere av å
vokse opp i et fattig nabolag?»
Den internasjonale forskningen på nabolagseffekter, som regnes som en retning innen nabolagsforsk-
ningen, har det siste tiåret fått et enormt omfang; for eksempel gir Google Scholar over 30 000 treff
på uttrykket «neighbourhood effects».
En av de sentrale ideene innenfor tenkningen om nabolagseffekter er at bestemte forhold ved opp-
vekststedet til barn og unge kan ha innflytelse på deres ve og vel både her og nå og i fremtiden. Utvik-
lingen av lokale normer for hvor viktig det er å satse på skole og utdanning, kan tenkes å påvirke hvilke
skolekarakterer barn og unge oppnår, og i neste omgang hvor mye utdannelse de tar. Flere teorier er
lansert for å forklare hvilke mekanismer eller betingelser som fører til at unge formes av trekk ved
bostedet sitt. Vi vil i kapittel 3 drøfte hvilke teorier som er framsatt for å forklare hvordan nabolagsef-
fekter oppstår. Dernest presenterer vi i kapittel 4 empiriske funn fra den kvantitative forskningen på
nabolagseffekter og fra kvalitative nabolagsstudier. Vi vil i kapittel 5 først oppsummere noen hoved-
funn fra den norske og internasjonale forskningen på feltet, og oppsummerer hva vi vet om slike na-
bolagseffekter for barn og unge i en norsk storbykontekst. Til slutt drøfter vi hva slags politikk og tiltak
som kan bidra til å motvirke negative nabolagseffekter for barn og unge generelt, og for barn i fattige
familier spesielt.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 6
2. Byenes sosiale geografi – sosioøkonomisk og etnisk segregasjon
Vi starter dette kapitlet med en gjennomgang av segregasjonsmønstre i norske storbyer. Dette er fordi
nabolagseffekter i første rekke assosieres med områder som har et tydelig segregert bosettingsmøns-
ter, og at det også er her de fleste studier av nabolagseffekter er gjennomført. Nabolagseffekter er i så
måte et storbyfenomen. Samtidig vil vi understreke behovet for å studere fenomenet også utenfor
storbyene.
2.1 Sosioøkonomisk og etnisk segregasjon i norske storbyer
Den interne geografiske fordelingen av grupper og ressurser i storbyene har tradisjonelt vært regnet
som en av de typiske storbyutfordringene (Brattbakk m. fl. 2016). Segregasjonsmønstre er påvist og
godt dokumentert i samtlige norske storbyer (Aase og Dale 1976, Dale og Jørgensen 1986), og studiene
oppdateres jevnlig (Wessel 1997, 1999, St. meld. nr 31 (2002-03), Søholt og Wessel 2010, NOU
2011:14). Den sterkeste hopningen av levekårsulemper har man funnet i visse sentrumsområder og
drabantbyområder. Bystørrelse og omfanget av befolkningskonsentrasjoner har betydning for styrken
og utslagene av segregasjon. Videre påvirkes segregasjonen av den norske velferdsmodellen og den
særegne norske eierstrukturen for boliger (Brattbakk og Hansen 2004).
I Oslo er den sosiale ulikheten og segregasjonen sterkest, og hovedstaden er derfor også mest studert
(Hagen, Djuve & Vogt 1994, Barstad 1997, Wessel 2000, Bråthen m.fl. 2007, Blom 2002, 2012, Ander-
sen 2014, Ljunggren m. fl. 2017, NOU 14, 2011). Hovedmønsteret som avtegner seg er det tydelige øst-
vest-skillet hvor indre by øst og visse drabantbyer i nordøst og sørøst tradisjonelt har hatt sterkest
opphopning av levekårsulemper. Samtidig har, gentrifisering funnet sted i deler av indre by de siste
tiårene (Brattbakk 1999, Sæter og Ruud, 2005, Brattbakk og Hagen m.fl. 2015), og utfordringene i en-
kelte drabantbyer har blitt forsterket (Hansen og Brattbakk 2005, Bråthen m fl 2007). Studier som har
fokusert på Oslo-regionen og har innlemmet hovedstadens omegnskommuner har funnet nyere ten-
denser til hopning i enkelte områder også her (St.meld. nr 31 (2006-2007), Søholt og Wessel 2010).
I sin studie av levekår i Oslo beskriver Bråthen m fl (2005) byens hovedmønstre langs fire dimensjoner:
(1) grunnet en stor andel velhavende og ressurssterke ligger levekårene i gjennomsnitt høyt tross et
klart øst-vest-skille som har blitt forsterket av at innvandrerbefolkningen i liten grad har bosatt seg i
ytre vest, (2) en relativt stor andel av befolkningen kjennetegnes av alvorlige levekårsulemper knyttet
til to forhold som er delvis sammenvevde; helseproblemer og lav inntekt som følge av at man er eks-
kludert fra arbeid, (3) byens sosiale geografi formes særlig av de fire faktorene aldring, arbeidsmar-
kedstilknytning, etnisitet og flyttemønstre, og (4) selv om visse deler av indre øst fortsatt har opphop-
ning av levekårsutfordringer har innslaget av ung, hovedsakelig hvit, middelklasse på livsfasevandring
økt kraftig. Studien bekrefter en del velkjente trekk ved mange europeiske storbyer de siste tiårene;
de store ulikhetene som følger av innslaget av de som har mest og minst, økt innvandring som leder til
at levekårene i større grad følger etniske skillelinjer, og en sterk indre geografisk differensiering som
preges av stabilitet, men samtidig en viss endring knyttet til gentrifiseringsprosesser i deler av indre
by.
For Trondheim har flere studier vist et lappeteppemønster (Dale og Jørgensen 1986, Brattbakk, Jør-
gensen & Dale 2000, Trondheim kommune 2012) og for Bergen en sentrum-periferi-dimensjon (Bergen
2011). I begge disse byene justeres imidlertid mønstrene gradvis i takt med at visse sentrumsområder
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 7
gjennomgår gentrifisering. Kristiansand har også opplevd en økende sosioøkonomisk og etnisk segre-
gasjon, særlig med en konsentrasjon av levekårsulemper i og rundt området Slettheia, hvor blant annet
flere av skolekretsene har en innvandrerandel på linje med for eksempel Romsås i Oslo (Ellingsen
2012). I Stavanger er det avdekket et lappeteppemønster med visse likhetstrekk med Trondheim (Dale
og Jørgensen 1986), men samtidig med den sterkeste konsentrasjonen av levekårsulemper i deler av
Storhaug bydel. De samme hovedtrekkene i segregasjonsmønsteret i Stavanger er også identifisert
med basis i ulike kapitalformer (Rosenlund 2000).
I en periode fant man at den sosioøkonomiske segregasjonen i norske storbyer ikke økte tross økende
inntektsulikhet og innvandring, men de siste årene ser også den sosioøkonomiske segregasjonen ut til
å øke igjen. Økonomiske kriser assosieres ofte med økende polarisering og segregasjon etter inntekt,
og de fattigste nabolagene rammes som regel sterkest i form av økende arbeidsledighet og dalende
inntektsnivå. En nylig publisert studie av utviklingen i Malmø bekrefter en slik sammenheng gjennom
å sammenligne utviklingen i de mest utsatte nabolagene under den økonomiske krisen (1990-1995)
med en mer stabil økonomisk periode (Andersson & Hedman 2016). Funnene viser at både inntekts-
polariseringen og inntektssegregasjonen økte under den økonomiske krisen. Dessuten fant man at na-
bolag som i utgangspunktet var fattige hadde en sterkere nedgang enn øvrige deler av regionen. Dette
skyldtes både en forverret situasjon for de som bodde stabilt i et utsatt nabolag gjennom den økono-
miske krisen, og ikke minst den selektive flyttingen ut og inn av områdene. Inntektsforskjellene mellom
de som flyttet henholdsvis inn og ut av nabolagene, og de som ble stabilt boende var større under den
økonomiske nedturen enn i den stabile perioden. Malmö har også gjennomgått en annen markant
endring. Mens den utenlandskfødte befolkningen i 1960 utgjorde 5 prosent, var den i 2014 økt til 31
prosent. Befolkningsøkningen i byen er altså dominert av personer med utenlandsk bakgrunn. Om ut-
viklingen fortsetter, vil halvparten av byens befolkning ha «innvandrerbakgrunn». Basert på en omfat-
tende spørreundersøkelse, er det få av byens borgere (rundt en tredjedel) som mener at «innvand-
rerne» er godt integrerte. Tillitsnivået er også relativt lavt (Salonen, 2015, s. 92). Dette tyder ikke på
omfattende interetnisk, brobyggende sosial kapital, men snarere på et bysamfunn som er polarisert
med spenning mellom ulike grupper (ibid.).
Det er veldokumentert at byområder som har fått en synlig innflytting av personer som ser eller opp-
fattes som annerledes av den «norske» befolkningen har fått et negativt stempel eller rykte. Dette
gjelder spesielt Oslo og særlig fra rundt 1980-tallet (Andersen, 2014, kap. 5; Andersen, 2012; Kvamme,
2013). Disse demografiske endringene førte etter hvert også til at etnisk segregasjon ble et tema for
norske byforskere. Her er det likevel nødvendig å understreke to ting. For det første flyttet de «synlige»
(les: personer med en mørkere hudfarge) innvandrerne inn i byområder som allerede var stigmatiserte
og inn i en by som allerede var sosioøkonomisk segregert, da byen hadde vært delt i flere hundre år
(Andersen, 2014; Myhre, 1990, s. 95-101). For det andre er sosioøkonomisk segregasjon fortsatt noe
som særlig preger hovedstaden (Wessel, 2015). Som i en rekke andre europeiske storbyer er den øko-
nomiske segregasjonen økende også i Oslo (Ljunggren & Andersen, 2014; Rusdal, 2015). Det relativt
nye med situasjonen i Norges største by er derfor ikke et segregert bylandskap, men at «etniske» skil-
lelinjer i stor grad overlapper allerede eksisterende sosio-økonomiske skillelinjer (Andersen, 2012; An-
dersen & Biseth, 2013).
Etnisk segregasjon
Vi benytter for enkelthetsskyld begrepet «etnisk segregasjon», men som vi vil drøfte, er dette et pro-
blematisk begrep. Dette kan vise til eller gi ideer om at majoritetsbefolkningen, i Norge ofte omtalt
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 8
som enten «etnisk norske» eller «personer uten innvandrerbakgrunn», bor i andre byområder enn
minoritetsbefolkningen sett under ett, men hvem er «minoritetsbefolkningen»? I amerikansk sam-
menheng skiller ofte byforskere mellom ulike «rasekategorier» der et viktig kjennetegn er hudfarge,
og der forskerne i de kvantitative analysene baserer seg på statistikk der selvrapportert «rasetilhø-
righet» inngår.2 I Norge benyttes ikke «rase» som analytisk kategori, hverken av Statistisk sentralbyrå
eller i kvantitative segregasjonsstudier. Likevel, «rase», i den forstand at folk kan deles inn i kategorier
basert på ytre trekk som hudfarge, er sosialt eller kulturelt signifikant også her. Antropologer som Gul-
lestad (2002), Eriksen (2011) og Andersen (2014) er noen av dem som har vist hvordan folk grupperer
andre også etter «rase», også når de begrunner flyttevalg. Videre, om for eksempel personer på boli-
gjakt blir diskriminert på grunn av «hudfarge», og dermed blir «skjøvet» mot visse deler av byen, så
kan dette innebære at også «rasesegregasjon» (romlig atskillelse av sosiale kategorier eller grupper
der «hudfarge» er grensemarkøren) er et sosialt fenomen i Oslo. Dette er dog lite studert. I norske
studier av bostedssegregasjon, skiller man heller mellom ulike «landgrupper» eller «regioner». Her blir
f.eks. bosetningsmønstrene til de tallmessig største «innvandrergruppene» som «pakistanere», «so-
maliere», «polakker» og «svensker» osv. sammenlignet med bosetningsmønstret til personer uten inn-
vandrerbakgrunn. Andre studier igjen, har mer omfattende kategorier der f.eks. «vestlige innvand-
rere», «ikke-vestlige innvandrere» og «etnisk norske» blir sammenlignet. Kort sagt finner denne forsk-
ningen at Oslo vest har en overrepresentasjon av «hvite» (selv om denne kategorien ikke benyttes),
det vil si personer med vestlig landbakgrunn, inkludert personer uten innvandrerbakgrunn, mens de
østlige bydelene (unntatt Nordstrand), og da særlig noen østlige delbydeler, har en overrepresentasjon
av personer med en mørkere hudfarge, som pakistanere, somaliere, tamiler og flere. Wessel (2017)
viser hvordan bosetningsmønstrene for ulike grupper har utviklet seg over tid, og hvordan dette har
påvirket segregasjonsnivået.
I en rapport om etnisk boligsegregasjon/bostedssegregasjon hvor man undersøkte i hvilken grad den
«norske befolkningen» og den «ikke-vestlige befolkningen» bodde blandet eller hver for seg, så hevder
Pettersen (2003, s. 13) at norske storbyregioner generelt kan sies å være moderat segregerte eller i
liten grad segregerte. Man finner høyest grad av segregasjon i Oslo-regionen, selv om heller ikke ho-
vedstaden gjennomgående har en høy grad av etnisk segregasjon (Pettersen, 2003, s. 13). Her det
viktig å påpeke at denne konklusjonen er basert på spesifikke teoretiske modeller og analytiske verk-
tøy. Andre verktøy (inkludert andre romlige skala-modeller), kunne gitt et annet resultat (Lens, 2015,
s. 4-5). Uansett, i norsk segregasjonsforskning benyttes ofte den såkalte
dissimilaritetsindeksen (…) som måler graden av likhet i fordelingen av to befolkninger over et antall
geografiske delområder, f.eks. delområder i en storbyregion. Indeksen angir hvor stor del av den ene
befolkningen (eller den andre) som må flytte til et annet delområde for at de to skal være likt fordelt
mellom delområdene. D-indeksen varierer fra 0 til 100. Hundre indikerer maksimal grad av segregasjon,
og 0 indikerer ingen grad av segregasjon. I USA regnes D-indeksverdier over 60 som høye. Verdier mel-
lom 30 og 60 regnes som moderate, mens verdier under 30 anses som lave. Dersom det bare er to
bydeler, og en befolkning holder til i hver sin bydel, er indeksen lik 100. Fordeler befolkningene seg helt
likt, dvs. at begge befolkningene f.eks. har 50 prosent av sin befolkning i hver bydel, da er indeksen lik
0 (…) Fordi D-indeksen opererer med andeler, vil den totale størrelsen på de to befolkningene i utgangs-
2 https://www.census.gov/topics/population/race/about.html
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 9
punktet ikke ha noen betydning for D-indeksen. Dersom majoritetsbefolkningens fordeling i delområ-
dene har vært stabil, påvirkes ikke indeksen av at en minoritetsbefolkning fordobles i en tiårsperiode
med mindre dens fordeling i delområdene har endret seg (Pettersen, 2003, s. 12).
Med utgangspunkt i amerikansk forskning der man må ha D-indeksverdier på over 60 for å snakke om
høy grad av segregasjon, har ingen norske byregioner slike nivåer. «Med unntak av Ålesund har alle
storbyregionene utenfor Østlandet lavere D-indeks i 2001 enn i 1991. I Kristiansand, Stavanger/Sand-
nes, Haugesund, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø har indeksen sunket med mellom 2 og 8 poeng.
Graden av segregasjon er lav, alle under 30 poeng» (Pettersen, 2003, s. 12). For Osloregionens del
observeres det dog at «den høyeste indeksverdien finner vi [her]. [Hovedstaden har en av de høyeste
segregasjonsnivåene blant storbyregionene i 2001, med en D-indeks på 34 poeng. I løpet av 10-årspe-
rioden har indeksverdien steget med 5 poeng.] Indeksverdien for aldersgruppen 6-15 år i Oslo-regio-
nen (52) i 2001 nærmer seg det som i amerikansk litteratur regnes som et høyt segregasjonsnivå»
(Pettersen, 2003, s. 15).
Basert på foreliggende norsk og internasjonal byforskning, kan en videre anta at en økende innvand-
rerandel i norske byer vil medføre økt boligsegregasjon eller i hvert fall enda mer synlige bokonsentra-
sjoner av innvandrere selv om segregasjonen målt ved hjelp av dissimilaritetsindeksen (D-indeksen)
ikke øker i seg selv. For som Blom (2012) har påpekt gjennom D-indeks-analyser for Oslo, så har det
vært en «utflating» i segregasjonsgraden på 2000-tallet, mens det samtidig har vært en stadig økning
i antall innvandrere i byen, men der denne absolutte økningen stort sett har kommet i mange av de
allerede mest «innvandrertette» områdene i hovedstaden. Om utviklingen fortsetter, så vil visse del-
områder i byen dermed bli mindre «etnisk norske» eller «hvite» (Andersen, 2012; Eriksen, 2015) og
mer og mer «innvandrerdominerte», selv om graden av romlig separasjon mellom «ikke-vestlige» og
«norske» ikke stiger på bynivå. Det er grunn til å understreke dette faktum da også bokonsentrasjoner,
og ikke nødvendigvis graden av atskillelse av innvandrere, i internasjonal forskning kobles til margina-
lisering, utenforskap og dårlige levekår (Wacquant, 2008b). Selv om verdiene en får på d-indeksen ikke
indikerer en total todeling av byen, er metaforen om den delte byen fortsatt relativt treffende når en
snakker om Oslo (Andersen, 2014). En slik todeling – for en illustrasjon av den etnisk delte byen, se
Oslokartet i Høydahl (2014, s. 259) – er mindre treffende for andre norske storbyer. En finner for ek-
sempel også i Trondheim tegn til bokonsentrasjoner av innvandrere (men langt unna de «sterke» kon-
sentrasjonene en har i Oslo), men områdene er ikke hovedsakelig på den ene siden av byen (som Oslos
østkant) eller i et sammenhengende belte slik indre og ytre øst i hovedstaden arter seg (Høydahl, 2014,
s. 513-515). I Kristiansand har man særlig ett område (Slettheia) som utpeker seg som synlig innvand-
rerkonsentrert ved at mange ikke-vestlige bor her. Av Slettheias befolkning har en tredjedel innvand-
rerbakgrunn (Høydahl, 2014, s. 364).). Tilsvarende har bydelen Storhaug i Stavanger særlig ett delom-
råde med relativ høy andel ikke-vestlige: I Johannesområdet hadde 21 prosent slik bakgrunn i 2013
(Høydahl, 2014, s. 441). Særskilt for Stavanger er den lite synlige geografiske oppdelingen av «vestlige»
og «ikke-vestlige» i byens delområder:
Forskjellene i bosettingsmønster mellom de fra Afrika, Asia etc. og de fra EU, Nord-Amerika etc. er
mindre i Stavanger enn i en del andre kommuner med mange innvandrere. En forklaring på dette kan
være at det oljebaserte næringslivet i Stavanger tiltrekker seg mer spesialisert arbeidskraft fra Afrika,
Asia etc. med høyere status og utdanning enn tilsvarende grupper i andre kommuner, og at disse har
en noe større frihet til å velge bostedsstrøk (Høydahl, 2014, s. 441).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 10
Heller ikke i Bergen ser det ut til at byen vil bli markant segregert med det første, men det er noen
områder der ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert. Ved inngangen til 2013 var det ingen om-
råder i SSBs rapport som hadde over 20 prosent ikke-vestlig befolkning (Høydahl, 2014, s. 478).
Det kan her skytes inn, at både hvilke mål eller analytiske verktøy og hva slags romlig skala man velger,
vil påvirke graden av segregasjon. Mens man fant at kategorien «ikke-vestlige» ble noe mindre segre-
gerte i Oslo som helhet i perioden 1998 til 2008, så ser man på delbydelsnivå at andelen «ikke-vestlige»
stiger i flere områder på østkanten. Og på grunnkretsnivå var det i 2010 40 av totalt 552 grunnkretser
«hvor mer enn halvparten av beboerne [hadde] ikke-vestlig bakgrunn (...) Dersom man går helt ned på
den enkelte adresse, finnes det eksempler på at personer med innvandrerbakgrunn utgjør ca 90 pro-
sent av beboerne i enkelte borettslag» (NOU 14, 2011, kap. 12). Ser man kun på befolkningssammen-
setningen i absolutte tall, ser en at antallet med «norsk bakgrunn» minker mellom 2008 og 2016 i
mange av Groruddalens delbydeler, mens den «ikke-vestlige» befolkningen øker (eksemplene er fra
Bydel Stovner og Bydel Furuset):3
• Fossum: «norsk»: fra 1 905 til 1 584. «Ikke-vestlig bakgrunn»: 2 372 til 3 079
• Vestli: «norsk»: fra 3 601 til 2 693. «Ikke-vestlig bakgrunn»: 2 372 til 3 505
• Furuset: «norsk»: fra 3 971 til 3 113. «Ikke-vestlig bakgrunn»: 4 789 til 6 252
• Lindeberg: «norsk»: fra 4 062 til 3 531. «Ikke-vestlig bakgrunn»: 3 351 til 4 024
På bydelsnivå finner man samme mønster for nesten hele Groruddalen. Bortsett fra Bydel Bjerke (der
«norske» øker fra 17 til 17 603 og «ikke-vestlige» øker fra 7 592 til 10 113), faller antallet med «norsk
bakgrunn», mens antallet «ikke-vestlige» øker. Mens antallet «ikke-vestlige» også øker i flere av vest-
kantens delbydeler, er her hovedtendensen at kategorien med «norsk bakgrunn», også øker og der-
med forsterker sin absolutte dominans. I Bydel Ullern, for eksempel, har kategorien «norsk» økt fra 25
109 til 26 679, mens «ikke-vestlig» har økt fra 1 730 til 2 816 i samme periode (i ingen av delbydelene
gikk antallet med norsk bakgrunn ned). I områder som Groruddalen, kan det dermed bli vanskeligere
for blant annet en nyankommen flyktning å knytte bånd til majoritetsbefolkningen som altså reduseres
i antall. Med andre ord kan det være utfordrende å generere brobyggende sosial kapital som potensielt
kan være nyttig for sosial mobilitet. I tråd med Ljunggren og Andersens (2014) analyser og fortolk-
ninger, kan det da også bli vanskeligere for «minoritetene» å tilegne seg en sosial og kulturell kapital
som bidrar til sosial mobilitet i det norske samfunnet.
En tendens for Osloregionen som vi tror vil øke i omfang i årene framover er at flere og flere ressurs-
sterke i sosioøkonomisk forstand, og da særlig barnefamilier, vil bosette seg i forstedene utenfor by-
kommunen (det er relevant å huske at en by som Oslo hadde en reduksjon i folketallet fra midten av
1960- til tidlig på 1980-tallet). Også i dag forlater mange barnefamilier byen til fordel for forstedene
(Oslo kommune, 2015f s. 13; Stambøl, 2015b), men spørsmålet er om dette vil tilta ettersom innvand-
rerandelen øker. Basert på foreliggende studier av «majoritetens» flyttemotiver, er et slikt scenario
langt fra usannsynlig (Andersen, 2014; Brattbakk, 2014b). Med andre ord vil en se at i en by som Oslo
vil en stadig større andel av befolkningen bestå av personer med innvandrerbakgrunn. I så fall kan
dette ha konsekvenser for kommunens skatteinngang gitt at innvandrerbefolkningen generelt har
både lavere inntekt og yrkesdeltakelse, samt at de i større grad er avhengig av/får offentlige ytelser
3 Tallene er hentet fra Oslo kommunes statistikkbank: http://statistikkbanken.oslo.kommune.no/webview/
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 11
(se over, samt f.eks. Oslo kommune, 2015f, s. 24; Wiggen et al., 2015). Dette kan imidlertid endre seg
i takt med at flere av etterkommerne, som gjør det bedre på utdannings- og arbeidsmarkedet enn sine
foreldre, blir voksne og antageligvis vil få høyere inntekt og yrkesdeltakelse. Samtidig kan utflyttingen
av barnefamilier føre til at kommunen sparer penger knyttet til barnehagesektoren og skole (Stambøl,
2015b, s. 12). Vi mangler norsk forskning på dette feltet (sammenhengen mellom byers befolkning,
flytting og skatteinngang), så temaet vil ikke bli drøftet videre her.
2.2 Geografisk variasjon i barnefattigdom i Norge
Å studere barnefattigdommens geografiske mønstre kan sies å være en variant av å studere sosioøko-
nomisk segregasjon for en bestemt demografisk gruppe; nemlig lavinntektsfamilier med familier med
barn 0-17 år. Siden barnefattigdommen er særlig høy blant visse innvandrergrupper med bestemte
landbakgrunner henger den også nøye sammen med den etniske segregasjonen.
Vi vil her hovedsakelig ha et sosialgeografisk blikk på barnefattigdommen og presentere noen hoved-
trekk i barnefattigdommens geografiske utbredelse med vekt på hvilke type steder som har konsen-
trasjoner av familier med vedvarende lavinntekt og hvor slike konsentrasjoner er særlige høye. Sta-
tistikken vi benytter her finnes kun på aggregert nivå for geografiske områder, og ikke på individnivå.
Dermed er det ikke mulig å gjøre effektstudier der vi kan identifisere hvordan trekk ved stedene påvir-
ker barn og unges livssituasjon og fremtidige livssjanser. Her må vi vise til kapittel 4.1, 4.2 og 4.3 for en
gjennomgang av slike studier. Analysene som er gjort her er deskriptive. De vil likefullt identifisere
noen trekk ved steder som har høye konsentrasjoner av barnefattigdom, og vi kan derfra gjøre anta-
gelser om hvor de sterkeste negative nabolagseffektene mest sannsynlig utspiller seg. De geografiske
enhetene vi har statistikk for er (1) hele landet, (2) fylker (3), kommuner, samt bydeler i de største
byene (4) og delbydeler i Oslo (5).
Hvert tiende barn i Norge vokser opp i en husholdning som er fattig over tid (Epland og Kirkeberg
2017). Andelen barn under 18 år i fattige familier på landsbasis er tredoblet fra 2001 til 2015. Særlig i
årene 2001 til 2004 var økningen sterk – fra 3,3 prosent til 7,2 prosent. Barn med innvandrerbakgrunn
i lavinntektsfamilier har vært økende over lengre tid (Epland og Kirkeberg, 2014, 2017) og utgjør i 2015
godt over halvparten av alle barn i lavinntektsgruppen (53,4 %), som omfatter om lag 52 000 barn. Det
er stor variasjon mellom innvandrergrupper etter landbakgrunn. Åtte av ti barn med somalisk bak-
grunn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i treårsperioden fra 2013-2015. Dernest følger
barn med bakgrunn fra Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan, mens litt under halvparten av barn med
bakgrunn fra Pakistan og Marokko tilhører denne gruppen. Noe av forklaringen på den høye andelen
barn i familier med lavinntekt i denne gruppen er at de enten har kommet til Norge som flyktninger
eller er født i Norge av foreldre som har flyktet hit. De tilhører ofte barnerike familier med svak tilknyt-
ning til arbeidsmarkedet og med høy avhengighet av offentlige støtteordninger (Epland og Kirkeberg
2017).
På tross av at barn av innvandrere utgjør litt over halvparten av alle barn i Norge som lever i familier
med vedvarende lavinntekt, og at denne gruppen har økt sterkt de siste årene, vil vi samtidig minne
om at nesten halvparten (46,6 %) er etnisk norske. Det har også vært en økning i denne gruppen som
i 2015 omfattet om lag 46 000 barn. En viktig forklaring på økningen i denne grupper er at flere barn i
lavinntektsgruppen kun har én forsørger (Epland og Kirkeberg 2017).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 12
Fattigdomsmål
Vi har i introduksjonen gitt rede for vår forståelse av fattigdom. Her vil vi nå gå et skritt videre og gjøre
rede for hvordan man kan måle fattigdom. Barn i familier med lav inntekt er en særlig sårbar gruppe.
Målet vi benytter her for å fastslå omfanget av barnefattigdom måler relativ fattigdom i et samfunn,
dvs. at fattigdom – eller lavinntekt – beregnes som å ha en inntekt som utgjør 60 prosent eller mindre
av medianinntekten (EU-skala)4 i samfunnet korrigert for husholdets størrelse og sammensetning*.
EU-skalaen krever altså at inntekten må være 60 prosent av medianinntekten eller lavere for at fami-
lien skal bli definert som fattig, og er det mest utbredte målet i Europa og i Norge. Her måler man altså
andelen barn i et område som bor i lavinntektsfamilier med vedvarende lavinntekt over tid (3 år) og
for å kunne sammenligne vi benytter medianinntekt for hele landet (ikke medianinntekt for den enkelte
kommune).
Målet benytter husholdets inntekter etter skatt5 som omfatter yrkesinntekter, kapitalinntekter og
ulike offentlige overføringer. Et slikt inntektsbegrep ligger ifølge SSB (2016) tett opp til den «praktiske»
definisjonen av inntekt» anbefalt av Canberra-rapporten (United Nations Economic Commision for Eu-
rope 2011). Likevel, det er altså bare kontante inntekter som inngår mens verdien av offentlige tjenes-
ter som blant annet gratis eller subsidierte barnehager og skolefritidsordninger, helsetjenester og fri-
tidsaktiviteter ikke inngår. Dermed er det altså deler av velferdsstatens kompenserende ytelser i form
av tjenester som ikke kommer med i regnestykket selv om disse kan utgjøre et relativt stort bidrag til
familienes økonomi. Det er dessuten verdt å merke seg at det fra flere hold tas til orde for en vridning
av en del kontante ytelser til husholdningene i retning av tjenester (se for eksempel NOU 2016:2, det
såkalte Brochmann II-utvalget). En særlig relevant dimensjon her når vi skal se barnefattigdom i rela-
sjon til nærmiljøet er nettopp at de lokale tjenestene fra det offentlige kan variere svært mye fra na-
bolag til nabolag, både internt i storbykommuner og mindre kommuner. Det samme gjelder tilbud fra
frivillige og ideelle organisasjoner og lag i lokalsamfunnet. Nabolagsgodene har en til dels svært ulik
romlig fordeling, og det samme gjelder nabolagsbyrdene, slik Ljunggren m fl (2017) dokumenterer for
Oslo. Denne romlige variasjonen er også betydelig i andre deler av landet.
4 Barn (0 – 17 år) i husholdninger med vedvarende lavinntekt etter EU-skala (fra Epland og Kirkeberg 2017).
En vanlig måte å definere vedvarende lavinntekt på er å slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere
år – for eksempel 3 år – og deretter å definere alle med en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 prosent eller
60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning.
I henhold til det som er vanlig praksis i Europa, er det en inntekt under 60 prosent av medianen som er benyttet som lavinn-
tektsgrense. For å ha vedvarende lavinntekt i 2015 måtte en husholdning på to barn og to voksne ha en gjennomsnittlig
holdningsinntekt etter skatt lavere enn 443 000 kroner i treårsperioden 2013-2015 (i 2015-kroner). Det er bare de kontante
inntektene husholdningen mottar, som inngår i inntektsbegrepet. Verdien av offentlige tjenester som f.eks. gratis eller sub-
sidierte barnehager, helsetjenester, fritidsaktiviteter mv. inngår ikke. Det gjør heller ikke verdien av hjemmeproduksjon
som f.eks. ubetalte omsorgstjenester fra slektninger, naboer eller venner. For en nærmere omtale av inntektsbegrepet viser
vi til kapittel 2 i SSB-rapporten Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2016. For å kunne sammenligne den økono-
miske velferden til husholdninger av ulik størrelse og sammensetning justeres husholdningens samlede inntekt etter skatt
ved hjelp av ekvivalensskalaer. Husholdningsinntekten fordeles likt ut på alle husholdningsmedlemmer ved hjelp av for-
bruksvekter. Vi har her benyttet EU sin ekvivalensskala. I denne skalaen gis første voksne husholdningsmedlem vekten 1,
neste voksne får vekten 0,5 og barn får vekten 0,3. En barnefamilie med to voksne og to barn får sum forbruksvekter lik 2,1
og trenger derfor en inntekt som er 2,1 ganger så høy som inntekten til en enslig for å ha samme økonomiske velferdsnivå.
5 Inntekt etter skatt: omfatter summen av alle yrkesinntekter (lønn- og næringsinntekter), kapitalinntekter (renteinntekter
av bankinnskudd og avkastning på diverse verdipapirer) samt ulike overføringer (for eksempel pensjoner, barnetrygd, bo-
støtte og sosialhjelp). Til fratrekk kommer utlignet skatt og negative overføringer (det vil si pensjonspremier i arbeidsfor-
hold og betalt barnebidrag). Hentet fra SSB-rapporten Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2016.
https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/_attachment/281093?_ts=157f60210a8
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 13
Geografisk variasjon i barnefattigdom 2015 – antall barn6
Vi kan først fastslå at barnefattigdommen har relativt høy utbredelse i storbyene. Landets seks største
byer huser hvert tredje barn i Norge – disse utgjør om lag 31 500 av de totalt 98 000 barna – som bor
i familier med vedvarende lavinntekt. Dette omfatter Drammen, Kristiansand, Stavanger, Bergen,
Trondheim og Oslo. Hvert femte barn – som utgjør om lag 18 500 av disse barna – bor i Oslo.
Over halvparten (55,5 prosent) av barna som lever i familier som er fattige over tid (minst 3 år) bor i
29 av landets 426 kommuner. I disse kommunene varierer antallet barn som lever i vedvarende fattig-
dom fra 600 på Gjøvik, Ringsaker og i Ålesund til 18 552 i Oslo.
De 29 kommunene målt etter antall barn i fattige familier sortert fra høyest antall og i synkende rek-
kefølge er Oslo, Bergen, Trondheim, Fredrikstad, Drammen, Kristiansand, Stavanger, Sarpsborg, Skien,
Bærum, Sandefjord, Skedsmo, Larvik, Arendal, Sandnes, Asker, Halden, Moss, Tromsø, Karmøy, Pors-
grunn, Ullensaker, Tønsberg, Haugesund, Lørenskog, Horten, Ringerike, Ålesund, Ringsaker, Gjøvik. De
fleste av disse er store og mellomstore bykommuner, og i tillegg kommer noen av Oslos største om-
egnskommuner som Bærum, Skedsmo, Asker og Ullensaker.
Hvis vi hadde fordelt storbyenes bydeler på samme vis ville ti av Oslos bydeler, samt to av Bergens og
to av Trondheims bydeler vært på denne listen (med 600 eller flere fattige barn i hver bydel). Det er
også verdt å merke seg at Bydel Alna i Oslo har like mange barn i fattige familier som hele Trondheim
kommune til sammen, og fire av bydelene i Oslo har hver for seg betydelig flere barn i fattige familier
enn totalen i Stavanger.
Andel barn som lever i familier med vedvarende fattigdom i Norge i 20157
Det er tidligere dokumentert at barnefattigdommen er høyest på Sør- og Østlandet, men også at va-
riasjonen internt på Østlandet er stor (Nadim & Nielsen 2009). Akershus ligger lavt, mens Oslo, Østfold
og Telemark, samt Drammen i Buskerud ligger høyt. En del småkommuner i Nord-Norge har også rela-
tivt høy andel barnefattigdom, men i antall utgjør disse imidlertid svært få i nasjonal målestokk.
Når vi studerer nabolagets betydning er vi særlig opptatt av konsentrasjonen av befolkning med leve-
kårsulemper. Dermed blir andelen barn som lever i vedvarende fattigdom innenfor et mindre geogra-
fisk område særlig interessant. Gjennomsnittsandelen for landet ligger på 10 prosent (figur 2.1). Hvert
tiende barn levde altså i familier med vedvarende fattigdom i 2015. Tar vi for oss enkeltkommuner
viser det seg at to av de største byene i Norge - Oslo (17,5 %) og Drammen (17,7 %) – har de høyeste
andelene (figur 2.1).
6 Antall barn 0-17 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt (3 år, EU-skala 60 prosent). Barn i studenthusholdninger er
utelatt. 2015.
7 Antall barn 0-17 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt (3 år, EU-skala 60 prosent). Barn i studenthusholdninger er
utelatt. 2015.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 14
Figur 2.1 Andel barn i hushold med vedvarende lavinntekt (3 år, EU) 2013 og 2015, for hele landet, byer med
høyest andel, øvrige storbyer og bydelene med høyest andel i storbyene. Kilde: SSB, 2017.
Andre mellomstore bykommuner som ligger høyt (over 15 %) er alle de fire største Østfold-byene,
samt Skien og Kongsvinger. Blant de øvrige storbyene ligger andelen relativt lavt. Kristiansand ligger
litt over landsgjennomsnittet, mens Bergen, Stavanger og Trondheim ligger lavere. Ellers er det også
en gruppe av 8 mindre bygdekommuner som har høye andeler (18 prosent eller mer).
Når vi tar for oss tilsvarende tall for bydeler i storbyene ser vi at åtte av Oslos bydeler har de klart
høyeste andelene i landet – betydelig høyere enn noen enkeltkommuner. Dette gjelder bydelene
0 5 10 15 20 25 30 35
Hele landet
Oslo
Drammen
Sarpsborg
Halden
Skien
Fredrikstad
Moss
Kongsvinger
Øvrige storbyer:
Kristiansand
Bergen
Stavanger
Trondheim
Bydeler i storbyene:
Gamle Oslo, Oslo
Stovner, Oslo
Søndre Nordstrand, Oslo
Grünerløkka, Oslo
Alna, Oslo
Grorud, Oslo
Bjerke, Oslo
Sagene, Oslo
Årstad, Bergen
St. Hanshaugen, Oslo
Frogner, Oslo
Bergenhus, Bergen
Laksevåg, Bergen
Østensjø, Oslo
Storhaug, Stavanger
Heimdal, Trondheim
2013 2015
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 15
Gamle Oslo (34 %), Stovner (29 %), Søndre Nordstrand (27 %), Grünerløkka (26 %), Alna (26 %), Grorud
(25 %), Bjerke (23 %) og Sagene (22 %). I hver av disse bydelene bor det i 2015 mellom 27 000 (Bjerke)
og 55 000 (Grünerløkka) innbyggere som bor tett innenfor et svært avgrenset areal.
En slik konsentrasjon i seg selv vil potensielt kunne ha helt særskilte utfordringer knyttet til nabolags-
effekter. Utenfor Oslo er det kun Årstad i Bergen av bydelene i de øvrige storbyene som ligger på et
tilsvarende nivå med 21 prosent, mens Storhaug i Stavanger og Heimdal i Trondheim ligger om lag på
landsgjennomsnittet (10 prosent). Man kan imidlertid spørre seg hvordan konsentrasjonen er i en
rekke mellomstore byer med høy forekomst av barnefattigdom som Drammen, Fredrikstad, Sarpsborg
og Skien hvor vi foreløpig mangler tall på bydelsnivå.
Det er verdt å merke seg at landet som helhet, og samtlige av områdene – kommuner og bydeler –
som er trukket fram her har hatt en klar økning i andel barn i lavinntektsfamilier (figur 2.1.). Det eneste
unntaket er Bydel Sagene i Oslo som har hatt en nedgang, som trolig skyldes den sterke boligutbyg-
gingen som har tiltrukket seg mange økonomisk ressurssterke barnefamilier. Antallet barn i fattige
familier har nemlig økt også her fra 2013 til 2015.
Barnefattigdom i Oslos nabolag
For Oslo har vi fått tall helt ned på det såkalte delbydelsnivået. Det betyr at vi kan sammenligne fore-
komsten mellom Oslos 92 delbydeler, som i størrelse grovt sett tilsvarer det mange vil tenke på som
byens nabolag. Blant disse delbydelene i Oslo ligger andelen mange steder betydelig høyere enn for
bydeler og byen som helhet.
Figur 2.2 viser andel barn 0-17 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt (3 år, EU-60) for Oslo og
delbydelene i Bydel Gamle Oslo for periodene 2008-2010 og 2013-2015. Tallene viser at andelen barn
som vokser opp i fattige hushold i Oslo har økt i perioden, i likhet med landet som helhet. Andelen lå
på 17,5 prosent for Oslo i 2015.
Det er imidlertid uvanlig sterk variasjon mellom delbydelene i Oslo når vi måler hvor barn i fattige
familier er bosatt i byen. Andelen varierer fra 2,4 prosent i et av nabolagene i Bydel Vestre Aker i ytre
by vest til 63,7 prosent i et av nabolagene i Bydel Gamle Oslo i indre by øst. Sistnevnte bydel er spesiell
på flere måter. For det første befinner ikke kun den ene delbydelen (Nedre Tøyen 63,7 %) som ligger
høyest seg her, men også de to neste på lista (Grønland 55,2 % og Enerhaugen 49,2 %). For det andre
ligger disse tre nabolagene, sammen med én delbydel i ytre øst (Fossum 50,9 %) på et nivå langt over
resten av delbydelene i Oslo. Vi må mer enn ti prosentpoeng ned før vi finner neste pulje. For det tredje
er det i Bydel Gamle Oslo vi finner den sterkeste interne variasjonen blant bydelene i Oslo. Mens de
tre nevnte delbydelene topper lista ligger de fire øvrige tett på gjennomsnittet (17,5 %) for hele byen.
Lodalen ligger litt under, Helsfyr og Vålerenga ligger om lag på gjennomsnittet, og Kampen ligger litt
over.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 16
Figur 2.2 Andel barn i hushold med vedvarende lavinntekt (3 år, EU) 2013 og 2015, for hele Oslo og utvalgte
delbydeler i Oslo med høyest og lavest andel. Kilde: SSB, 2017.
Som nevnt skiller de fire øverste bydelene, hvor halvparten eller flere av barna tilhører fattige familier,
seg fra resten av delbydelene. Det neste sjiktet av delbydeler har fra 30 til 38 prosent barn i fattige
familier. Her finner vi 13 delbydeler fordelt på bydelene Grünerløkka (4), Sagene (1), Bjerke (2), Stovner
(2), Alna (2) og Søndre Nordstrand (2). Ellers har om lag én av tre delbydeler i Oslo andeler som ligger
under 10 prosent (29 av de 92 delbydeler), og 10 ligger under 4,5 prosent. De fleste av disse ligger i
ytre by vest, Vestre Aker, Ullern og Nordre Aker, men også noen i bydel Nordstrand.
0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50 55 60 65 70
Oslo
Delbydeler med høyest andel:
Nedre Tøyen, Gamle Oslo
Grønland, Gamle Oslo
Fossum, Stovner
Enerhaugen, Gamle Oslo
Linderud, Bjerke
Sinsen, Grünerløkka
Vestli, Stovner
Bjørnerud, Søndre Nordstrand
Sagene, Sagene
Veitvet, Bjerke
Sofienberg, Grünerløkka
Haugenstua, Stovner
Grünerløkka øst, Grünerløkka
Furuset, Alna
Holmlia Syd, Søndre Nordstrand
Grünerløkka vest, Grünerløkka
Rommen, Stovner
Delbydeler med lavest andel:
Røa, Vestre Aker
Lilleaker, Ullern
Holmenkollen, Vestre Aker
Bekkelaget, Nordstrand
Ullevål hageby, Nordre Aker
Kjelsås, Nordre Aker
Grimelund, Vestre Aker
Disen, Nordre Aker
Munkerud, Nordstrand
Holmen, Vestre Aker
2013 2015
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 17
Fremstillingen i figur 2.2 viser også at samtlige av delbydelene som hadde høye andeler i 2015, samtidig
har hatt en klar økning siden 2013, mens delbydelene som hadde lavest andel har ligget stabilt eller
har redusert andel.
Barnefamilier hvor ingen av foreldrene har yrkestilknytning er også et mål som gir sterk indikasjon på
barnefattigdom. Personer uten yrkestilknytning er definert som dem som har en yrkesinntekt på 2 G
(to ganger grunnbeløpet) eller lavere. Fordelingsmønsteret mellom delbydelene er identisk med an-
delen barn som lever i hushold med vedvarende fattigdom (samvariasjonen er nesten fullstendig
(pearsons r = 0,96)). Andelen barn i familier uten yrkestilknyttede i delbydelene ligger for øvrig gjen-
nomgående litt lavere (5 prosentpoeng lavere i gjennomsnitt for hele byen) enn andelen barn i hushold
med vedvarende lavinntekt. Dette antyder, ikke overraskende, at det kun er en liten andel av de fattige
barnefamiliene hvor foreldrene er i jobb.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 18
3. Nabolagseffekter – hvordan oppstår de?
Ideen om at nabolaget har en selvstendig påvirkning på beboernes livssjanser går langt tilbake i tid.
Innenfor byforskningen ble nabolagets rolle vektlagt av Young og Willmott (1957) og Gans (1962). Enda
tidligere påpekte Shaw og medforfatterne hvordan «erfaringer fra egen familie, gjengen, skolen og
andre sosiale grupper i nabolaget («the community»)» (1938, s. 143, vår oversettelse) formet den kri-
minelle løpebanen til guttene/mennene de skrev om. I norsk forskning er denne tradisjonen represen-
tert ved Gjesdal Christensen (1972, 1991), Gullestad (1979) og Vetlesen (1993). Den er også synlig i en
rekke offentlige utredninger, for eksempel NOU 1976:46 Utdanning og ulikhet, NOU 1978:52 Levekår
i storby, NOU 1979:5 Bypolitikk, og St. meld. 14 1994–95 Om levekår og boforhold i storbyene. For
Oslos del er det nærliggende å nevne tre Fafo-rapporter: «Oslo den delte byen» (Hagen mfl., 1994),
«Fra behov til budsjett» (Djuve mfl., 1997) og «Levekår på vandring» (Bråthen mfl., 2007). Alle disse
publikasjonene vektlegger negative virkninger av segregasjon, det vil si virkninger som ikke ville finnes
hvis ulike befolkningsgrupper var jevnere fordelt i byen. Nabolaget fremstår implisitt og eksplisitt som
et sosialt felt der dårlige levekår (for eksempel svake skoleprestasjoner, kriminalitet, rusproblemer og
sykdom) forsterkes. Omvendt betones tanken om at blanding av sosiale og etniske grupper gir større
toleranse, økt samhandling og utjevning av livssjanser (Brattbakk og Wessel 2017).
I litteraturen finnes en rekke teorier om hvordan nabolagseffekter kan tenkes å oppstå. Vi vil her opp-
summere de viktigste, og skiller mellom teorier som knytter seg til trekk ved selve nabolagene («in-
terne forhold») og trekk ved samfunnet rundt («eksterne forhold»). Inndelingen er inspirert av kate-
goriseringen som gjøres av Galster og Santiago (2006) når de diskuterer hvordan nabolagseffekter kan
ha betydning for barn og unge. Gjennomgangen av mekanismene er delvis basert på et nylig utgitt
bokkapittel av Brattbakk og Wessel (2017).
3.1 Sosiale relasjoner internt i området
Effekter med rot i interne forhold i nærmiljøet kan tenkes å oppstå når egenskaper, atferd eller hold-
ninger hos ett eller flere individ influerer direkte på naboene deres. I litteraturen er det en rekke dels
overlappende teorier eller mulige forklaringer som trekkes frem (se for eksempel Galster og Santiago,
2006; Andersson mfl., 2007).
En av de mest benyttede teoriene tar utgangspunkt i læring. I tråd med tradisjonell teori om sosialise-
ring tenker man seg at normer, holdninger og atferd læres gjennom primær og sekundær sosialisering.
Primær sosialisering finner sted i familien med hjemmet som base, og er som nevnt uten tvil den vik-
tigste. Sekundær sosialisering skjer utenfor hjemmet, det vil si i skolen, barnehagen, nabolaget og or-
ganisasjonslivet. Teorien er særlig aktuell for barn, men kan også benyttes for voksne, for eksempel
integrasjon av innvandrere. Man kan snakke om at innvandrede personer gjennomgår en partiell re-
sosialisering (språklig og kulturelt) i de nye omgivelsene.
Barn og unges atferd og holdninger kan bli endret (til det bedre eller verre) gjennom kontakt med
ungdom eller voksne i nabolaget som opptrer som rollemodeller, og endringene som følger omtales
ofte som smitteeffekter. Det er blant annet påvist for Oslo at vi påvirker hverandres alkoholbruk (Pe-
dersen 2017). Alkoholvaner hos en ungdomsgjeng kan bre seg til andre unge i området – enten vanene
er liberale eller restriktive. Det økende innslaget av minoritetsungdom med muslimsk bakgrunn ser ut
til å ha dempet alkoholbruken i flere østlige byområder i Oslo.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 19
Sosiale normer som utvikler seg blant noen få eller mange beboere i et område, vil kunne påvirke barn
og unge. I en slik forståelse er tanken at effektene må nå en minimumsterskel før merkbare konse-
kvenser observeres. En sentral tanke er at en gruppe av befolkningen må ha et visst omfang – en kritisk
masse – før deres sosiale normer influerer barn og unge i nabolaget.
Et nært beslektet og utfyllende perspektiv til sosialiseringsteorien er teorien om sosiale nettverk. So-
sialisering foregår i sosiale nettverk, og involverer kommunikasjon og utveksling av informasjon og
ressurser mellom individer. Nettverksteorien tar utgangspunkt i at det sosiale nettverket utgjør en vik-
tig ressurs når man konkurrerer på ulike markeder (boligmarkedet, arbeidsmarkedet, utdanningssys-
temet). Sosial kapital er ikke bundet til individet som et isolert «atom», men til hele «molekylet» som
det konstituerer sammen med andre (Andersson og Van der Burgt, 2001). Svake nettverk eller nettverk
som er marginalisert hva gjelder makt og ressurser, kan ha negative effekter på individets muligheter
på ulike arenaer. På den ene siden kan lokale grupper i vanskelige situasjoner intensivere kontakten i
sine sosiale nettverk – skape sterke bånd («strong ties») – og dermed styrke ressursene når de har
behov for det (Galster og Santiago, 2006). På den annen side kan nærmiljøet i utgangspunktet mangle
de svake båndene («weak ties») som kan være grunnlaget for å bringe ny informasjon og ressurser inn
i nærmiljøet når det trengs. I utsatte situasjoner kan dette lede til forsterket sosial isolasjon. Samtlige
av disse interne sosiale prosessene er virksomme i norske nabolag. Årsakene til at minoritets- og ma-
joritetsbefolkningen viser tendenser til å søke sammen på nabolagsnivå, kan dessuten dels handle om
erfaringer med, og forventninger om, nabolagseffekter i form av tilhørighet, sosiale bånd, sosial kon-
troll og positiv drahjelp fra bostedet (Wessel 2017).
Ytterligere tre perspektiver kan trekkes fram blant teoriene knyttet til interne forhold i nabolagene.
Den første tar konkurranse som utgangspunkt. Gitt at visse lokale ressurser er begrensede, og ikke
offentlige goder som kommer alle til del, vektlegger denne teorien at grupper i nabolaget vil konkur-
rere om ressursene seg imellom. Et eksempel kan være når en gruppe kontrollerer bruken av en lokal
park slik at kun én bestemt form for barneaktiviteter tolereres.
Relativ deprivasjon vektlegger hvordan opplevd velferd påvirkes av hvilke grupper en person sammen-
ligner seg med. Mindre velstående grupper kan sammenligne seg med det de ser som mer vellykkede
grupper i nabolaget, og selv om de i utgangspunktet er fornøyde med sin situasjon, vil selve sammen-
ligningen kunne føre til at man oppfatter seg selv som lite privilegert og dermed blir mer misfornøyd.
Den subjektive velferden kan dermed være verst hvis man som økonomisk vanskeligstilt bor i et om-
råde dominert av beboere med høy inntekt. Relative aspekter blir mer avgjørende enn de «objektive»
sidene ved levekårene. Teorien er mest anvendt i områder hvor utsatte grupper er i mindretall. Depri-
vasjonen kan imidlertid også være mer absolutt i sin karakter når barn og unge fra lavinntektsfamilier
bosatt i velstående områder utestenges fra skole- og fritidsaktiviteter på grunn av for høy egenbeta-
ling. Press knyttet til dyre merkeklær, dyre bursdagsgaver, dyre ferier og kostbar russefeiring (Pedersen
2017) kan også være ekskluderende.
Eksponering for kriminalitet og vold i utsatte boligområder kan føre til økende forekomst av fysiske og
mentale helseproblemer, samt svakere skoleresultater blant barn og unge. Det kan også være snakk
om en indirekte effekt knyttet til at foreldre som opplever nabolaget som farlig, i større grad er tilbøy-
elige til å begrense barnas aktiviteter utenfor hjemmet.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 20
Funn og refleksjoner fra kvalitative studier av utsatte nabolag
I den internasjonale byforskningen, har kvalitativt orienterte forskere også påpekt at f.eks. «smitte»,
«rollemodeller» og «sosialisering» (eller læring av sosiale normer) er viktige for å forklare hvorfor visse
grupper og områder forblir fattige, marginaliserte eller hvorfor visse grupper ikke lykkes på skolen (for
noen tidlige studier, se Hannerz, 1969; Lewis, 1971). Temaene synes fortsatt aktuelle. I Norge har blant
annet sosialantropologene Andersen (2014) og Rosten (2015) hevdet at «rollemodell-mekanismen» er
relevant for å forklare hvorfor gutter i Groruddalen i mindre grad enn jentene ser ut til å ta skolen
seriøst. Under et langvarig feltarbeid blant ungdom, observerte f.eks. Andersen hvordan gutter kunne
legge et press på andre gutter ved å snakke ned skolearbeid. Det å gjøre lekser eller tilbringe tid
hjemme heller enn på fest, kunne være stigmatiserende. Med hensyn til ideen om «rollemodeller»,
har vi observert fra Oslo, i områder som Groruddalen, Tøyen og Grønland, at disse kan, fra et «stor-
samfunnsperspektiv», ha negative, positive eller rett og slett ingen effekter. På en av de semi-offent-
lige arenaene studert av Andersen (2014), var det ofte gutter med liten grad av synlig interesse for
skolearbeid innom lokalene der det ble tilbudt leksehjelp. Mens jentene hadde med skolebøker og (til
tider) gjorde/fikk hjelp til lekser, så hadde en del av guttene ikke med seg bøker, men oppsøkte lokalet
for å være sosiale og å flørte med jentene. Selv om guttene kunne være innom ofte over en periode,
så var det ingenting som tydet på at jentene var «rollemodeller» i den forstand at guttene ble (mer)
opptatt av skolearbeid.
Mange studier antar at det eksisterer bestemte «mekanismer» som har visse «effekter», men å rent
faktisk observere eller demonstrere slike sosiale dynamikker inngående, kan være utfordrende. Han-
nerz (1969), Andersen (2014) og Rosten (2015) har således vektlagt nabolagenes sosiale kompleksitet
og viser hvordan det ikke er snakk om en enkel område-, sosial- eller kulturdeterminisme. I et nabolag
eller i et lokalmiljø er det mange ulike sosiale grupperinger, ulike sosiale normer eller ulike kulturelle
verdier. Disse sosiale og kulturelle «fenomenene» overlapper til en viss grad (Andersen & Biseth,
2013), men det er også mer eller mindre klare grenser mellom dem (Andersen, 2014). Basert på lang-
varig feltarbeid i en «ghetto» i Washington DC, viste Hannerz (1969) at beboerne ikke er del av en
altomfattende «fattigdomskultur» (som beskrevet av Lewis, 1959; 1961; 1966). Som analytisk begrep
er entallsformen «kultur» som i; «ghettokulturen» problematisk. Om kultur forstås som verdier, nor-
mer, kunnskap eller ideer, så er det mer presist å si at kultur er noe som «flyter» eller mer eller mindre
blir delt eller ikke delt i en befolkning (Hannerz, 1992). Det som til da kanskje var det mest slående
poenget til Hannerz (1969) er hvordan en rekke ghettobeboere også tok del i «storsamfunnets» kultu-
relle tankegods. Det var altså ikke to parallelle verdener. Videre bestod ghettoen av en rekke ulike
sosiale grupper eller nettverk, der noen hadde «middelklasseambisjoner» og andre ikke.
Tilbake til Oslo og «vår» tid, har Andersen og Biseth (2013) vektlagt det samme i Groruddalen. Bebo-
erne tar del i mange av de samme kulturelle strømningene som andre samfunnsborgere. Videre er det
også i mer «utsatte» områder her en rekke ulike grupper og sosiale nettverk. Mellom disse er det ulik
grad av sosial kontakt. I hvilken grad Furuset (Rosten, 2015), Grorud (Andersen 2014) eller Tøyen (An-
dersen, Brattbakk & Dalseide, 2017) er særskilte «sosiale rom» (Bourdieu, 1984) der beboerne tilegner
seg én bestemt «kulturell kapital» eller «gatekapital» (Sandberg & Pedersen, 2006) er høyst usikkert.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 21
3.2 Eksterne forhold
De eksterne forholdene omhandler større strukturelle krefter i byområdet som påvirker nabolaget. Vi
vil her trekke frem tre slike former for mekanismer (spatial mismatch, lokale institusjonelle ressurser,
stigmatiseringsteori) som står sentralt i den internasjonale litteraturen (Pebley og Sastry, 2004; Galster
og Santiago 2006; Andersson mfl., 2007). I tillegg vil vi også foreslå en fjerde mekanisme basert på våre
egne feltarbeid i Oslo; «offentlig intervensjon». Først vender vi blikket mot de mer etablerte mekanis-
mebegrepene.
«Spatial mismatch» er en mekanisme som vektlegger at det er et misforhold mellom lokalisering av
potensielle arbeidsplasser og bostedet til aktuelle arbeidstakere. Noen nabolag har svak tilgjengelighet
til jobbmuligheter som passer til beboernes kompetanse. Hvis foreldrene har vansker med å skaffe seg
jobb vil det utvilsomt også påvirke barna. Man har funnet støtte for en slik teori i større amerikanske
byer, mens det er usikkert om lignende mekanismer utspiller seg i Europa. Når kollektivdekningen er
god, slik som i Oslo, kan det tenkes at mekanismen har marginal betydning. Her trengs det imidlertid
studier fra Oslo og andre norske byer for å forstå denne mekanismen i en norsk kontekst.
Enkelte nabolag har tilgang til færre lokale institusjonelle ressurser, eventuelt kan kvaliteten på de lo-
kale institusjonene og organisasjonene ha lavere kvalitet. Det være seg private, ideelle eller offentlige
institusjoner eller organisasjoner. Flere har påvist at goder og byrder er ulikt fordelt i byrommet (Ljung-
gren, Toft og Flemmen 2017). Noen nabolag er for eksempel lokalisert i bydeler med svak økonomi.
Dette kan medføre dårligere tilbud for barn og ungdom, også når det gjelder helsetjenester (Elstad
2017) og arbeidsformidling. Skolekvaliteten kan videre tenkes å variere mellom ulike deler av byen
(Hansen 2017). Varierende kvalitet på tjenestetilbudet kan i neste omgang bidra til ulikheter i levekår.
En slik mekanisme kan dessuten forsterkes gjennom prosesser som beskrives i stigmatiseringsteorien
(nedenfor).
Stigmatiseringsteori kan ha relevans for nabolagseffekter. Stigmatisering av områder innebærer en
forestilling om at personer som kommer fra eller bor på et bestemt sted, har visse felles egenskaper.
Slike romlige kategoriseringer kan produsere og reprodusere usynlige grenser mellom mennesker ut
fra bosted, samt føre til grovt forenklede typologier av relativt heterogene steder, som for eksempel
«å bo i drabantby». Stigmatisering av enkelte områder forekommer i de fleste byer og kan resultere i
flere ulike virkninger.
For det første kan stigmatiseringen ha negativ innvirkning på beboernes selvfølelse og stedstilhørighet,
og gi grobunn for ulike reaksjonsmønstre. Wessel (1997) har benyttet begreper utviklet i sosialpsyko-
logien om ansattes reaksjonsmønstre knyttet til stigmatisering og endringer i organisasjoner, i en stu-
die av stigmatisering av boligområder; det samme har Gakkestad (2003) i en studie av beboernes re-
aksjoner på stigmatisering av Romsås i Oslo, og Rosten (2015) i en studie av ungdom på Furuset i Oslo.
«Exit»-, «voice»- og «loyalty»-reaksjoner omfatter reaksjonsmønstre med ulikt fortegn, og må dermed
sies å både kunne bygge opp under positive og negative nabolagseffekter. For det første trekkes det
frem at beboerne kan bli engasjert og gjøre motstand («voice») når nabolagets deres utsettes for stig-
matisering. Det kan også føre til at de føler seg beskjemmet og flytter, så sant de kan («exit»), eller
resignerer og blir passive («loyalty»).
For det andre kan stigmatisering ha negative konsekvenser for beboerne i møte med omverdenen.
Ulike institusjonelle aktører – offentlige, private og ideelle – samt media og byens øvrige befolkning
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 22
kan tillegge beboerne visse negative, stereotypiske egenskaper. I neste omgang kan dette føre til at
for eksempel arbeidsgivere eller kredittinstitusjoner forskjellsbehandler individer ut fra forestillinger
om deres bosted (ofte omtalt som red-lining i amerikansk litteratur på feltet, Pacione 2005).
Den tredje typen av konsekvenser dreier seg om at stigmatiseringen fører til en reduksjon i kvalitet
eller kvantitet av de ressursene som tilføres området utenfra. For eksempel skoler og barnehager kan
få dårligere kvalitet i utsatte områder fordi det kan være vanskeligere å rekruttere gode lærere hvis
området stigmatiseres. Det er imidlertid viktig å påpeke at det også finnes eksempler på at slike steder
som oppfattes som særlig utfordrende å jobbe i, kan ha en motsatt effekt. De kan tiltrekke seg svært
engasjerte lærere, bibliotekarer og sosialarbeidere som bidrar til at tilbudet i utsatte områder blir
bedre enn andre steder. I de nordiske velferdsstatene kan stigmatisering og negative utslag på såkalte
objektive levekårsvariabler dermed føre til forsterkning, snarere enn en reduksjon, av ressurser til ut-
satte områder. Budsjettfordelingsmodellen mellom bydelene i Oslo er her et eksempel på en relativt
radikal omfordeling mellom bydelene basert på kjennetegn ved befolkningen og behov for kommunale
tjenester i den enkelte bydel (Djuve, 1997; Halvorsen mfl., 2015). For enkelte tjenestetilbud rettet mot
barn og unge varierer andelen ressurser per barn fra 52 prosent under gjennomsnittet i den rikeste
bydelen til 65 over gjennomsnittet i den fattigste bydelen (Oslo kommune, 2009). Tross denne kom-
pensasjonen er det fortsatt grunn til å hevde at ressurstilgangen mellom Oslos bydeler og nabolag er
skjevfordelt. Tar man inn et bredere spekter av goder og byrder i et slikt regnskap, er forskjellene imid-
lertid fortsatt betydelige (Ljunggren, Toft og Flemmen 2017, Andersen, Brattbakk og Dalseide 2017 og
Hansen 2017).
En fjerde faktor handler om utvikling i boligpriser (se Barlindhaug 2017 for utviklingen i Oslo). For bo-
ligsøkere er det rimelig å anta at stigmatisering kan virke avskrekkende og forsterke et negativt om-
dømme. En undersøkelse om norske drabantbyers image (Hansen og Brattbakk, 2005) viser at det sær-
lig er negative oppfatninger om beboere og naboforhold som skiller bybefolkningens generelle opp-
fatninger fra beboernes egne. Enkelte områder rammes hardt av negativ omtale, mens andre får en
positiv framstilling. I boligprisdannelsen, som er et uttrykk for attraktivitet, vil ikke bare individers egne
vurderinger av faktiske forhold ha betydning. Prisnivået på boliger er avhengig av hvor stor etterspørsel
som retter seg mot området, og vil med synkende attraktivitet og omdømme i befolkningen enten
kunne avta eller stige relativt sett mindre enn i andre områder. Dette kan forsterkes ved at lavinntekt-
shusholdninger flytter dit hvor boligene er rimeligst, mens høyinntektshushold unngår disse områ-
dene. Dermed opprettholdes eller forsterkes segregasjonen. Kvalitativt orientert forskning på flytte-
motiver og bostedspreferanser i Oslo-regionen peker i samme retning: Mange informanter med «et-
nisk norsk bakgrunn» ser det som uaktuelt å oppdra barn på østkanten og begrunner dette også med
referanse til hvordan områdene blir beskrevet i mediene (Andersen, 2014; Andersen & Skrede, 2017).
Offentlig intervensjon i ulike former kan også tenkes å være en mekanisme som på den ene siden kan
bidra til positive effekter ved styrket innsats og økt stolthet blant beboerne over nabolaget sitt, men
også forsterket stigmatisering og en opplevelse av urettferdig forskjellsbehandling på den andre siden.
Et eksempel er myndighetenes inngripen i selektive områder som kan tenkes å ha mer eller mindre
direkte innvirkning på atferden til beboerne som gjør at de handler/tenker på andre måter enn bebo-
ere i andre nabolag, noe som igjen kan gi ulike konsekvenser på sikt. Interessant nok er det ofte områ-
destigmaer som blir brukt som delbegrunnelse for områdesatsinger eller områdeløft. Blant Andersens
(2014) informanter i Groruddalen, ble det hevdet at områdeløftet ga nabolaget deres et enda dårligere
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 23
rykte, noe som påvirket deres selvfølelse og svekket deres stedstilhørighet. På den annen side er det
mye som tyder på at et slikt løft også kan ha positive innvirkninger ved å gi området flere eller bedre
tilbud eller infrastruktur som parker, lys, økt beboerstolthet, fremme barnehagedeltakelse med mer
(Ruud m fl 2016). Det at flere i nabolaget går i barnehage, er forbundet med å ha positive læringsef-
fekter for barn, og kan dermed potensielt bedre deres livssjanser (SSB, 2016).
Et annet eksempel på en form for offentlig intervensjon er det som skjer når f.eks. politiet gjentatte
ganger stopper samme individ eller en gruppe bestemte individer og disse statlige myndighetshand-
lingene eller aksjonene skaper en reaksjon hos de som blir stoppet/kontrollert/konfrontert. Dette kan
sies å være et nabolagsfenomen i de tilfeller individene opplever at dette typisk skjer innenfor deres
eget territorium (slik de selv definerer det).8 Det kan være at politiet selv har (mer eller mindre) gode
grunner til å kontrollere en person, men han eller hun vil kunne utvikle negative tanker/ideer/hold-
ninger rettet mot storsamfunnet eller «staten» – her representert eller legemliggjort av politibetjen-
ten. Når han (våre data tyder på at det ofte er snakk om unge menn) blir stoppet av politiet bare fordi
(slik han ser det) «henger» eller går rundt i et spesifikt nabolag (f.eks. på vei hjem fra jobb), kan kon-
trollen som sagt medføre at han mister troen på storsamfunnets institusjoner, tilliten til «systemet»
blir svekket. En videre konsekvens av dette kan være en holdning som at «ingenting hjelper», «det er
ikke noe poeng å søke jobb» eller lignende. Om dette skjer, kan da andre karriereveier som offentlig
støtteordninger eller kriminalitet bli alternativet. Slike prosesser som her er omtalt som «offentlig in-
tervensjon» og eksemplifisert ved politiets «hyppige» kontroller av ungdom i «marginale» bydeler, er
dokumentert i USA (f.eks. Wacquant, 2008) og i Paris (Fassin, 2013), men er der ikke direkte koblet til
nabolagseffekter. Hvor omfattende dette er og i hvor sterk grad det er et strukturelt fenomen i Norge
har vi begrenset kunnskap om, og bør undersøkes nærmere.
3.3 Hvilke grupper påvirkes sterkest av nabolaget?
Det er naturlig å tenke seg at nabolaget har sterkest innflytelse på dem som tilbringer mye tid der. I
sin litteraturgjennomgang om hvordan fattige nabolag kan virke inn på beboernes holdninger og at-
ferd, påpeker Friedrichs (1998) at nabolagseffektene antas å være sterkest når både det sosiale nett-
verket og aksjonsradiusen til beboerne begrenser seg til nabolaget. Dette er med andre ord den grup-
pen som er mest eksponert for nabolaget. Videre finner Friedrichs dekning i den internasjonale forsk-
ningslitteraturen for å hevde at det sosiale nettverket til fattige personer er mindre (færre kontakter)
enn for andre, samt at nettverket deres har en snevrere romlig utstrekning og i større grad er begrenset
til nabolaget (Friedrichs, 1998). Andre grupper som ofte tilbringer mer tid i nærmiljøet enn andre, er
alle som av en eller annen grunn er utenfor arbeidslivet: hjemmeværende foreldre, arbeidsledige, lang-
tidssykemeldte, uføretrygdede og alderspensjonister. For noen av disse gruppene, særlig barn og
eldre, dreier det seg også om begrenset aksjonsradius som gjør dem mer eksponert for nabolaget.
Galster mfl. (2012) diskuterer hvordan mekanismer som fører til nabolagseffekter kan influere forskjel-
lige grupper i nabolaget på ulikt vis ut fra trekk ved gruppene. Barn og unge er for eksempel i formativ
alder, og påvirkes dermed sterkest av nabolaget sitt (Mayor og Jencks, 1989). Studier fra USA viser
dessuten at jo tidligere barna eksponeres for et bedre nabolag gjennom flytting fra et utsatt nabolag
8 Begrepet «territorium» er en analytisk kategori. Det kan være at informantene selv ikke sier at hendelser alltid skjer i eget
nærmiljø/innenfor sitt sted, men at de hendelsene de forteller om er begrenset til/knyttet til steder innenfor det forskeren
avgrenser som deres nabolag eller territorium. Dette observerte vi blant annet under «walkalongs» med unge menn på
Tøyen (Hagen m. fl. 2016).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 24
til et mer velstående nabolag, desto høyere inntekt får de i voksen alder (Chettty mfl., 2016). For at
negative nabolagseffekter skal oppstå må, ifølge South (2001), følgende tre betingelser være oppfylt:
beboerne må tilbringe mye tid i nabolaget, deres sosiale relasjoner må være orientert mot nærmiljøet
og de må ikke prøve å unngå eller isolere seg fra slike effekter. Når disse forholdene er tilstede, for-
venter de å finne sterkest effekt for unge beboere som har lavere inntekt, arbeider relativt lite og har
barn (Galster mfl., 2012).
Hvor mye tid barn og unge tilbringer i nabolaget, avhenger i stor grad av hvorvidt de går på den lokale
skolen eller ikke, og om de deltar på fritidsaktiviteter i eller utenfor nabolaget, noe som igjen langt på
vei kommer an på foreldrene. Lareau (2002) finner klassedistinksjoner i amerikanske nabolag som viser
at barn med arbeiderklassebakgrunn bruker mer tid i nærmiljøet, mens middelklassebarn er mer in-
volvert i fritidsaktiviteter utenfor nabolaget. Dette er i tråd med observasjonene om at økonomisk
ressurssvake har mindre sosiale nettverk og nettverk som er mer lokalt avgrenset, og indikerer også at
disse kan være mer influert av nabolaget. Aksjonsradiusen ekspanderer med økende alder. En femåring
er mye mer romlig begrenset enn en tiåring eller en femten år gammel ungdom.
I det norske skolesystemet, hvor nærskoleprinsippet står sterkt, går de aller fleste barn og unge på den
lokale grunnskolen. Dette har bidratt til en relativt tett kobling mellom skole og nærmiljø for skolebarn
i alderen 6 til 16 år, men som vi skal komme tilbake til er det også en del foreldre som sender barna
sine til skoler utenfor nærmiljøet sitt. For ungdom på videregående skole er bildet mer variert. For
videregående skoler i Oslo har inntaksreglene vært i endring i de siste tiårene, og de slår derfor noe
ulikt ut i ulike perioder, avhengig av hvordan elevgrunnlaget endres og hvordan skolene oppnår popu-
laritet utenfor egen bydel (Hansen 2017).
3.4 Differensierte effekter og selektive mekanismer - foreldremediering
Flere av de internasjonale bidragene på feltet (se for eksempel Pinkster, 2009) drøfter hvordan nabo-
lagseffekter kan ha varierende styrke og utslag, og at de foreslåtte mekanismene har ulik gyldighet for
ulike grupper. Mekanismene som gir nabolagseffekter rammer ikke alle beboere på samme måte eller
i samme grad. Dette henger sammen med at beboerne deltar i ulike uformelle sosiale strukturer og
nettverk knyttet til sosial klasse, kjønn, alder, etnisk bakgrunn, religion og interesser. Innenfor disse
ulike sosiale strukturene finner man ulike normsett, verdier, handlingsmønstre og ulike sosiale ressur-
ser. Noen beboere preges antagelig mest av avvikende normer i nærmiljøet når det gjelder skole eller
jobb, mens andre preges mer av mekanismer som sosial isolasjon og manglende nettverk. Et funn som
er gjort i flere studier, er blant annet at gutter i større grad enn jenter ser ut til å påvirkes i negativ
retning av nærmiljøet (Pinkster, 2009; Ludwig mfl., 2005), noe som stort sett er blitt forklart med at
gutter i større grad har lokale sosiale nettverk og at foreldre generelt fører en mindre streng sosial
kontroll over sønner enn døtre. Sønner eksponeres dermed i større grad for nabolaget sitt – på godt
og vondt – enn jenter, som ofte blir mer skjermet.
Dette leder oss over i en annen grunn til at mekanismer i nabolaget kan gi forskjellige konsekvenser
for forskjellige beboere. Det er velkjent at mange beboere har et bevisst forhold til det de ser som
uheldige sider ved nabolaget sitt. Mange utvikler derfor ulike strategier for å distansere seg selv og
sine barn fra uønskede forhold på bostedet, og man får det som gjerne omtales som «foreldre-medi-
erte» effekter (Galster mfl., 2012). Dette kan handle om å søke seg mot beboere man anser har en
positiv innvirkning, holde barna mer innendørs eller lede dem mot «passende» lekekamerater, foreta
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 25
selektive valg av barnehager, sende dem til bedre skoler andre steder i byen, og orientere seg mot
aktiviteter, nettverk og sosiale kontakter utenfor nabolaget. På denne måten griper man inn overfor
potensielle dårlige sider ved nærmiljøet og minsker faren for negativ påvirkning.
Særlig ser det ut til at foreldre, ofte med middelklassebakgrunn, i utsatte nabolag søker seg mot skoler
utenfor nærmiljøet som de anser å ha bedre kvalitet (Brattbakk m fl 2015). Det samme kan se ut til å
gjelde for fritidsaktiviteter og andre lokale arenaer for barn og unge. Slik «beskytter» de mest ressurs-
sterke beboerne sine barn mot det de ser som uheldige sider ved nabolaget og nærskolen. Dermed
tappes den lokale skolen og nærmiljøet for de ressursene som disse familiene kunne tilført, og de mest
utsatte barnefamiliene får i enda mindre grad del i de kollektive ressursene som potensielt finnes blant
beboerne. De mest utsatte familiene ser dessuten ut til å benytte slike «beskyttelsesstrategier» i
mindre grad, noe som kan henge sammen med mangel på nettverk, kunnskap og økonomiske ressur-
ser. Vi ser imidlertid behov for mer forskning på norske forhold på dette feltet.
En annen forutsetning som både drøftes og undersøkes i flere studier, er ideen om terskler: Må meka-
nismene ha en viss utbredelse – en kritisk masse – for å få effekt på beboernes livssjanser? Flere studier
påpeker at slike terskler eksisterer og må tas alvorlig i utviklingen av bypolitikk (Gordon og Monastirio-
tis, 2006; Kauppinen, 2007).
3.5 Nabolagets betydning for barn og unges sosiale, kulturelle og økonomiske kapital
Nabolaget med alle dets institusjoner og sosiale andre (som venner og andre «rollemodeller») er, som
tidligere nevnt, en arena for læring og kommunikasjon. Den fysiske eller geografiske strukturen «na-
bolag» kan med andre ord være en viktig arena der sosiale relasjoner eller nettverk utvikles, vedlike-
holdes, utvides eller brytes.
Inngående studier av nabolag og de som bor der, viser hvordan ulike betingelser gir ulike sosiale resul-
tater. Om og i hvilken grad personer søker sammen med andre og deretter danner nettverk eller sosi-
ale grupper med bånd av ulik styrke mellom aktørene, er ikke gitt (for en tidlig studie av nettverkenes
betydning, se Barnes, 1954). Kanskje ikke overraskende, finner også forskningen at barn oftere har
lettere for å danne nye vennskap (f.eks. Andersen, 2001; 2014; Fischer; 1982; Gans, 1982; Hannerz,
1969; 1980; Small, 2004). Fischer (1982) understreker da også at når man kommer i voksen alder, så
har mange valgt sine nettverk.
Basert på Fischers arbeider, nevner Schiefloe (2015) tre hovedgrupper av faktorer som fremstår som
sentrale for dannelsen av sosiale nettverk
• aktørenes personlige egenskaper; som motivasjon og sosial kompetanse [og vi vil vektlegge:
interesser (Andersen, 2001)] («indre» forhold)
• tilskrevne egenskaper ved aktørene; som kulturell bakgrunn, kulturell kapital, etnisitet, sosio-
økonomisk status, slektskap og lokal tilknytning («medierende» egenskaper)
• kontekstuelle forhold, muligheter og begrensninger; som fysisk tilgjengelighet, tid og arbeids-
oppgaver eller andre forhold som naturlig bringer folk i kontakt med hverandre («ytre» for-
hold) (sitert fra Schiefloe, 2015, s. 81).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 26
I en studie av et bynabolag på Grünerløkka i Oslo, viser Robbins (2005) hvordan en «etnisk norsk»
kvinnes (aktør A) motivasjon for å danne et bånd med den lokale kjøpmannen (aktør B) med «etnisk
minoritetsbakgrunn» ikke ble realisert da kjøpmannen rett og slett ikke var interessert. Så om de indre
forhold hos aktør A lå til rette for at en sosial relasjon skulle knyttes, så var det for A ytre forhold som
begrenset hennes handlinger og ønsker. Det var altså ikke mulig for A skape et bånd ut av sin «egen
gruppe» eller generere brobyggende sosial kapital i dette tilfellet.
Blant de andre kapitalformer som kan skapes eller overføres i et nabolag er også kulturell kapital (som
over ble kategorisert som en «medierende egenskap»). Vi følger her igjen Schiefloe (2015) som blant
annet med referanse til Bourdieu har forklart at:
kapital kan generelt forstås som ressurser som kan konverteres [omgjøres]. Det vil si at kapital
er noe som kan anvendes for å oppnå noe annet (...) Den økonomiske kapitalen representerer
verdier «som umiddelbart og direkte kan konverteres til penger, og som kan være institusjo-
nalisert gjennom eiendomsrett.
Den kulturelle kapitalen utgjøres av de ressursene individer rår over i form av språk, atferds-
former, kunnskaper, ambisjoner og generelle sosiokulturelle ferdigheter. Bourdieu knytter
denne typen ressurser til oppvekstmiljø, sosialisering og til den intellektuelle middelklassens
generelle kulturelle hegemoni [ledende stilling i samfunnet], særlig slik dette kommer til ut-
trykk i kontrollen over skolen, mediene og kulturlivet. Den kulturelle kapitalen har særlig be-
tydning for mulighetene til å lykkes i utdanningssystemet, og er dermed også av en slik karakter
at den kan gi adgang til økonomiske goder. Et hovedpoeng hos Bourdieu er at den ulike forde-
lingen av kulturell kapital er en vesentlig faktor i reproduksjonen av sosial ulikhet i samfunnet.
[Den] sosiale kapitalen er, [for Bourdieu], «summen av de faktiske eller potensielle ressursene
som er knyttet til det å ha et varig nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte relasjoner,
preget av gjensidig kjennskap og anerkjennelse (...) Mengden av sosial kapital som en aktør
har, avhenger av hvor stort nettverk av forbindelser som effektivt kan mobiliseres og den
mengden av kapital (økonomisk, kulturelt og symbolsk) som hver av dem har forbindelser med,
disponerer». Bourdieu peker på at sosial kapital ikke bare er en ressurs for enkeltindivider,
men at dette også er et fenomen som gjør seg gjeldende på gruppenivå (Schiefloe, 2015, s. 92-
94).
Ljunggren og Andersen (2014) trekker blant annet på Bourdieu i en studie av segregasjon i Oslo. Et av
deres sentrale funn og argumenter, er at særlig de med mye økonomisk kapital bor atskilt fra arbei-
derklassen. Selv om de med mye kulturelle kapital i noe mindre grad kan sies å være segregerte, har
man i «kulturfraksjonens» nabolag fått selskap av enda flere som dem selv, noe som gjør at de i relativt
liten grad blir «eksponert» for arbeiderklassen (Ljunggren & Andersen, 2014, s. 320). Forfatterne hev-
der at de segregasjonsmønstrene de finner, innebærer at «sosial klasse» betyr mye når en skal forklare
disse mønstrene. Når klasseforskjellene får et romlig uttrykk, så kan dette medføre at innbyggere blir
mer og mer tilbøyelige til å kategorisere eller inndele folk i «oss» og «dem», basert på klassebakgrunn
eller «sosialt opphav». Et mer homogent miljø, kan dessuten føre til eller «resultere i at beboerne
utvikler liknende væremåter, vaner, holdninger eller verdier» (Ljunggren & Andersen, 2014, s. 320).
Funn som dette viser betydningen av mer «brede» samfunnsvitenskapelige tilnærminger til studier av
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 27
blant annet ulikhet og segregasjon. Det er langt fra gitt at mer «økonom-faglige» tilnærminger ville
tolket datamaterialet på tilsvarende vis.
En annen innflytelsesrik bidragsyter til diskusjonen av sosial kapital er Putnam, som definerer sosial
kapital som «forbindelser mellom individer – sosiale nettverk og de gjensidighetsnormer og den til-
lit/tillitsverdighet («trustworthiness») som oppstår fra disse» (2000, s. 19). Putnam vektlegger særlig
«tillit» og hevder at tillit «smører sosialt liv» (2000, s. 21). Over viste vi hvordan det norske begrepet
«nabolag» eller «nærmiljø» er nært knyttet til det engelske «community». Interessant nok hevder Put-
nam at «sosial kapital» er den begrepsmessige slektningen til nettopp «community» – de gir begge
assosiasjoner til noe «varmt» og «mykt og deilig» («cuddly») (ibid.). Byforskeren Briggs har dog advart
mot nettopp slike forestillinger (vist til i Putnam, 2000, s. 21): «Nettverk (...) er generelt et gode for de
som er på innsiden, men de eksterne effektene av sosial kapital er ikke alltid positive» (ibid.). Aften-
postens oppslag den 29. juni, 2017 illustrerer dette: Mange av de terroristene som har slått til i Europa
de seneste årene har kunnet gjøre dette nettopp ved å dra på sine nettverksressurser og den tillit som
eksisterer mellom medlemmer av bestemte sosiale grupper.9 Med andre ord har de hatt stor nytte av
egen «sosial kapital». Også av slike grunner, så er det relevant å skille mellom to dimensjoner ved, eller
to ulike former av, sosial kapital, nemlig sammenbindende («bonding») eller brobyggende («bridging»)
sosial kapital. Førstnevnte viser til den sosiale kapitalen, eller de nettverksrelasjonene og samhand-
lingene, som foregår innenfor en homogen gruppe. Dette medfører blant annet at gruppeidentiteten
blir styrket og grensen mot andre grupper forsterket. Brobyggende sosial kapital viser til bånd ut av en
homogen gruppe. Det er med andre ord snakk om å knytte bånd til personer som er «ulike» en selv.
Sammenbindende sosial kapital er bra for å «klare seg», mens brobyggende sosial kapital er viktig for
å «komme seg videre» (f.eks. oppover i klassehierarkiet – dvs. sosial mobilitet) (her viser Putnam, 2000,
s. 22-23 til Briggs).
Nevnte Briggs har diskutert koblingen mellom sosial kapital og segregasjon (at folk i sosiale kategorier
som «overklasse» og «arbeiderklasse» eller «etniske norske» og «ikke-vestlige» bor atskilt). Briggs
(2005) hevder sosial kapital som analytisk linse hjelper oss å forstå årsakene bak og effektene av se-
gregasjon, i hvert fall i USA. Det at en by er sterkt segregert, som Oslo i en viss forstand er (Ljunggren,
2017), vanskeliggjør utviklingen eller etableringen av brobyggende sosial kapital (Briggs, 2005, s. 83).
Dette fordi folk med ulik bakgrunn rett og slett sjeldent møter hverandre. Andersen (2014) viser, for-
enklet sagt, til at ikke bare bor folk fra ulike sosiale kategorier i ulike nabolag i Oslo, men det er også
ofte slik at en tilhører ulike fritidsinstitusjoner og bruker ulike deler av det offentlige byrommet. Kort
sagt kan medlemmene av overklassen gå gjennom dagen uten å støte på f.eks. arbeiderklassen eller
en norsk-pakistaner (se også Andersen, Brattbakk & Dalseide, 2017 og andre bidrag i Ljunggren, 2017).
Fra norsk segregasjonsforskning vet vi dessverre lite om koblingen «politisk makt og sosial kapital
(hvordan sosial kapital i innflytelsesrike nettverk påvirker romlig segregasjon)» (Briggs, 2005, s, 83),
men det er grunn til å anta at også denne koblingen kan være relevant å belyse i blant annet en såpass
segregert by som Oslo. Her er det som sagt dog et kunnskapshull. Uansett, i teorien kan sosial kapital
virke som broer over romlige kløfter: For eksempel kan beboere i en del av byen preget av «byrdekon-
sentrasjon» utnytte sine sosiale bånd til personer i en annen bydel preget av «godekonsentrasjon»
(Briggs, 2005, s. 84). Som Ljunggren, Toft og Flemmen (2017) har demonstrert, er en rekke goder, men
også byrder, ujevnt fordelt i Oslos byrom. Dermed, sier de, er også «fordelingen av makt og livssjanser
9 Her hevdes det blant annet at «terroristene [trekker] veksler på store nordafrikanske mafianettverk som styrer cannabis-
trafikken til Europa» https://www.aftenposten.no/verden/Fire-av-fem-terrorister-i-Europa-har-rotter-i-nordafrikanske-
land-623793b.html
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 28
(...) ulikt spredt i byen» (Ljunggren m fl., 2017, s. 370). «De klassiske vestkantbydelene får følge av
Nordstrand og Østensjø i en gruppe bydeler som har mer enn gjennomsnittet av ulike goder – som
romslige boliger, høye skolekarakterer, god tannhelse og høy forventet levealder» (ibid., s. 374). Dette
mens indre (hovedsakelig øst) by har flere «i rusomsorg, mer støy og flere aleneforeldre» (ibid., s. 375)
i tillegg til flere kommunale boliger og institusjoner rettet nettopp mot «marginaliserte» beboere
(f.eks. Andersen & Røe, 2017). Om beboerne i et område på Oslos østkant som Tøyen/Grønland, klarer
å opprette relasjoner med beboere på Vinderen på vestkanten (se Andersen m fl., 2017), kan i teorien
disse sosiale båndene kompensere for «den romlige ulempen» som er et uttrykk for det ujevne eller
skjevfordelte mulighetsrommet i byen (Briggs, 2005, s. 84). Foreliggende forskning fra Oslo peker dog
i liten grad på en høy forekomst av slik brobyggende sosial kapital (f.eks. Andersen, 2014).
I forskningen på nabolagseffekter, men også i mye annen byforskning, er man interessert i hvordan
nabolaget eller det sosiale miljøet en befinner seg i, påvirker individer. Duncan og Duncan (2004) har
blant annet skrevet om «landscapes of privilege». Inspirert av dette har Andersen (2014) understreket
hvordan man i en by som Oslo har landskap eller byområder for de privilegerte, det vil si sosiale miljøer
i et geografisk rom som legger til rette for eller «tilbyr» en passende livsstil for eliten (se også Andersen,
Brattbakk & Dalseide, 2017). Det at «eliten», det være seg de rike, de med ulike maktposisjoner, de
med definisjonsmakt, eller en viss «status» som utvalgte kunstnere eller professorer, har egne områ-
der og arenaer i byen, legger til rette for at de kan befeste sin posisjon, samt at deres barn kan lære
viktige kulturelle koder (Atkinson, 2006; Bourdieu, 1999a; b; Bourdieu & Champagne, 1999). Kort sagt
sikres klassehierarkienes og de individuelle familienes sosiale og kulturelle reproduksjon. Denne repro-
duksjonen igjen, sikrer individenes komfort (Andersen, 2014). Med referanse til diskusjonen om kapi-
talformer over, vil homogene områder bebodd av middel- eller overklassen, legge til rette både for
sammenbindende sosial kapital samt reproduksjon av kulturell kapital - se også Ljunggren og Andersen
(2014).
3.6 Avansert marginalisering og norske storbyer i et internasjonalt perspektiv
Det er bredt anerkjent at fattige nabolag i dagens storbyer har en annen og mer utsatt karakter enn
tilsvarende arbeiderklasseområder i gårsdagens industribyer. Wacquant (2008), som særlig har studert
marginaliserte forsteder i franske storbyer og amerikanske ghettoområder, trekker fram at det fra
1980-tallet har utviklet seg en mer avansert form for marginalisering. Sentrale kjennetegn ved feno-
menet er at drivkreftene har en strukturell karakter, at folk rammes på langsiktig basis, at fattigdom-
men frakobles makroøkonomien, og at visse nabolag rammes knallhardt. Denne formen for avansert
marginalitet har ifølge Wacquant ikke utelukkende oppstått som et resultat av restruktureringen av
økonomien, men også på grunn av politiske føringer som har gitt endringer i velferdsstaten. Politiske
initiativ har påvirket jobbtilbudet, flyttestrømmer, beboersammensetning, boligmarked, velferdsord-
ninger og -tiltak – i sum hele mulighetsrommet for lokalsamfunnet og beboerne. Siden disse overord-
nede prosessene utspiller seg på forskjellig vis og med ulike styrke fra land til land og by til by, vil også
situasjonen i de marginaliserte nabolagene variere. Derfor er det også store forskjeller mellom ameri-
kanske ghettoområder, franske «banlieues», svenske forsteder og utsatte områder i Oslo – i drabant-
byene eller i indre øst – og i øvrige norske storbyer. Og det er liten tvil om at forskjellene mellom disse
landene og byene er til dels store, og at de mest utsatte områdene i Oslo og de andre norske storbyene
så langt har unngått det mange nå omtaler som «svenske» eller «franske tilstander», med henvisning
til lovløse tilstander, parallellsamfunn og feilslått integrering (NRK 08.05.2016; NRK 11.03.2017). Vi skal
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 29
verken drøfte hvor forskjellig situasjonen i realiteten er, eller mulige årsaker til forskjellene her, men
Wacquant (2008, s. 261) peker selv på den robuste skandinaviske velferdsstaten som en mulig buffer.10
Vi deler langt på vei den forståelsen, og vil i tillegg peke på at det er svært ulike kontekster og at en
rekke forhold spiller inn.
10 “In other nations endowed with robust welfare states (…) the onset of advanced marginality has been partly contained
but not wholly prevented” (Wacquant, 2008, s. 261).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 30
4. Nabolagseffekter – hvordan påvirkes barn og unges livssjanser
av nabolaget?
Som vist i kapittel 2 har mange av de norske segregasjonsstudiene hovedsakelig hatt fokus på en be-
skrivelse av mønstrene, hvorvidt segregasjonen avtar eller øker, samt strukturelle årsaker. Studier av
konsekvenser av segregasjon og hvordan segregasjon ytrer seg for norske forhold har vært mindre
påaktet, selv om noen studier har tatt for seg ulike konsekvenser av opphopning av sosiale problemer
og av andre trekk ved befolkningen i et område (Hernes og Knudsen 1976, Aase og Dale 1978, Høver-
stad, Fürst og Tangen 1991, Hagen, Djuve og Vogt 1994 og Blom 2002). Et fellestrekk ved alle disse
studiene er at de bekrefter betydningen av bosted for beboernes livssjanser og sosiale problemer, men
man står overfor visse tolkningsproblemer når dataene skriver seg fra ett tidspunkt. Selv om man har
gode data, vil det alltid være tvil om effektene har fremkommet gjennom selektiv flytting. Her kan det
påpekes at Sampson (2012) argumenterer for at selektiv flytting (eller «selection bias») i seg selv må
forstås som en form for nabolagseffekt (Sampson, 2012, s. 308). Logikken her er at analyser av flytting
viser viktigheten av kontekst:
Det er mange grunner til at folk flytter, men det er sjeldent slik at nabolagskarakteristikker ved
både til- og fraflytternabolaget, er irrelevant når individer foretar vurdering av om og hvor de
eventuelt skal flytte. Betydningen av uro er ett eksempel, endringer i den etniske sammenset-
ningen av lokalbefolkningen er en annen (Sampson, 2012, s. 308, vår oversettelse).
Sett i sammenheng peker et utvalg av nyere etnografiske studier fra ulike nabolag i Oslo (Andersen
2014; Andersen, Brattbakk & Dalseide, 2017; Andersen, Røe & Sæter, 2015; Andersen & Skrede, 2017)
på at mens homogene overklassenabolag synes å være preget av mer «sosial» ro og en forventing om
stabilitet/ønsker om å bli boende, så er mer sosioøkonomiske sammensatte eller etnisk mangfoldige
nabolag (også) preget av mer uro og en usikkerhet om en selv vil bli boende. Særlig er barnefamilier
usikre på om nabolaget og den lokale skolen tilbyr gode oppvekstarenaer.
Om man fortsatt tar et forbehold om at selektiv flytting er en utfordring eller noe man må kontrollere
for i analysene av nabolagseffekter, så har uansett denne usikkerheten blitt redusert betraktelig de
siste årene ved at man metodisk legger inn forutsetninger om botid, samt at man undersøker hvordan
problemer oppstår, vedlikeholdes eller avtar over tid. Utviklingen av såkalte flernivåanalyser hvor man
kan studere de ulike sosiale kontekstene et individ inngår i samtidig – som for eksempel familie og
nabolag for barn – har gjort studiene mer robuste og gitt mulighet å isolere effekter av de ulike kon-
tekstene hver for seg. Dette har gjort at man har kommet betydelig nærmere en forståelse av konkrete
årsakssammenhenger. Noen få slike studier er de senere årene gjort i Norge med fokus på uføretrygd
(Rege m fl 2009), og sosioøkonomisk mobilitet blant ungdom over hele landet (Raaum m fl 2006), og i
Oslo (Brattbakk og Wessel 2013, Brattbakk 2014, Toft og Ljunggren 2016). Sistnevnte studier påviser
at ungdom i Oslo utsettes for nabolagseffekter: hvem de vokste opp sammen med i nabolaget hadde
en viss effekt på utdanningsnivået og klasseposisjonen deres og til dels på tilknytningen til arbeidslivet
når de var i slutten av 20-årene.
Det er viktig å understreke at nabolagsforskningen omfatter både kvantitative og kvalitative studier.
Mens den kvantitative delen av forskningen blant annet fokuserer på å måle nabolagets effekter (kvan-
tifisere dem gjennom ulike varianter av regresjonsanalyser), gir den kvalitative delen av forskningen
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 31
en utdypet forståelse av nabolaget som kontekst for atferd, læring og holdningsdannelse. I dette ka-
pitlet vil vi drøfte funn fra begge disse «tradisjonene».
4.1 Internasjonale studier av nabolagseffekter
I hvilken grad kan vi slå fast at nabolaget har en veldokumentert effekt på barn og unges livssjanser?
Funnene er tydeligst i USA, hvor mye av forskningen på feltet har foregått og hvor relativt store nabo-
lagseffekter er påvist. Men selv der er det uenighet om nabolagets betydning. Gjengs oppfatning i
amerikansk forskning er at nabolagseffektene spiller en moderat til betydelig rolle (Leventhal og
Brooks-Gunn, 2000; Sampson mfl., 2002; Pebley og Sastry, 2004; Chetty mfl., 2016). Studiene fra ame-
rikanske storbyer dokumenterer at trekk ved oppvekststedet kan påvirke ulike sider ved beboernes
livssituasjon på områder som rus, kriminalitet, manglende skolegang, skoleprestasjoner, utdannings-
løp, yrkeskarrierer, mentale problemer, nedsatt fysisk helse og dødelighet (se gjennomgang av Wessel,
2013).
I Europa er funnene mer sprikende. Noen studier viser til dels store effekter, og de fleste studiene
finner moderate eller små effekter, mens andre finner null effekter – de forsvinner når man kontrolle-
rer for sosial bakgrunn, demografi og livshendelser. I europeiske storbyer finner man jevnt over små
til moderate effekter på kriminalitet, rus, skoleprestasjoner, utdanningsløp, yrkesvalg og inntekt (Wes-
sel, 2013; Brattbakk og Wessel, 2013). Det store flertallet av studier i Europa er gjort i Nederland og
Sverige, men også Storbritannia, Tyskland og Finland er representert, og etter hvert også Norge.
To studier – en finsk om fullføring av videregående skole og en britisk om eksamensresultater – finner
begge et tydelig mønster der (positive) nabolagseffekter først og fremst gjorde seg gjeldende i områder
med konsentrert velstand (Gordon & Monastiriotis, 2006; Kauppinen, 2007).
På tross av at den svenske boligmodellen er svært ulik den norske (blant annet med betydelig mer
utbredt utleiesektor) er den svenske konteksten med en sterk velferdsstat i stor grad sammenlignbar
med den norske. Andersson (2004) studerte tre mellomstore svenske byer (Västerås, Jönköping og
Gävle), og fant at ungdoms oppvekstnabolag hadde hatt en signifikant effekt på deres arbeidsdelta-
kelse og oppnådde utdannelse ved fylte 25 år. En senere studie (Andersson and Subramanian, 2006)
bekreftet disse resultatene når det gjaldt utdanning, denne gang for hele Sverige.
I en annen svensk studie som fokuserte særlig på hva det betyr at et nabolag er sosialt blandet finner
Bergsten (2010) at slike blandede nabolag har særlig positive effekter på skoleresultater og tendensen
til å ta høyere utdanning. Effektene skiller seg markant fra de negative effektene hun finner i de mest
ressurssvake områdene. Forskjellene i effekter mellom disse to nabolagstypene er dessuten betydelig
større enn forskjellene mellom de blandede nabolagene og de mest ressurssterke nabolagene. Hun
finner videre at det er store forskjeller i effekter mellom ulike individer; gutter påvirkes mer enn jenter
fordi guttene er mer lokalt bundet, barn av lavt utdannede foreldre påvirkes mer enn barn av velut-
dannede foreldre. Det siste kan ha flere forklaringer; flere studier har vist at høyt utdannede foreldre
i større grad bedriver en aktiv form for foreldreskap når det gjelder å beskytte barna fra uheldige trekk
ved nabolaget, samt at lavt utdannede har et nettverk som er mer avgrenset til lokalmiljøet og derfor
mer avhengig av nabolaget.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 32
Et viktig poeng er dessuten at effektene ikke kun gjør seg gjeldende som negative effekter i særskilt
utsatte nabolag, men kan knyttes til nabolag langs hele aksen av nabolagstyper. Positive nabolagsef-
fekter påvises blant annet i velstående nabolag, noe som også er påvist for Oslo sin del (Toft og Ljung-
gren, 2015; Brattbakk og Wessel, 2013).
Det siste tiåret har det, som nevnt, skjedd store forbedringer innenfor dette forskningsfeltet. Blant
annet har tilgangen på registerdata gitt en mulighet til å observere enkeltindivider over tid, slik at man
lettere kan isolere effektene av nabolaget fra øvrige sosiale kontekster. De nordiske landene står her i
en særstilling med gode registerdata som oppdateres årlig for hele befolkningen, og hvor bostedsad-
resser til hvert individ er inkludert. Særlig i Sverige har disse registerdataene blitt utnyttet i en mengde
studier av nabolagseffekter. For Norge og Oslo er omfanget betydelig mindre, men vi skal se på noen
av dem.
4.2 Norske studier av nabolagseffekter
En av de første omfattende kvantitative studiene av nabolagseffekter i Norge var Raaum mfl. (2006),
som studerte nabolag i alle landets kommuner, og viste at sammenhengen mellom oppvekststed og
individuelle ressurser som utdanning og inntekt var reell i perioden 1960 til 1970. Ungdommenes opp-
vekstnabolag hadde en klar sammenheng med deres framtidige utdannings- og inntektsnivå. Deres
landsomfattende studie fant at nabolaget svekket sin betydning på 1960-tallet, eller som de formulerer
det: ’Nabolaget er ikke hva det engang var’ (Raaum mfl., 2006, s. 200).
Denne konklusjonen, som gjelder hele landet, gir grunnlag for å stille minst to spørsmål relatert til at
de fleste studier av dette slaget er gjort i storbyer. I hvilken grad skiller Oslo og andre norske storbyer
seg fra resten av landet? Hvordan har den historiske utviklingen av nabolagseffekter vært i hovedsta-
den? Dette finnes det ingen forskning på, men det finnes registerbaserte studier av nabolagseffekter
for ungdom som vokste opp i Oslo på henholdsvis 1980- og 1990-tallet. Vi starter med en survey- og
registerbasert studie av sammenhengen mellom etnisk segregasjon og integrasjon.
En av de første empirisk baserte studiene av nabolagseffekter i Norge er Bloms (2002) studie av inn-
vandrernes bosettingsmønster i Oslo. Studien analyserer følgene av konsentrert bosetting for innvand-
rernes integrering. De empiriske funnene viser at etnisk segregasjon er uheldig for integreringen, men
at utslagene er mindre enn antatt. Blom finner at bruken av norsk språk og kontakten med majoritets-
norske, det vil si etableringen av brobyggende sosial kapital, blir påvirket av om det hovedsakelig er
andre majoritets- eller minoritetsnorske i nabolaget. Disse sammenhengene reduseres, men består
fortsatt, når man «renser» dem for effekten av ulike kontrollvariabler knyttet til individene og deres
familiebakgrunn. Den eneste indikatoren som nesten ikke endrer seg ved innføring av kontrollvariab-
ler, er barnas kontakt med lekekamerater. Blom (2002, s. 170) hevder at dette «tyder på at foreldrenes
deltakelse på arenaer som utdanning og arbeid ikke utgjør noen alternativ innfallsport til majoritets-
samfunnet for barn som vokser opp i etnisk segregerte bomiljøer». Nabolagseffektene synes med
andre ord å virke sterkere på barn og unge enn på voksne, fordi disse i større grad er prisgitt de nære
sosiale omgivelsene. Som nevnt viser tallene at antallet majoritetsnorske faller i flere av de Oslo-om-
rådene minoritetsnorske flytter til (se også Andersen, 2014). Det kan derfor gjentas at sannsynligheten
for å etablere kontakt på tvers at «gruppene» i disse lokalmiljøene reduseres parallelt.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 33
Bloms observasjoner for Oslo synes i så måte å stemme godt overens med internasjonale funn. Her
kan det tillegges at oppvekstsvilkårene i storby har enkelte særtrekk. Særlig er det stor variasjon i ma-
terielle forutsetninger, for eksempel er andelen barn og unge som rammes av dårlige oppvekst- og
levekår, høyere enn tallene på landsbasis (St.meld.nr.39 (2001–02)). Videre har byene en høyere andel
barn og unge som lever i husholdninger med lav inntekt (Epland, 2001). I Tiltaksplan mot fattigdom er
fattige barnefamilier identifisert som en særlig viktig målgruppe (St.meld.nr.6 (2002–03)), og som vi
kommer tilbake til mot slutten av rapporten har fokuset på lavinntektsfamilier med barn fortsatt å
være høyt på den politiske agendaen (Barn som lever i fattigdom, Regjeringens strategi 2015-2017)).
For Oslo finnes det dessuten en rekke skolestudier som viser at den etniske sammensetningen av ele-
vene har liten eller ingen betydning for skoleresultatene, men at det er de sosio-økonomiske skillene
– elevenes sosiale bakgrunn – som forklarer forskjellene (Fekjær og Birkelund, 2009; Hermansen og
Birkelund, 2015). Se også Kindt og Hegna (2017) om såkalt innvandrerdriv hos etterkommere i Oslo
øst, samt Fekjær & Leirvik (2011), Leirvik (2010, 2012, 2016) om innvandrerdriv blant ungdom i høyere
utdanning. Det kan også nevnes at blant annet amerikanske forskere har analysert helseeffekter av
nabolag med ulike kvaliteter – som tilgang til sunn mat i den lokale matbutikken, eller tilgangen på
gode uterom. Dette er et forskningsfelt som er langt mindre studert i Norge, med unntak av særlig Piro
med flere (2007; 2008). De mente å påvise «sterke sammenhenger mellom områdefattigdom (eng:
«area deprivation») og helseeffekter» i Oslo, der Vinderen kom best ut, og Romsås var å finne på den
andre enden av skalaen.
4.3 Nabolagets betydning for ungdoms sosiale mobilitet i Oslo
Brattbakk og Wessel (2013) har gjort en relativt bred studie av nabolagets betydning for barn og unges
fremtidige levekår og sosioøkonomiske karriere i Oslo. Her ble det undersøkt om oppvekststedet har
langtidsvirkninger for utdanningsnivå, inntektsnivå og tilknytning til arbeidslivet. Betyr det noe hvor i
byen man vokser opp og hvem man vokser opp sammen med? Hovedspørsmålet i artikkelen er: Kan
graden av deprivasjon i nabolaget i ungdomstida påvirke ungdommenes sosioøkonomiske status som
unge voksne? Flernivåanalysen bygger på registerdata og omfatter hele Oslo kommune.
I studien ble en geografisk inndeling hvor byen deles inn i 92 nabolag (delbydelsområder) benyttet,
hvor alle som er født i Oslo i 1976–1977 og fortsatt bodde i byen fra 1990 til 1994, da de var 14–18 år
gamle, var inkludert. For denne perioden av oppveksten hadde man opplysninger om ungdommenes
naboer. Hvem vokste de opp sammen med og i hvilken grad hadde dette betydning for deres inntekt,
utdanning og sysselsetting da de var i slutten av 20-årene?
Studien viser at en betydelig andel av variasjonen i utdanningsnivå mellom ungdommene kan knyttes
til forhold ved nabolaget de vokste opp i. For inntekt er utslaget betydelig lavere, mens utslaget for
arbeidsledighet er høyest når ungdommene er 21 år. Etter 21 års alder avtar effekten på arbeidsledig-
het gradvis, og er helt borte ved 29 år. Det virker plausibelt, og i tråd med de foreslåtte mekanismene,
at effektene av nabolaget på arbeidsledighet avtar ettersom ungdommene inngår i nye sosiale kon-
tekster (nabolag, utdanning, arbeidserfaring), hvor disse kontekstene får større og større betydning.
En mulig forklaring på at nabolag ser ut til å ha sterkere effekt på utdanning enn inntekt, kan være at
inntekt måles relativt tidlig i livsløpet. Mens de fleste unge har avsluttet sin utdanning i slutten av 20-
årene, vil inntektsnivået vise en økende differensiering med økende alder.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 34
Et annet funn var at nabolagsdeprivasjon (målt ved syv ulike indikatorer) i oppveksten har en svak,
men signifikant langtidseffekt på både ungdommenes inntekt og utdanning som unge voksne. Etter å
ha tatt hensyn til ungdommenes sosiale bakgrunn, fant man en gjenstående effekt som ser ut til å
stamme fra befolkningssammensetningen i nabolaget. Det ser ut til at andel arbeidsledige, andel per-
soner med rehabiliterings- og attføringspenger og andel uføre i nabolaget er sterkest korrelert med
ungdommenes fremtidige utdanning og inntekt. For ungdommenes fremtidige tilknytning til arbeidsli-
vet ser det ut til at andelen naboer med lav inntekt, andelen sosialhjelpsmottakere og andelen perso-
ner på rehabilitering og attføring gir størst korrelasjoner. Det er altså andelen naboer som lever på
ulike velferdsordninger, som ser ut til å ha sterkest effekt. Dette kan tolkes som et tydelig tegn på
hvordan det å stå utenfor arbeidslivet er en marginalisert posisjon, med konsekvenser for levekår og
sosial deltakelse.
I tillegg til analyser av de ungdommene som har bodd stabilt i samme nabolag gjennom første halvdel
av 1990-tallet, supplerte man med analyser der ungdommer som flyttet mellom nabolag i den samme
perioden, er inkludert. På tross av at en stor andel av de familiene som flytter mest er noe mindre
sosioøkonomisk ressurssterke enn de mer bofaste, endres nabolagseffektene kun marginalt når disse
inkluderes i analysene. Dette resultatet gir støtte til at det er reelle nabolagseffekter som er påvist, og
at det ikke kun er effekter av seleksjon av visse typer familier inn og ut av nabolagene som måles.
Studien gir også mulighet til å belyse hvor i byen nabolagseffektene på utdanning er sterkest i positiv
og negativ retning. Et første poeng her er at variasjonene internt i byen er store. Dernest fant man et
klassisk geografisk mønster: De sterkeste negative effektene forekommer i enkelte nabolag i indre by
øst, samt i drabantbyområder i ytre by nordøst (Groruddalen) og sørøst (Søndre Nordstrand). Sterkest
positiv effekt av nabolaget på utdanning finner vi i enkelte vestlige nabolag, særlig i bydelene Nordre
og Vestre Aker.
Det relevante nabolaget – de nærmeste kvartalene eller bydelen?
Den omtalte studien fant altså at trekk ved nabolaget så ut til å være viktigere for ungdommens frem-
tidige utdanningsnivå enn for deres inntektsnivå og arbeidsdeltakelse. En påfølgende studie gikk grun-
digere inn på sammenhengen mellom utdanning og ulike størrelser på nabolaget (Brattbakk, 2014).
Spørsmålet var om det var mulig å påvise noen forskjeller i geografisk skala: Har det aller nærmeste
bomiljøet mest å si, altså de nærmeste kvartalene, eller betyr barneskolekretsen mer? Eller er det selve
bydelen som legger sterkest føringer på de unges veivalg? Konkret utforsket studien om det var bebo-
ersammensetningen i det lille, nære nabolaget (målt som de nærmeste kvartalene), det mellomstore
nabolaget (målt som delbydeler) eller det store utvidede nabolaget (bydel) som hadde sterkest betyd-
ning for ungdoms framtidige utdanningsnivå. Oslo ble altså delt inn på tre ulike måter i henholdsvis
287, 92 og 25 nabolagssoner. Som i den forrige studien var det ungdom født i 1976–1977 som ble
studert ut fra hvilket nabolag i Oslo de bodde i tidlig på 1990-tallet, da de var 14–18 år gamle, og
hvilken utdannelse de hadde oppnådd da de var i slutten av 20-årene. For Oslo samlet hadde 49 pro-
sent av ungdommene oppnådd høyere utdanning da de tidlig på 2000-tallet var blitt 29 år, men varia-
sjonen internt i byen var stor. På Vinderen var andelen 76 prosent, og i Gamle Oslo 19 prosent.
Studien finner at det særlig er en tydelig sammenheng mellom utdanningsnivået til beboerne i ung-
dommenes oppvekstnabolag og deres tilbøyelighet til selv å ta høyere utdanning i voksen alder. Videre
finnes det en sammenheng mellom ungdommenes framtidige utdanningsnivå og beboersammenset-
ningen i alle de tre nabolagsstørrelsene. Men det var relativt stor variasjon mellom de tre geografiske
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 35
nivåene. Det viktigste, og mest overraskende funnet, var at sammenhengen var sterkest for det store
utvidede nabolaget, altså bydelsnivået. Dette peker i retning av at de nærmeste naboene har mindre
å si for ungdommens sosiale mobilitet enn beboersammensetningen i hele bydelen de vokste opp i.
Funnet var overraskende av to grunner. For det første ville man ut fra de skisserte mekanismene anta
at de naboene som bor nærmest – deres sammensetning og det sosiale miljøet som utvikler seg blant
dem – har størst betydning for ungdommen. For det andre har de få tilsvarende utenlandske studiene
også funnet slike sammenhenger for ulike nabolagsstørrelser, men sammenhengene var klart sterkest
for det nærmeste nabolaget. Så hvordan forklarer man at det store og utvidede bydelsnivået har mest
å si?
Siden datasettet og funnene gir begrensede muligheter til å fastslå hvilke mekanismer som er i sving
på ulike geografiske nivå, må tolkningene gjøres varsomt. Det virker plausibelt å anta at institusjonelle
ressurser kan ha stor betydning på bydelsnivået, fordi dette er det eneste av de undersøkte geografiske
nivåene som sammenfaller med administrative enheter som produserer og leverer offentlige tjenes-
ter. Dermed kan funnene peke i retning av forskjeller i velferd, ressurser og mulighetsstrukturer mel-
lom de administrative bydelene (se for eksempel Ljunggren, Toft og Flemmen, 2017). Ved første øye-
kast kan koblingen til oppnådd utdanning synes lite opplagt, spesielt siden både grunnskoler og vide-
regående skoler administrativt er lagt til sentralt nivå i Oslo kommune og ikke til bydelene. Like fullt er
skolene som institusjoner, og deres variasjoner i ressurser, praksis og elevgrunnlag, sentrale for ung-
dommenes fremtidige utdanningsnivå (Hansen 2017). For 16-18 åringene som gikk på videregående
skole i studieperioden tidlig på 1990-tallet, var dessuten skolenes inntaksområder og bydelenes inn-
deling langt på vei overlappende, og to av tre elever gikk på videregående skole i sin egen del av byen
(Hagen, 1995). Dette kan bety at deler av de observerte sammenhengene i studien stammer fra skole-
arenaen framfor nabolagene. Flere finske (Kauppinen, 2008), svenske (Brännström, 2008) og britiske
(Leckie, 2009) studier som gjør direkte sammenligner mellom effekter fra nabolag og skole, finner at
skoleeffektene er sterkest.
En annen sannsynlig forklaring er at barn og unges aksjonsradius utvides betydelig med alderen, slik at
14-18 åringer orienterer seg, deltar i aktiviteter og knytter vennskap over et mye større geografisk
område enn det nære nabolaget. Sosiale nettverk som knyttes via skolene kan dessuten styrkes for
dem som bor i samme område, og motsatt, slik at skole og nabolag sammen utgjør en form for veksel-
virkning. En siste forklaring kan være at romlige stigma i større grad er knyttet til noe større urbane
områder enn små nabolag og enkeltkvartaler. Begge disse forklaringene harmonerer med en ny ame-
rikansk studie, utført i Denver: Galster mfl. (2016) finner at boligområdet har en betydelig uavhengig
effekt, selv etter kontroll for skolekontekst. Konklusjonene i denne studien styrkes av at studien er et
naturlig eksperiment.
Klasseposisjon: positiv drahjelp fra nabolaget?
Toft og Ljunggren (2016) er opptatt av hvordan det går med dem som vokser opp i nabolag med mange
ressurssterke. Er det slik at oppvekst i et velstående område øker sjansen for selv å ende opp med
høyere utdannelse og en godt betalt jobb? De studerer alle 13–15 åringer som bodde i Oslo i 1980, og
hvordan det har gått med disse ungdommene når de er blitt 43–45 år gamle. Siden de særlig er opptatt
av tilgangen på ressurser, undersøker de andelen voksne naboer som tilhører overklassen i nabolaget
til ungdommene i oppveksten. Overklasse vil her si yrker som direktør, finansmegler, professor, lege,
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 36
advokat og andre yrker som tilsier mye ressurser. Er det mulig å påvise sammenheng mellom overklas-
seandelen i ungdommenes oppvekstnabolag og hva de selv har oppnådd av utdanning og klasseposi-
sjon 30 år senere?
I likhet med øvrig forskning på feltet finner de at den klart viktigste forklaringsfaktoren er foreldrenes
klasseposisjon. Familiebakgrunnen har stor betydning for ungdommenes livssjanser. Men de finner
også sammenhenger som indikerer at sammensetningen av naboene i oppveksten spiller inn. Jo høy-
ere andel overklasseforeldre i ungdommenes nabolag, desto høyere sannsynlighet har ungdommene
for selv å ta høyere utdanning, gjennomføre eliteutdanninger og oppnå en overklasseposisjon i voksen
alder. Disse resultatene gjelder også når de kontrollerer for ungdommenes sosiale bakgrunn, kjønn og
alder.
Et noe overraskende funn var at sammenhengen mellom oppvekstnabolaget og ungdommenes situa-
sjon som 43–45 åringer var litt sterkere for arbeiderklasseungdom enn for ungdommer med overklas-
sebakgrunn. Arbeiderklasseungdom i nabolag med høy andel overklasse tar i større grad lange og pre-
stisjetunge utdanninger og har høyere sannsynlighet for å gå inn i de typiske overklasseyrkene. Det er
altså slik at overklasseungdom har høyest sannsynlighet for å selv oppnå en overklasseposisjon, men
disse får en langt svakere drahjelp av å ha mange overklasseforeldre i oppvekstnabolaget sitt enn det
ungdom med arbeiderklasseforeldre får. Om det er slik at det genereres brobyggende sosial kapital i
disse områdene, synes det altså å være slik at det er arbeiderklassebarna som positivt trekker veksler
på kontakten med overklasseungdommene.
Tross tydelige funn er forfatterne varsomme med å fastslå entydig at det er sammensetningen av be-
boere i nabolaget, og ikke andre trekk ved arbeiderklassefamiliene som bor i velstående strøk, som
fører til at disse arbeiderklasseungdommene i større grad tar høyere utdanning og oppnår overklasse-
posisjon enn de som bor i andre typer nabolag. De etterlyser derfor mer forskning for å styrke forstå-
elsen av disse sammenhengene.
4.4 Kvalitative nabolagsstudier
Det faktum at Oslo er en delt by, og ikke minst det faktum at «marginaliserte» grupper bor konsentrert
i nabolag hovedsakelig øst i byen, har igjen en rekke (potensielle) konsekvenser både for byen/sam-
funnet og for enkeltindividene. I forskningen har en ofte sett på de negative effektene knyttet til at
innvandrere/etniske minoriteter og/eller arbeiderklassen bor konsentrert og romlig atskilt fra middel-
og overklassen (Jargowsky, 1997; Toft & Ljunggren, 2016, s. 3; Wilson, 1987). Med andre ord har forsk-
ningen på nabolagseffekter stort sett vært opptatt av «neighborhood disadvantage» eller nabolagsu-
lemper (Lens, 2015, s. 10), noe som også er gjeldende for studiene vi har trukket fram fra norsk forsk-
ning som finner at det å vokse opp i et område med levekårsutfordringer kan ha negative effekter blant
annet på utdanningsnivå senere i livet (Brattbakk, 2014a; Brattbakk & Wessel, 2013).
Det er ikke bare forskere som peker på nabolagseffekter, også mange byborgere antar at hvor du
vokser opp vil påvirke oppveksten (og hvem/hva du kan bli i voksen alder). I studier av flyttemotiver i
Oslo (Andersen, 2014; Bragen, 2013; Kvamme, 2013), kommer det blant annet frem at middelklasse-
foreldre velger bort områder som de oppfatter som mindre heldige for barna å vokse opp i (ofte knyttet
til utdanningsmuligheter/skolemiljø). Med andre ord går da barn av mer «marginaliserte» grupper
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 37
glipp av potensielle ressurssterke naboer og rollemodeller (jf. diskusjonen om sosial kapital). I en so-
siokulturell stedsanalyse av et av Oslos tradisjonelt mest «belastede» områder, kom det frem at en-
kelte personer som jobbet forebyggende i bydelen (Gamle Oslo) aldri ville latt egne barn vokse opp
her. Dette fordi dette ville medføre «større sannsynlighet for at ens barn ville bli påvirket av venner
eller naboer med en ’utagerende livsstil’ eller som var i en ’vanskelig situasjon’, slik at i utgangspunktet
’ressurssterke barn’ selv havnet i et gjengmiljø» (Brattbakk et al., 2015, s. 134). Her kan det skytes inn
at ideen eller teorien om såkalte nabolagseffekter forutsetter at individene rent faktisk tilbringer en
viss tid i eget nabolag, samt at de en «undersøker» oppholder seg i nabolag med «fastsatte» grenser
(Foster, Pitner, Freedman, Bell, & Shaw, 2015). Blant annet kan det faktum at mange byboere er mobile
(Andersen, 2014), innvirke på graden av nabolagspåvirkning (Tompsett, Veits, & Amrhein, 2016).11 Det
å legge til rette for romlig mobilitet, for eksempel gjennom et rimelig kollektivtransporttilbud, kan der-
for ha positive effekter utover miljøeffekter ved at en kan motvirke negative isolasjonseffekter.
En rekke kvalitative studier er gjort av forhold knyttet til boforhold, flytting og bomiljø. I en studie blant
foreldre med lavinntekt i leide boliger i fire bydeler i Oslo – to bydeler i indre by og to drabantbyer –
finner Skog Hansen & Lescher-Nuland (2011) at den største utfordringen som foreldrene peker på er
et belastet bomiljø og konsekvensene av segregering. Foreldrene – som har norsk, pakistansk og so-
malisk bakgrunn – er særlig urolige for barnas oppvekstmiljø. De legger spesielt vekt på at et utrygt
sosialt miljø, opphopning av sosiale problemer og dårlige levekår og høy minoritetsandel blant elevene
på skolen vil kunne redusere barnas livssjanser på sikt. Motsatt viser den samme studien at foreldre
som leier boliger i nabolag med bedre levekår uttrykker den positive betydningen av trygghet, kvalite-
ten på uteområder, skolesituasjon og godt samvær med andre barn. De fremhever med andre ord
gode nærmiljøkvaliteter som viktige for barnas utvikling. Studien avdekker også at foreldrene med lav-
inntekt benytter en rekke strategier for å forsøke å kompensere for vanskelige boforhold og bomiljø,
som for eksempel å sende barna til andre skoler som de oppfatter som bedre enn nærskolen, eller å la
barna fortsette på sin opprinnelige skole for å bidra til stabilitet i tilfeller hvor man må flytte til mer
utsatte nabolag.
En annen studie hvor blant annet unge velutdannede majoritetsnorske småbarnsforeldre som bor i de
samme områdene er intervjuet viser imidlertid at flere av dem fremhever at de ser det som en fordel
at de selv og deres barn får kjennskap til andre som har mindre ressurser (Brattbakk m fl 2015, Hagen
m fl 2016). Videre ser de det som positivt å få oppleve et større etnisk og sosioøkonomisk mangfold,
og at fokuset på materielle verdier er mindre enn mange andre steder. Blant disse foreldrene ser vi
altså vurderinger som går i retning av at man også kan ha visse positive nabolagseffekter av oppvekst
i utsatte områder.
Som antydet innledningsvis, har kvalitativt-orienterte byforskere problematisert ideen om «nabolag»
og derfor drøftet hvor treffende det er som analytisk begrep. Feltarbeid i byområder der utenforstå-
ende, som forskere, ser for eksempel et arkitektonisk avgrenset område, og så antar at dette er et
nabolag med et visst fellesskap og der befolkningen kanskje deler en stedsidentitet, har ofte blitt ut-
fordret etter litt tid i «felt». Nå betyr ikke dette at det ikke finnes avgrensede byområder der befolk-
ningen har mer eller mindre tette eller sterke sosiale relasjoner og der man ser på sitt eget område
som forskjellige og avgrenset fra byen rundt. Det vi ser er at vi ikke kan anta at et «nabolag» har særlig
11 Where a peer group spends time, rather than where members of the group reside, seems to be the important distinguishing
factor in determining the neighborhood of influence (Schiefloe, 2015, s. 103).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 38
«naboskap» (Dennis, 1969; Robbins, 2005), men at det derimot er et område med uklare sosiale gren-
ser, ingen felles idé om hva nabolaget «er» (altså en bestemt stedsidentitet), der en finner alt fra
sterke, svake til ingen sosiale relasjoner mellom beboerne, og der beboerne har ulike ideer om hva
som er passende atferd, samt at man ikke har et sett felles sosiale normer eller verdier (Gans, 1982,
Andersen, 2001). Som Blokland og van Eijk har understreket:
Vi etablerer sosiale relasjoner gjennom hva vi gjør, ikke gjennom hvordan vi tenker, og gjennom
hvem vi møter på mens vi gjør ting – side om side med noen. Dette gjør det nødvendig å studere
hvordan sosiale bånd blir etablert og i hva slags kontekster dette skjer. Nabolag (...) kan kanskje
være det minst viktige av disse [kontekstene] (Blokland & van Eijk, 2012, s. 316, sitert i Andersen,
2014, s. 255, vår oversettelse).
Mens kvantitative studier ofte opererer med administrative «nabolagsgrenser», det vil si områder de-
finert av myndighetene (f.eks. Galster & Turner, 2017), har forskere med feltarbeidserfaring altså ofte
satt spørsmålstegn ved ideen om nabolag som en eller annen form for «fellesskap» i byer (Andersen,
2014, s. 23-24). Som vi skal se under, finner likevel også byforskere som gjør feltarbeid former for
«naboskap» og ideer om «nabolag» i byer.
Positive effekter?
Det er videre verdt å understreke at bokonsentrasjoner kan ha positive effekter for middel- og over-
klassen ved at de får reprodusert «godene» og dermed sin klasseposisjon (Andersen, 2014, s. 7, 91,
251, 262). Videre, bak byutviklingsstrategier som har såkalt «social mix» eller blandede/balanserte na-
bolag som virkemidler, er ofte tanken at mindre ressurssterke hushold skal dra nytte av mer ressurs-
sterke naboer (se f.eks. Arthurson, 2012). Som tidligere nevnt finner Bergsten (2010) særlig positive
effekter av slike blandede nabolag på skoleresultater. Og forskjellene er betydelig større mellom de
mest ressurssvake områdene og de blandede områdene, enn mellom de blandede og de mest ressurs-
sterke områdene.
I den tidligere omtalte Oslo-studien av Toft og Ljunggren (2015) påpeker de at teorien tilser at det å
vokse opp i et nabolag hovedsakelig bebodd av godt betalte næringslivsledere potensielt «trigger en
forventning om et ønsket – og et mulig – liv» (Toft & Ljunggren, 2015, s. 4, vår oversettelse). Forfat-
terne finner så at dette ser ut til å stemme for Oslo: «Det å vokse opp i et overklassemiljø synes å tilby
beboerne kontekstuelle ressurser som gir en fordeler som voksen» og særlig gjelder dette arbeider-
klassebarn som vokser opp i disse «privilegerte nabolagene» (Toft & Ljunggren, 2015, s. 15, 14). Det
kan være nyttig også i en norsk kontekst, om byforskere i større grad kunne kartlegge og måle det som
omtales som nabolagsmuligheter – det å bo i et miljø med et sett «fordeler» (assets) og «tilbud» (ame-
nities) som muliggjør positive resultater for individer og familier over et livsløp – slik at en kan drøfte
hvilke nabolag/bydeler det er fordelaktig å bo i (hvor en for eksempel burde plassere kommunale bo-
liger), ikke kun fordelaktig å flytte fra (Lens, 2015, s. 12, 15). De nevnte studiene fra Oslo av Brattbakk
og Wessel (2013) og Brattbakk (2014) inkluderer et slikt perspektiv ved å studere hvordan oppvekst-
nabolaget påvirker de unges fremtidige utdanningsnivå både på en positiv og negativ måte, samt hvor
i byen de unge får drahjelp av å vokse opp.
Det er også gjort studier som viser at det å gå på en videregående skole i Oslo med høy andel elever
med innvandrerbakgrunn ikke har en negativ effekt på skolekarakterer eller utdanningsvalg (Fekjær &
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 39
Birkelund 2009). En norsk landsdekkende studie peker i samme retning; en moderat positiv effekt på
fremtidig utdanningsnivå, særlig for unge med innvandrerbakgrunn, av å ha klassekamerater med inn-
vandrerbakgrunn (Hermansen & Birkelund, 2015).
Fordelingen av byrder og goder: Ulike mulighetsrom i den delte byen?
Om vi så beveger oss «ned på bakken», så har Andersen, Brattbakk og Dalseide (2017) gjennom en
etnografisk, komparativ studie fra Oslo vist hvordan overklassenabolaget Vinderen og arbeiderklasse-
nabolaget Tøyen, tilbyr beboerne ulike mulighetsrom. Før vi redegjør i mer detalj for disse forskjellene
for dermed å konkretisere empirisk hvordan nabolaget kan virke inn på innbyggerne, så kan det nevnes
at det finnes få kvalitative studier av overklassens eller middelklassens nabolag, men flere vitenskape-
lige analyser av arbeiderklasse-/minoritetsnabolag, særlig i Oslo. Vassenden (2007), Rosten (2015),
Vestel (2004) og Alghasi med flere (2012) er noen av de nyere. Da ingen av disse har et komparativt
perspektiv, det vil si sammenligninger av ulike nabolag, har vi valgt å heller gi en mer detaljert gjen-
nomgang av Andersen og medforfatternes (2017) diskusjon av forskjeller og likheter mellom Vinderen
og Tøyen som bo- og oppvekststeder.
Noen kommentatorer, som Aftenposten12, hevdet at på tross av levekårsforskjeller, så er ikke Oslo
«så» segregert, om man sammenligner med storbyer utenfor Norge. Uten å gå inn på nivået på segre-
gasjon, så er det her mer relevant å se på hva romlige konsentrasjoner av henholdsvis byrder og goder
(se Ljunggren, Toft og Flemmen, 2017) har å si. Og her er et forbehold nødvendig. For selv om Norges
hovedstad er segregert og har områder med store levekårsutfordringer, så har ikke Oslo områder med
ghettopreg tilsvarende bydeler i USA (se Andersen, 2012, 2014; Andersen og Biseth, 2013). I Oslo bor
de fleste relativt godt, og velferdsstaten er synlig til stede både på vestkanten og østkanten.
Likevel er det altså slik at boforhold og levekår til beboerne på Vinderen skiller seg markant fra virke-
ligheten til Tøyen-beboerne. Det er gode grunner til å anta at det å vokse opp i et privilegert nabolag
som Vinderen gir økt sannsynlighet for å bli del av «overklassen» sammenlignet med en oppvekst i et
tradisjonelt arbeiderklassestrøk som Tøyen (Toft & Ljunggren, 2016). Eller mer generelt, to boområder
eller byrom med ulike sosiale infrastrukturer, institusjoner og beboergrupper, samt ulike «fysiske
strukturer, materielle kulturelementer og geografiske markører» (Low, 2017, s. 27), legger ikke bare til
rette for ulike stedstilknytninger, men kan også tilby beboere forskjellige handlingsmuligheter (Ander-
sen, 2014). Vinderen som et «middelklasserom» (eneboliger med mer) og Tøyen som «arbeiderklasse-
og minoritetsrom» (leiligheter med mer) kan således antas å være ulike mulighetsrom (Galster og Kil-
len, 1995). Det at beboerne og kanskje da særlig barn og unge har ulike mulighetsrom i de to nabola-
gene får man en indikasjon på når man ser på boforholdene samt nabolagenes sosioøkonomiske og
demografiske «profiler». Vi vektlegger også innvandrerbakgrunn da en rekke internasjonale studier
har vist hvordan den «etniske» sammensetningen av boområder kan påvirke sosial kapital og tillit mel-
lom beboere (Putnam, 2007, Wollebæk et al, 2012).13 Og som Alexander (2013), Andersen (2014;
12 http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Arbeiderpartiet-vil-vinne-Forskjells-Norge--Andreas-Slettholm-
622920b.html
13 Samfunnsforskere snakker om ulike kapitalformer. Bourdieu (1984), f.eks., har i en analyse av «kulturpreferanser» argu-
mentert for at kjennskap til eller forbruk av «høykultur» (se Halle, 1996, s. 7), reproduserer klassestrukturen og konsumen-
ten (av høykultur) sin posisjon i de øvre lag av klassehierarkiet. Kultur er med andre ord «kapital», og en kapital en tilegner
seg gjennom høyere utdanning, men også gjennom oppdragelse og oppvekst i middel- og overklassen. Og her spiller også
nabolaget eller oppvekstmiljøet inn. Skolen og familien er ellers eksempler på «sosiale rom» der individet tilegner seg kunn-
skap om, og lærer seg den rette bruken av passende kultur (som kunst) som så kan brukes strategisk for å sikre elitens do-
minerende posisjon. Videre poengterer Bourdieu at for «de som lever av å selge kulturelle tjenester til klienter, så smelter
akkumuleringen av økonomisk kapital sammen med akkumuleringen av symbolsk kapital, det vil si, med ervervelsen av et
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 40
2017), Eriksen (2011) og Gullestad (2002) har understreket, er det i land som Norge signifikant hvilken
region man har innvandrerbakgrunn fra. Svensker og kanadiere gir mindre «uro» enn en innflytting av
såkalte synlige minoriteter som personer med landbakgrunn fra Pakistan eller Somalia.
Mens andelen hushold som er trangbodde på Tøyen er over 12 prosent, er under 4 prosent av hushol-
dene på Vinderen trangbodde (Oslo kommune, 2011). Videre er det slik at omlag halvparten av bebo-
erne på Tøyen leier boligen sin, enten av private gårdeiere eller kommunen. Tilsvarende tall for Vestre
Aker er rundt 20 prosent. Et høyt innslag av leieboliger i et nabolag er ofte forbundet med mye inn- og
utflytting, og dermed et mer ustabilt bomiljø, mindre nabolagsengasjement og mer konflikter mellom
beboergrupper enn det en finner i områder hvor de fleste naboene eier (se f.eks. Andersen, Røe &
Sæter, 2015; Brattbakk, Andersen med flere, 2017). Vinderen har også et marginalt innslag av kommu-
nale boliger, mens Tøyen-området har elleve prosent (Brattbakk m., 2015, s. 73). Mens det i 2014 var
totalt 20 174 boliger i Vestre Aker og 26 904 i Gamle Oslo, hadde førstnevnte bydel 397 kommunalt
disponerte boliger (i 2015), mens det i Gamle Oslo var 1 732 slike boliger (Boligbygg Oslo KF, 2016, s.
7). Med andre ord var det 1 kommunal bolig for hver 15. leilighet i Gamle Oslo, mens i Vestre Aker var
det 1 kommunal bolig for hver 51. «vanlige» bolig. Og der den klart største «innvandrerkategorien» i
Gamle Oslo er fra Somalia, er det polakker som dominerer i Vestre Aker. Og mens knappe 30 prosent
av befolkningen under 16 år på Nedre Tøyen har etnisk norsk bakgrunn, utgjør den tilsvarende gruppen
hele 90 prosent på Vinderen (Oslo kommune, 2015). Forskjellene er også tydelige om man ser på inn-
tekt, utdanning og helse. I delbydel Vinderen er det 12 prosent som har lav utdanning (kun grunnskole),
mens tilsvarende tall for Tøyen-området er på omlag 33 prosent (Oslo kommune, 2015). Inntektsfor-
skjellene er også markante. I Tøyen-delbydeler som Enerhaugen og Nedre Tøyen var gjennomsnitts-
inntekten i 2013 på henholdsvis 347 000 og 318 000 kroner. Samtidig, i delbydel Vinderen, var tilsva-
rende sum mer enn dobbelt så høy med 738 000 kroner (Oslo kommune, 2013). Trekker man inn for-
muer, blir forskjellene mellom bydelene enda mer slående (se Wiborg, 2017). Konsekvensene som føl-
ger av at barn vokser opp i fattigdom er blant samfunnets største utfordringer, og også her er det
dramatiske forskjeller mellom våre to nabolag. Mens hver tredje barnefamilie i Tøyen-området lever
under fattigdomsgrensen til OECD, er tilsvarende andel i delbydel Vinderen på 6 prosent (Oslo kom-
mune, 2015). Andelen er dermed over fem ganger så høy på Tøyen som på Vinderen.
Gentrifiseringen av deler av Tøyen har pågått i lengre tid (Huse, 2010, 2014), men tross endringene i
selve Tøyengata og den raske endringen i næringslivet på Tøyen Torg i løpet av 2015 og 2016, tyder
imidlertid utviklingen i resten av området, og med særlig vekt på beboersammensetningen, på en re-
lativt saktegående gentrifiseringsprosess. Det er dessuten fortsatt utstrakt barnefattigdom og trang-
boddhet i området, noe blant annet politiet kobler til synlig ungdomskriminalitet. Så selv om Tøyen
Torg har endret karakter og blitt «hip» (Holen, 2016) og kanskje «endelig» et passende midlertidig bo-
og utelivssted for unge voksne fra steder som Vinderen (Andersen, 2014, s. 171), er det fortsatt trekk
ved stedet som bidrar til å reprodusere Tøyen som et sted hvor marginale grupper er synlige i bybildet.
Metadonutdeling på senteret, en rekke rus- og psykiatriinstitusjoner i gatene rundt, samt en konsen-
trasjon av kommunale boliger bidrar til dette. På den andre siden av byen, på Vinderen, har det rettnok
foregått en viss boligutbygging i tidligere eplehager, men beboersammensetningen har endret seg lite,
og de nye boligene er strøkstilpasset. Vinderen er fortsatt et sted for den øvre middelklassen, samt
overklassen.
renommé som kompetent og en respektabel fremtoning som så enkelt kan konverteres til politiske posisjoner som lokalt
eller nasjonalt betydningsfull» (Bourdieu, 1984, s. 291, vår oversettelse).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 41
Til fots gatelangs på Vinderen noterer man seg at det meste av grunnen er inndelt i større, privateide
tomter. Det er tydelige markeringer av eiendom, slik som gjerder, porter, høye tujahekker eller andre
typer hekker. Hekkene er enkelte steder så høye at det er umulig å se inn på tomten. I dette «privile-
gerte landskapet» (Duncan og Duncan, 2004), så har hver og en «ansvar for sitt», forklarte en infor-
mant (Andersen, Brattbakk & Dalseide, 2017, s. 196). Selv om det er mange store eneboliger på Vin-
deren, gjør de mange hagene området til et sted med mye grønt. Plener, hekker og trær er allesteds-
nærværende. De store tomtene og boligene med store boflater bekrefter statistikken referert over. De
iøynefallende synlige materielle forskjellene antyder at Vinderen og Tøyen tilbyr sine beboere ulike
muligheter. De to boligområdene kan dermed sies å representere forskjellige mulighetsrom, en anta-
kelse som styrkes av foreliggende Oslo-forskning som kobler nabolag og sosial ulikhet (Andersen, 2014;
Andersen mfl., 2015; Brattbakk, 2014; Brattbakk m fl, 2015; Brattbakk og Wessel, 2013; Ljunggren
2017; Ljunggren og Andersen, 2015; Toft og Ljunggren, 2016, Hagen m fl 2016).
Basert på eget langvarig feltarbeid, kan vi illustrere hvordan nærmiljøet kan oppleves for henholdsvis
en Tøyen- og Vinderen-beboer:
Den 20 år gamle Abbas bor nord i Tøyen-området, men beveger seg nesten daglig ned til Grønland for
å møte venner. Å bevege seg i det større byrommet, utenfor eget nabolag, er en hverdagspraksis han
ikke er alene om. Vi har tidligere observert at vestkantbeboere ofte foretrekker å holde seg i vest, og
at østkantbeboere også ser ut til å trives best på sin side av byen (Andersen, 2014), et mønster Befring
(1972) allerede hadde dokumentert for Oslo-ungdom på slutten av 1960-tallet. Poenget her er at også
det som befinner seg utenfor det «umiddelbare nabolag» (for praktiske formål her forstått som en 150
meters rutenettcelle der boligen ligger midt i cellen (Krizek, 2003, s. 279)), er omgivelser som vi sanser
og aktivt forholder oss til. Så om det er 30 kommunale boliger i Abbas sitt umiddelbare nabolag, vil han
kunne passere en rekke andre bygårder og kommunale boliger når han beveger seg rundt i den langt
større bydelen Gamle Oslo. Denne materielle virkeligheten er med på å forme Abbas' hverdagsverden
og altså en stor del av hans mulighetsrom.
Den rundt 20 år eldre Sondres hverdagsverden er materielt helt forskjellig. Sondre bor i et romslig hus
på Vinderen og beveger seg sjelden øst for Nationaltheatret. Han anerkjenner at Oslo er en mangfoldig
by, men understreker at dette mangfoldet er noe han og hans familie selv sjelden kjenner på kroppen.
Den materielle delen av hans hverdagsverden består hovedsakelig av villaene på Vinderen, turistat-
traksjonen Frognerparken og Fjordbyens iøynefallende blokker (Andersen og Røe, 2016; 2017). Videre
er det relevant at barnefamiliene på Vinderen ikke bare har store hager som boltreplass. Informantene
forteller om en aktiv fritid der barn og unge spiller tennis, kjører slalåm eller deltar i andre former for
organisert idrett, ofte utenfor det umiddelbare nabolaget. På Tøyen er slike fritidsaktiviteter så å si
fraværende (men har de siste årene endret seg med etableringen av Tøyen Sportsklubb), selv om noen
spiller fotball eller cricket i skolegården og gårdsrom som i liten grad er egnet for slik aktivitet. At del-
takelsen i organiserte fritidsaktiviteter er høyere blant ungdom i vest enn i øst bekreftes i Ung i Oslo-
undersøkelsen 2015, hvor 24 000 ungdom fra samtlige bydeler deltok (Ung i Oslo, 2015). Det er altså
ikke det samme å bo og ferdes på Vinderen som på Tøyen. Særlig synes det som om Tøyen er et mye
mer usikkert område for å oppdra barn. Mange – både foreldre og personer som jobber med barn og
unge – gir uttrykk for en usikkerhet på om rammene rundt en oppvekst på Tøyen er gode nok. Mang-
lende fritidstilbud og en skolesituasjon med nesten 100 prosent minoritetsnorske barn og stor gjen-
nomtrekk er noe som skaper en viss uro eller bekymring. En uro det er langt mindre av blant overklas-
sen på Vinderen.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 42
Her må det presiseres at det også er mange likheter mellom Tøyen- og Vinderen-folket: Man går på
skole, leser bøker og gjør lekser, handler mat og lager middag til familien; foreldre er opptatt av at
barna skal få en god oppvekst; beboerne ønsker seg eller har en god bolig og et godt hjem; folk bruker
byens ulike tilbud og mye mer. I begge boområdene kan altså innbyggerne sies å være del av «stor-
samfunnet» (Andersen og Biseth, 2013, s. 7) og i stor grad del av den samme «komplekse kulturen»
(Hannerz, 1992, s. 167). Likevel, levekårsforskjeller og områdenes særskilte materialitet er sammen
med på å plassere Tøyen og Vinderen i to ulike sosiomaterielle felt (Østerberg, 1998) og tilbyr særlig
barn og unge ulike mulighetsrom.
Konsekvenser av segregasjonsgrad for tillit, samhold og sosial kapital i bysamfunnet
Konsentrasjonseffekter eller bostedssegregasjon er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, utfordringen
i et samfunnsperspektiv er snarere at et segregert bylandskap kan være med å forhindre sosiale møter
mellom grupper og dermed motvirke at ulike grupper ikke bare blir kjent og kan trekke på hverandres
ressurser (jf. forskningen på sosial kapital), men også at mistillit snarere enn tillit vil prege samfun-
net/den sosiale strukturen (Andersen & Biseth, 2013; Andersen, Røe, & Sæter, 2015). Det at folk ikke
har tiltro eller stoler på hverandre og statens institusjoner, kan igjen ha store negative konsekvenser
for sosialt samhold, villigheten til å bidra (blant annet med skatter) til fellesskapet: Da tillit er blitt sagt
å kunne smøre «samfunnsmaskineriet» (Hansen, 2011), kan utbredt mistillit virke som klister i det
samme apparatet. Selv om analyser av sosial kapital til nå har vært lite oppmerksomme på den «rom-
lige dimensjonen», synes koblingen mellom sosial kapital og nabolagseffektforskningen å kunne gi ver-
difulle bidrag til vår forståelse av både positive og negative konsekvenser av bokonsentrasjoner og
segregasjon (Foster et al., 2015). Relatert til dette temaet viser en studie fra svenske storbyer at den
politiske deltakelsen er lavere i depriverte byområder, og at dette delvis kan være en form for nabo-
lagseffekt (Strömblad & Myrberg 2013).
I en nylig publisert antologi om sosiale endringsprosesser i skandinaviske byer, understrekes det at
som konsekvens av globalisering, urbanisering, nye migrasjonsmønstre og ikke minst endrete sosiale
strukturer eller relasjoner, så er det flere byer som «find themselves in danger of being torn apart as
they descend into battlefields for social conflicts» (Abrahamsson, 2015, s. 27). Selv om segregasjon
ofte blir koblet til manglende sosial rettferdighet og dermed også til omfattende sosial uro eller opp-
tøyer (se f.eks. Adman, 2016, s. 112; Righard, Johansson, & Salonen, 2015, s. 9), er det per i dag lite
som tyder på at norske byer er spesielt utsatte for å bli slike kamparenaer (Andersen & Biseth, 2013).
Hva som er effekter av og hva som (også) er årsaker til et sosioøkonomisk segregert bylandskap, er
ikke nødvendigvis så enkelt å påpeke. En effekt er at det i større grad oppstår stigmatisering av nabolag,
noe som også er påvist for Oslo (Andersen, 2014; Brattbakk & Hansen, 2004). På sikt er det ikke uten-
kelig at dette kan innebære en utfordring også i Norge. Særlig om den makroøkonomiske situasjonen
skulle forverres, noe som igjen kan medføre flere sosiale utfordringer i slike områder og dermed i yt-
terligere grad forsterke områdenes dårlige rykte.
Et segregert bylandskap kan altså tenkes å være koblet til en rekke hendelser eller prosesser. De kau-
sale sammenhengene er vanskelige å stadfeste, men bokonsentrasjoner av innvandrergrupper og
andre «ressurssvake» er blant annet satt i sammenheng med såkalt «urban unrest» (her ensbetydende
med påsatte bilbranner) i Sverige (Malmberg, Andersson, & Östh, 2013). Vi mangler som sagt syste-
matiske studier av urban uro i Norge. Dette kan ha sammenheng med at vi rett og slett ser mindre til
slike problemer her. Foreløpig er det lite som tyder på «svenske» eller «franske» tilstander i en by som
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 43
Oslo (Andersen, 2012; Andersen & Biseth, 2013). Men hva eventuelt økt arbeidsledighet blant bebo-
erne i hovedstadens østkantbydeler vil medføre av negative «reaksjoner», er uvisst. Rosten (2015) sy-
nes for eksempel å indikere en viss følelse av utenforskap særlig blant unge menn i en av de mest
«innvandrerdominerte» bydelene i Oslo. Om store grupper føler seg på utsiden av samfunnet og mister
håp/ambisjoner om «normale» liv med blant annet yrkesdeltakelse (Andersen (2009), kan studier fra
Frankrike, Sverige og USA peke mot en rekke ytterligere negative konsekvenser for individene, nabo-
lagene og storsamfunnet. Her trenger vi likevel flere studier som med utgangspunkt i et geografisk
omfattende datasett søker å forstå årsakssammenhenger.
Flere har påpekt viktigheten av møteplasser i multietniske nabolag. Et mer eller mindre uttalt mål, er
at personer med ulik bakgrunn skal møtes f.eks. på det lokale biblioteket eller fotballbanen. Disse mø-
tene vil så bidra til utviklingen av «brobyggende» sosiale kapital og at tillit oppstår eller forsterkes
mellom ulike grupper. I et tenkt nabolag bestående av majoritetsgruppe A og minoritetsgruppe B, og
stadig flere fra gruppe A flytter ut når andelen fra B øker, så vil sannsynligheten for at brobyggende
sosial kapital skapes reduseres. I stedet kan møteplassene være arenaer der «sammenbindende» so-
sial kapital vedlikeholdes (Putnam, 2000). Forskjellen mellom de to formene for sosial kapital, er at der
sammenbindende sosial kapital består av tette bånd mellom folk som er relativt like en selv, så er
brobyggende sosial kapital bånd mellom folk som er «ulike», f.eks. relasjoner mellom en fra arbeider-
klassen og en fra overklassen, eller bånd mellom en «etnisk norsk» person og mellom en «førstegene-
rasjonsinnvandrer» fra Somalia.
Andersen (2014) og Andersen, Røe og Sæter (2015) viser hvordan sosiale bånd ofte knyttes mellom
personer som er «like» en selv, også i mer heterogene nabolag. Andersen (2014), Brattbakk m. fl.
(2015) og Hagen m. fl. (2016) viser at særlig barn i en viss grad knytter bånd med barn fra andre grup-
per. At de altså utvikler brobyggende sosial kapital. Også blant voksne er det indikasjoner på slik bro-
byggende sosial kapital blant beboere i områder som Tøyen i Oslo (Andersen, Brattbakk & Dalseide,
2017; Brattbakk mfl., 2015), men her tyder forskningen på at mange voksne etablerer tettere og/eller
flere sosiale bånd med andre fra samme etniske gruppe og/eller fra samme sosioøkonomiske posisjon
(Andersen, 2014; Andersen, Røe & Sæter, 2015). Dermed er kanskje sammenbindende sosial kapital
den mest vanlige kapitalformen også her. Implikasjonene kan være blant annet manglende tillit til na-
boer eller lokalmiljøet: «Ceren [bosatt i et ’blandet’ nabolag i Groruddalen på Oslos østkant], var be-
kymret for sine barns fremtid (...) Hun stolte ikke på at de lokale sosiale omgivelsene ville bidra til å
styrke barnas livssjanser. [Om hun hadde hatt råd, så hadde hun flyttet til det mer homogene og res-
surssterke vestkanten.]» (Andersen, Røe & Sæter, 2015, s. 118, vår oversettelse). Informantene fra
nettopp vestkanten,
«stoler alle på (...) naboene, og at de sammen utgjør et trygt nærmiljø. Når det er sagt, så er det
ikke en ubetinget tillit (...) som er avhengig av en viss grad av relasjonell intimitet, som mellom
mor og barn (Kohn, 2008); det er heller snakk om en ikke-intim, sosio-demografisk begrenset tillit.
På vestkantens nabolag syntes det som om foreldrene var trygge på at deres familiers sosiale og
kulturelle reproduksjon (Atkinson, 2006) var sikret» (Andersen, Røe & Sæter, 2015. 119, vår over-
settelse).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 44
Barnefattigdom og boligforhold
Vi vil trekke fram noen studier som har fokusert spesifikt på familier med særlige utfordringer knytta
til boforhold og bomiljø. Nordvik (2010) finner i en panelstudie (der de samme husholdene ble fulgt i
årene 2003, 2006 og 2009) at det er en klar sammenheng mellom husholdsinntekt og boforhold for
barnefamilier; lavinntektshushold har betydelig lavere sjanse for å eie sin egen bolig og har dårligere
boforhold enn kontrollgruppen. For perioden 2000-2009 fant han en tydelig bedring av boligsituasjo-
nen for mange lavinntektsfamilier, dels fordi inntektssituasjonen var bedret og dels i takt med at barn
og voksne i husholdet var blitt eldre. Et betydelig mindretall hang likevel etter og dette var i stor grad
familier med vedvarende lavinntekt. Blant disse var også andelen som var trangbodde relativt høy –
både ut fra objektive og subjektive mål. Andelen trangbodde i denne gruppen ligger to til tre ganger
høyere enn blant alle barnefamilier (Kaur 2013, Nordvik 2010). Kontrollert for inntekt viste det seg at
barnefamilier med ikke-vestlig bakgrunn i betydelig mindre grad enn majoritetsfamiliene eide sine bo-
liger, men gapet i eierandel ble redusert i perioden. En litt nedslående konklusjon er at tildeling av
kommunal bolig ikke kan sies «å være en vei ut av vanskelige boforhold» (Nordvik, 2010).
Magnusson Turner (2012) gjør flere analyser av materialet fra den samme panelstudien og i tillegg til
å påpeke mange av de nevnte tendensene, finner hun blant annet at de som har størst sannsynlighet
for å bli boende i leid bolig over lengre tid, er barnefamilier hvor foreldrene er ustabilt utenfor arbeids-
livet, mottar sosialhjelp, er vedvarende fattige, har lav boligstandard, er trangbodde og har minoritets-
bakgrunn. Noen av de målbare konsekvensene for barna er at de sjeldent har eget rom og sjelden tar
med seg venner hjem, noe som igjen kan bidra til at de føler seg utenfor det sosiale fellesskapet. Mag-
nusson Turner peker videre på at det oppstår innelåsningseffekter for visse grupper på boligmarkedet.
På tross av et relativt godt arbeidsmarked er det en gruppe foreldre som ikke får innpass på arbeids-
markedet, og som på permanent basis blir boende i utleieboliger, noe som fra politisk hold ofte blir
definert som en midlertidig boform. Mange flytter dessuten hyppig mellom ulike leieboliger, og for-
skjellene i standard mellom de private og kommunale utleieboligene som denne gruppen har tilgang
til er minimale. Med basis både i egne studier og en gjennomgang av internasjonale funn, påpeker
Magnusson Turner (2012), Nielsen (2011) og flere at barn og unge påvirkes av boligforholdene, og at
det å bo i en leiebolig i oppveksten kan ha en del negative effekter. Det vises at dette har lite med
disposisjonsformen (hvorvidt man eier eller leier) i seg selv, men handler om de negative konsekven-
sene av ustabilitet, trangboddhet, uheldig bomiljø og lav standard som preger deler av boligforholdene
i utleiesektoren.
Situasjonen i kommunale utleieboliger er svært varierende når det gjelder hva slags boligstandard og
oppvekstmiljø som tilbys. Flere studier har påvist at trangboddhet, og problemer med kulde og støy,
er mer utbredt i kommunale boliger (Magnusson og Stefansen 2012, Nordvik 2010) og at det er en
rekke sosiale utfordringer knyttet til bomiljøet i mange av de kommunale gårdene (Skog Hansen &
Lescher-Nuland 2011, Brattbakk m fl 2015, Oslo kommune 2009). Ifølge Elvegård og Michelsen (2015)
sin studie av beboere i kommunale boliger i Bergen medfører det å bli tildelt en kommunal bolig en
viss risiko for å havne i utrygge bomiljø, og enkelte familier har uakseptable boforhold. I de tre største
svenske storbyene er det dokumentert store og økende forskjeller når det gjelder konsentrasjon av
fattige husholdninger (Gustafson 2013). Å vokse opp i nabolag med mange fattige husholdninger og
mange voksne som enten ikke er i arbeid eller har en svak tilknytning til arbeidslivet kan redusere
barnas tro på egen fremtid og påvirke deres sosiale nettverk som igjen kan minske sjansene til å få seg
jobb. Magnusson og Stefansen (2012) konkluderer med at boforhold, lave inntekter og risiko for fat-
tigdom har betydning for barns oppvekstvilkår og senere livssjanser. Når mange familier i et nabolag
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 45
samtidig bor trangt og har svak økonomi vil mange barn og unge ha utfordringer med å gjøre lekser
hjemme og ta med seg venner hjem. Dermed vil de ha større behov for trygge møteplasser utenfor
hjemmet (Brattbakk m fl 2015). Siden økonomien til disse familiene er svak og færre dermed har råd
til å betale kontingenten for idretts- og fritidstilbud, deltar færre av disse barna i organiserte fritidstil-
bud. Det virker åpenbart at dette får konsekvenser for miljøet blant barn og unge (Hagen m fl 2016).
Dessuten er uorganisert idrett og lek vel så viktig, men krever tilpassede uteområder som det ofte er
mindre av i indre byområder. Og det kan i tillegg tenkes forsterket av at man i mange av disse områ-
dene har relativt sett færre positive rollemodeller blant unge og voksne som kan vise vei og gi tro på
at for eksempel det å satse på skolen er en farbar vei for å få seg jobb og et godt liv (Brattbakk m fl
2015).
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 46
5. Nabolagseffekter – kunnskapsstatus og motstrategier
I dette kapitlet vil vi først samle trådene og oppsummere hvilke funn som er gjort når det gjelder na-
bolagets betydning for barn og unges livssjanser og mulighetsrom i Norge. Hva vet vi og hva vet vi ikke?
Deretter vil vi peke på videre kunnskapsbehov og databehov for å styrke kunnskapen om oppvekstste-
dets rolle. I del to tar vi for oss hvordan negative effekter kan motvirkes gjennom politiske tiltak, og
drøfter tiltakene som regjeringens strategi mot barnefattigdom legger opp til.
5.1 Hva vet vi om nabolagseffekter for barn og unge i Norge?
I en norsk kontekst er det høyst legitimt å spørre om hvordan omfanget og styrken til nabolagseffekter
påvirkes av velferdsstatens ordninger og graden av ulikhet i landets nabolag.
Og hvis vi konsentrer oss om de største byene: Kan en liten storby som Oslo – og øvrige store og mel-
lomstore norske byer – i det hele tatt sammenlignes med verdensmetropoler som New York og Lon-
don? De til dels sterke effektene som er påvist i amerikanske storbyer kan tenkes å bli moderert i flere
av de vesteuropeiske velferdsstatene, med sine sosiale ordninger og omfattende omfordelingspolitikk.
Her må det presiseres at et «nabolag» eller «oppvekststedet» altså er noe langt mer enn et geografisk
avgrenset område med boliger og annen fysisk infrastruktur som lekeplasser og gater. Når man i forsk-
ningen snakker om nabolagseffekter, så er ser man på betydning av det fysiske, sosiale og kulturelle
nærmiljøet urbane innbyggere bor/vokser opp i. Med andre ord et område for aktiviteter og relasjoner
som har boligen som utgangspunkt, og som kan forstås som en arena som dannes av materielle, sosiale
og organisatoriske strukturer. For et barn kan det altså være betydningen av skole, servicetilbud, lokal
luftforurensning og ens venner – sett sammen og hver for seg, en forsøker å belyse.
Hva er så sentrale samfunnsvitenskapelige funn om nabolagets betydning for barn og unges mulighets-
rom i Norge? Vi kan først slå fast at fordi barn og unge er i formativ alder og ofte tilbringer mye tid i
nabolaget, er de også den gruppen som preges sterkest av bostedet. Den kvantitative forskningen som
har studert nabolagseffekter for barn og unge, gjennom å påvise og kvantifisere disse, viser at deres
livssjanser påvirkes av nabolaget de vokste opp i, både i positiv og negativ retning. Det er tydelig påvist
at mens noen får drahjelp av oppvekststedet sitt får andre redusert sine muligheter. I denne sammen-
hengen er vi mest opptatt av de negative effektene. Hvor stor ulempe er det så å vokse opp i utsatte
nabolag? Forskningen viser at det å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav
inntekt og utdannelse reduserer livssjansene. Foreldrenes og familiens ressurser – oftest omtalt som
sosial bakgrunn – har absolutt størst betydning for barn og unges livssjanser, men andre arenaer som
skole og nabolag har begge signifikante effekter på barnas utvikling og sosiale mobilitet.
Fattige eller utsatte nabolag er dermed ett av flere elementer som bidrar til reproduksjon av sosial
ulikhet i samfunnet ved at det hemmer sosial mobilitet. Det er viktig å understreke at det er gjort
relativt få kvantitative studier av nabolagseffekter i norske nabolag. Videre har vi kun funnet én studie
gjort for nabolag over hele landet (Raaum m fl 2006), mens de øvrige fire studiene vi har presentert
mer inngående tar for seg Oslos nabolag (Blom 2002, Brattbakk og Wessel 2013, Brattbakk 2014, Toft
og Ljunggren 2016). Konklusjonen gjelder derfor først og fremst for hovedstadens barn og unge og
deres oppvekstmiljøer. Vi ser det likevel som sannsynlig at mange nabolag i øvrige norske byer og
kommuner har en signifikant effekt på mulighetsrommet til den oppvoksende slekt. Det er ingen grunn
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 47
til å tro at dette kun er et Oslo-fenomen, selv om det ikke er urimelig å anta at effektene er sterkest
her. Denne konklusjonen er basert på at effekter er påvist langs hele skalaen av nabolag i Oslo – fra de
mest velstående via de gjennomsnittlige og mest blandede til de mest utsatte. Mange av disse nabo-
lagene minner på mange måter om nabolag ellers i landet, og dette styrker vår antakelse om at nabo-
lagseffekter eksisterer i mange ulike nabolag landet over. En slik konklusjon styrkes også av at man i
Sverige har funnet nabolagseffekter på utdanning og arbeidsdeltakelse som stammer fra ungdoms
oppvekst i de tre mellomstore byene Västerås, Jönköping og Gävle (Andersson 2004), og fra nabolag
over hele Sverige (Andersson og Subramanian 2006).
Med basis i en rekke internasjonale og norske studier kan vi også slå fast at hvordan barn og unge
påvirkes av nabolaget sitt varierer ut fra deres alder, kjønn, sosioøkonomiske posisjon og etnisitet (Tur-
ner og Stefansen 2012). Gutter påvirkes gjennomgående i sterkere grad enn jenter. Hovedforklaringen
på dette er at gutter jevnt over er mer ute i nærområdet og har en sterkere lokal tilknytning enn jenter.
Effektene varierer også med alder. Kort sagt finner man at barnas påvirkning henger sammen med i
hvor stor grad de «utsettes» for nabolaget: de minste barna påvirkes minst, men fra førskolealder og
oppover påvirkes barna i økende grad i takt med at deres aksjonsradius utvides og med økende bruk
av lokale lekeplasser og institusjoner som barnehage, skole og fritidstilbud. Aksjonsradiusen deres ut-
vides ytterligere i tenårene, og dermed blir de også påvirket av nabolag med større utstrekning. Mens
det umiddelbart nærmeste nabolaget betyr mest for barneskolebarna betyr et større byområde, som
for eksempel bydel i Oslo, mer for elever i ungdoms- og videregående skole. Det er påvist tydelige
positive effekter for barn i fattige familier av å skifte til et mer ressurssterkt nabolag, og jo tidligere
barna eksponeres for slike nabolag desto sterkere er deres sosiale mobilitet.
Barn og unge fra familier med lavere sosioøkonomisk posisjon påvirkes også sterkere av nabolaget enn
de som kommer fra hjem hvor foreldrene har høyere utdanning og inntekt. Dette er et særlig viktig
funn med tanke på situasjonen til barn og unge fra fattige familier – som også ofte bor områder med
et mer krevende oppvekstmiljø.
Effektenes styrke varierer også, og de negative effektene kan gi seg utrykk som uro, engstelse, avvi-
kende atferd, svake skoleprestasjoner og på lengre sikt svekkede livssjanser i form av for eksempel
lavere utdanning og løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Forskningen viser også at jevnaldrende
barn og beboersammensetningen i nabolaget har betydning. Selvsagt er foreldrenes rolle sentral og i
mange tilfeller motvirker og kompenserer de for negative effekter fra nabolaget.
En rekke studier påviser at barn og unge påvirkes av boligforholdene, og at det å bo i en leiebolig i
oppveksten, særlig i kombinasjon med fattigdom, kan ha en del negative effekter. Forskningen viser at
dette har lite å gjøre med disposisjonsformen i seg selv, men handler om de negative konsekvensene
av ustabilitet, trangboddhet, uheldig bomiljø og lav standard som preger deler av boligforholdene i
utleiesektoren, inkludert kommunale boliger.
Nabolaget med alle dets institusjoner og sosiale andre (som venner og andre rollemodeller) er en arena
for læring og kommunikasjon der sosiale relasjoner og nettverk utvikles, vedlikeholdes, utvides eller
brytes. Nabolaget representerer dermed et mulighetsrom for å utvikle ulike former for kapital – sosial,
kulturell og økonomisk – som barn og unge enten kan profittere på eller som kan bli en hemsko for
dem. En viktig grunnforståelse handler om at kapital kan forstås som ressurser som er konverterbare;
de kan anvendes for å oppnå noe annet.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 48
Det er en tett kobling mellom nabolagseffekter og utviklingen av ulike kapitalformer med basis i nær-
miljøet. Den sosiale kapitalen barn og unge får gjennom lokale nettverk i nabolaget kan gi tilgang til
ressurser i form av nyttig informasjon, kjennskap til og kunnskap om for eksempel utdannings- og ar-
beidsmuligheter. Mangelen på slik sosial kapital i nabolaget, eller sosial kapital som virker begrensende
i form av marginaliserte grupper eller «dårlige miljøer» med fare for rekruttering til kriminelle aktivi-
teter, kan altså bidra til å redusere mulighetsrommet for barn og unge. Det samme gjelder tilegnelsen
av kulturell kapital som for eksempel språk, kunnskaper, ambisjoner og generelle sosiokulturelle fer-
digheter som alle er tett knyttet til oppvekstmiljø og sosialisering. Flere studier peker på at trekk ved
nabolaget påvirker mulighetene til å lykkes i utdanningssystemet og dermed tilgang til jobber og øko-
nomiske goder. I «utsatte» områder eller for personer fra marginaliserte og stigmatiserte grupper, kan
manglende kulturell kapital (det vil si, i liten grad beherske storsamfunnets rådende eller «legitime
kultur”, (Ljunggren & Andersen, 2014, s. 307) ha stor betydning for barn og unges livssjanser. Den ulike
fordelingen av kulturell kapital spiller derfor en sentral rolle i reproduksjonen av sosial ulikhet i sam-
funnet. Den økonomiske kapitalen henger tett sammen med, og avhenger ofte, av tilgang til sosial og
kulturell kapital. I tillegg kan nabolaget gi ulik grad av lokale jobbmuligheter for ungdom som både kan
gi dem tilgang til økonomisk kapital her og nå, samt være viktige for å bygge en CV som styrker jobb-
sjansene senere i livet. Kapitalen man får med seg fra oppvekststedet tar man med seg videre i livet,
og kan få betydning for hvordan man lykkes som voksen gjennom fremtidig nettverksbygging og inklu-
dering i samfunnet. Den påvirker med andre ord den sosiale mobiliteten.
At det i noen nabolag forekommer mekanismer som gir negative utfall, er imidlertid ikke det samme
som å si at nabolag med de sterkeste negative effektene er svært dårlige steder å bo, eller at områdene
er preget av håpløshet og ekstreme forhold. Ei heller betyr det at beboerne bare er passive ofre for
uheldige omstendigheter. Dette er en forståelse som lett går tapt både i medias fremstilling og i mye
av forskningen på feltet. Tvert imot ser det ut til at mange av beboerne i disse områdene har et aktivt
forhold til uheldige sider ved nabolaget sitt, og de har strategier for å motvirke dette. Selv om vi ikke
skal underslå at noen beboere kan «føle seg fanget» i området sitt fordi de mangler ressurser og mu-
ligheter til å finne et annet, og bedre, bosted, er det viktig å understreke at studier samtidig viser at de
fleste trives godt og har en sterk tilhørighet til sitt nabolag. Igjen viser dette at vi snakker om kompli-
serte og sammensatte prosesser, og at det ikke finnes enkle løsninger på disse utfordringene. Som vi
skal drøfte under bygger dette oppunder at det er behov for et bredt spekter av tiltak fra overordnet
politisk nivå, og ned til mikroforhold i nabolaget.
Selv om velferdspolitikken spiller en rolle i å utjevne forskjeller mellom grupper og geografiske områ-
der, og segregasjonsnivået i Norge er relativt moderat, betyr det altså fortsatt noe hvor man vokser
opp.
På tross av det vi ser som en overveldende mengde studier som påviser nabolagseffekter internasjo-
nalt, har det vært en debatt om de metodiske utfordringene med å skille effekter fra nabolaget fra
øvrige sosiale kontekster som beboerne er del av (familie, skole, vennenettverk utenfor nabolaget).
Flere hevder at effektene overdrives, og helt eller delvis stammer fra andre forhold enn nabolaget (Van
Ham mfl., 2012), mens andre mener at effektene i realiteten er betydelig større enn dem man klarer å
påvise, fordi metodene ikke er gode nok til å fange dem opp (Sharkey og Elwert, 2011; Sampson, 2012).
Dette siste synet støttes også av svært mye kvalitativ forskning som gir et bedre innblikk i de mekanis-
mene som fører til nabolagseffekter.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 49
De siste par årene har nordiske studier avgrenset nabolaget rundt hver enkelt beboer på en bedre
måte ved å trekke en sirkel rundt hvert individ, noe som gjør at man mer presist kan studere hvilken
innvirkning de nærmeste naboene har (Andersson og Malmberg, 2015). Resultatene herfra viser bety-
delig sterkere nabolagseffekter enn det som kommer fram i de øvrige studier som benytter større, og
forhåndsdefinerte, statistiske geografiske enheter. Vi tror dette tegner et riktigere bilde av virkelighe-
ten – et bilde som også støttes av kvalitative studier og av manges erfaring og umiddelbare magefø-
lelse: Bostedet former oss som mennesker. Det betyr ikke at bostedet har større betydning enn sosiale
kontekster som familie, eller skoler og vennenettverk utenfor nærmiljøet, men at bostedet i likhet med
– og i samspill med disse – spiller en rolle for livssjansene våre. Særlig gjelder dette for barn og unge.
Geografisk variasjon i barnefattigdom i Norge
Hvert tiende barn i Norge vokser opp i en husholdning som er fattig over tid (Epland og Kirkeberg
2017), og den geografiske variasjonen mellom fylker, kommuner og internt i de største byene er rela-
tivt stor. Siden barnefattigdommen er særlig høy blant visse innvandrergrupper med bestemte land-
bakgrunner henger den også nøye sammen med den etniske segregasjonen. Samtidig er det verdt å
minne om at nesten halvparten av barna i lavinntektsfamilier er etnisk norske.
Barnefattigdommen har relativt høy utbredelse i storbyene. Landets seks største byer huser hvert
tredje barn i Norge som bor i familier med vedvarende lavinntekt, noe som utgjør om lag 31 500 av
disse totalt 98 000 barna. Hvert femte barn – som utgjør om lag 18 500 – bor i Oslo. Over halvparten
av barna som lever i familier som er fattige over tid bor i 29 av landets 426 kommuner, av disse er det
kun tre kommuner som ikke befinner seg på Sør- og Østlandet. Oslo, Drammen og flere av byene i
Østfold og Telemark skiller seg ut med høy andel barnefattigdom. Samtidig er det verdt å merke seg at
konsentrasjonen av barnefattigdom i visse bydeler i Oslo er betydelig både målt i antall og andel (2 242
barn som utgjør 34 prosent i Bydel Gamle Oslo). Én av bydelene i Oslo har like mange barn i fattige
familier som hele Trondheim kommune til sammen, og fire av bydelene i Oslo har hver for seg betydelig
flere barn i fattige familier enn totalen i Stavanger.
Vi har også studert forekomsten av barnefattigdom i Oslos 92 delbydeler som i størrelse grovt sett
tilsvarer det mange vil tenke på som byens nabolag. Variasjonen mellom disse delbydelene i Oslo er
uvanlig sterk, den varierer fra 2,4 prosent i ett av nabolagene i Bydel Vestre Aker i ytre by vest til 63,7
prosent i ett av nabolagene i Bydel Gamle Oslo i indre by øst. Andelen ligger dessuten mange steder
betydelig høyere enn for bydeler og byen som helhet, og altså 5-6 ganger så høyt som gjennomsnittet
for landet. Med tanke på at dette er svært tettbygde områder innenfor avgrensede arealer vil en slik
konsentrasjon i seg selv potensielt kunne ha helt særskilte utfordringer knyttet til nabolagseffekter. En
sammenlignende studie av andel barn i familier uten yrkestilknyttede viser at fordelingsmønsteret er
bortimot identisk, og at det, ikke overraskende, kun er en liten andel av disse barna som har foreldre
som er i jobb.
Hva trenger vi mer kunnskap om?
Hva slags forskning trengs for å kunne trekke sikrere konklusjoner om nabolagets rolle for barn og unge
i Norge, og effektene av å vokse opp i utsatte boområder? I en rekke land i den «vestlige» verdenen,
tilbyr universiteter samfunnsvitenskapelig og tverrfaglige by-studier. Blant annet på grunn av slike «by-
forskerskoler», har det vokst frem en rekke internasjonale byforskningstidsskrifter. I Norge har man
ingen av delene. Dette kan nok delvis forklare at man jevnt over har relativt lite norsk byforskning, det
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 50
være seg på byplanlegging eller segregasjon og nabolagseffekter for barn og unge som vi har konsen-
trert oss om her. Det er dermed ikke så påfallende at det er en rekke undertematikker (under segre-
gasjon og nabolagseffekter) der man kan finne kunnskapshull. Kort sagt, vi trenger mer forskning på
blant annet:
• Nabolaget som sosial arena
• Hva er et nabolag i dagens samfunn?
• Nabolagets rolle for sosial mobilitet
• Nabolagseffekter mer generelt (også utenfor byene for dermed også å kunne gjøre kompara-
tive studier)
• Relasjonen mellom nabolag og skole
• Hvorfor er noen nabolag utsatte i utgangspunktet?
• Hvordan forhindre negative nabolagseffekter
• Sammenhenger mellom fysisk form/struktur og sosiale praksiser/relasjoner
• Vennskapsrelasjoner og betingelser for sosiale bånd/fraværet av slike
• Barn og unges boligforhold på det kommunale og private utleiemarkedet
• Diskriminering på boligmarkedet (samt mer generelle studier om/i hvilken grad etnisitet (men
også «rase» slik begrepet benyttes i USA) er sosialt betydningsfullt, f.eks. for å forstå sosiale
relasjoner (jf. sosial kapital), flyttemotiver og skolevalg)
• Koblingen mellom demografiske/«etniske» befolkningsendringer og/eller «interetniske» kon-
flikter og kommuneøkonomi/flytting/skolevalg/suburbanisering med mer (se f.eks. Galster,
2012)
• «Urban unrest» eller opptøyer i by, og koblingen mellom dette og nabolag og/eller marginali-
sering (se dog Andersen, 2017 [under utgivelse])
• Urban marginalisering mer generelt. Over nevnte vi at om store grupper føler seg på utsiden
av samfunnet, så kan internasjonale studier peke mot en rekke ytterligere negative konsekven-
ser for individene, nabolagene og storsamfunnet. Her trenger vi likevel flere studier som med
utgangspunkt i et geografisk omfattende datasett søker å forstå årsakssammenhenger.
• Koblingen mellom tilgangen til arbeidsplasser/skoletilbud og nabolag, (jf. «spatial mismatch»
som omtalt over)
• Tillit, sosial kapital og trygghet i byområder med ulike befolkningsprofiler
• Koblingen mellom sosial kapital (og andre kapitalformer) og politisk innflytelse (blant annet på
byutviklingen)
• Relasjonen mellom sosial kapital og segregasjon/bokonsentrasjoner
• Sosiale, kulturelle, materielle (inkl. økonomiske) og politiske forskjeller mellom norske byer
Hva slags data mangler vi?
Vi vil her gi en vurdering av hvilke data som mangler for å gjøre gode studier av nabolagseffekter for
barn og unge. Vi tenker da først og fremst på større kvantitative datasett som kan brukes til å studere
relasjonen mellom barn og unge, og deres oppvekststed for store grupper og geografiske områder.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 51
Dette vil kunne være individdata som er basert på registre og surveyer, samt stedsspesifikke data som
beskriver trekk ved nabolagene. Noen av dataene vi etterlyser eksisterer, men tilgangen er så begren-
set at det per i dag i praksis vanskelig lar seg gjøre å benytte dem i forskningsprosjekter.
• Omfattende surveydata på lavt geografisk nivå om befolkningens preferanser, holdninger og
atferd. Eksempler er hvor tett kontakt man har med naboer, hvem man vil være nabo med,
trivsel og bruk av lokale tilbud, orientering mot nabolaget versus sosiale arenaer utenfor na-
bolaget, selvrapport helse, etc.
• Komparative data om kvaliteter ved nabolaget: for eksempel offentlig og privat tjenestetilbud
inkludert sivilsamfunnet med frivillige og ideelle organisasjoner, fysiske forhold som lekeplas-
ser og grøntområder, forurensning, trafikk og kriminalitet. Kort sagt data som kan si noe om
barnas oppvekstbetingelser. Per i dag finnes det mye informasjon om dette på et høyere geo-
grafisk nivå (kommunenivå), men sjelden systematisert på lavere geografiske nivåer som by-
deler, delbydeler og grunnkretser.
• Registerbaserte helsedata på lavt geografisk nivå.
5.2 Hva kan gjøres for å motvirke negative effekter av nabolaget for barn og unge?
Hva kan motvirke at barn og unge påvirkes på en uheldig måte av trekk ved oppvekststedet sitt? Og
hva bidrar til å styrke barn og unges mulighetsstrukturer – «urban opportunity structures» (Galster &
Killen 1995) – slik at nabolaget bidrar positivt til deres utvikling?
Når man finner klare negative nabolagseffekter i utsatte nabolag er det ofte lett å tenke at løsningene
også må være lokale. I stedet for å fokusere på de svake gruppene og nabolagene som rammes av
negative nabolagseffekter, og som dermed ofte indirekte gis skylda for problemene, er det viktig å vie
oppmerksomhet til problemenes dypereliggende årsaker, som i stor grad befinner seg på politisk og
økonomisk makronivå, og som handler om den grunnleggende omfordelingen og tilgangen til samfun-
nets ressurser. De mest alvorlige ulikhetene må først og fremst motvirkes gjennom nasjonal politikk.
Fordelingsutvalget (NOU 2009:10:284) viste «hvordan familiepolitikken og oppvekst- og utdannings-
politikken påvirker fordelingen av humankapital; hvordan den makroøkonomiske politikken og ar-
beidsmarkedspolitikken påvirker den primære inntektsfordelingen; hvordan skattepolitikken og inn-
tektsoverføringen påvirker den sekundære inntektsfordelingen; og hvordan boligpolitikken, helse- og
omsorgspolitikken og forbrukspolitikken påvirker den endelige fordelingen av økonomiske ressurser»
(Fløtten & Nielsen, 2015). Det er på disse politikkfeltene at det viktigste grunnlaget for å motvirke
barnefattigdom legges.
Når det gjelder nærmiljøets kvaliteter så spiller segregasjonsprosessene en viktig rolle. De aller vik-
tigste løsningene må rette seg mot årsakene til segregasjonen, heller enn konsekvensene. Det er vans-
kelig å forandre historien (jf. Myhre 2017), men også dagens politiske veivalg eller manglende valg kan
legge til rette for eller forsterke segregasjonen (Andersen & Røe 2017 [under utgivelse]; Andersen &
Skrede 2017). Dessuten, «sosial ulikhet er råstoffet som segregasjonsprosessene jobber med» (Wessel
1997). Jo mindre den sosiale ulikheten mellom individer og grupper er, desto mindre ulikhet vil det
være mellom geografiske områder.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 52
Flytting er et stikkord i forståelsen av hvordan segregasjonen mellom områder oppstår og vedlikehol-
des. I et demokrati er det vanskelig å finne gode tiltak for å påvirke hvor folk flytter, og så lenge det
finnes sosial ulikhet i samfunnet, vil vi alltid ha et visst nivå av geografisk ulikhet i kommunene og byene
våre. I tillegg til innsats rettet mot å dempe sosial ulikhet mellom grupper og individer, må det derfor
også settes inn tiltak som forsøker å bøte på konsekvensene av geografisk ulikhet og delte byer. Å
styrke den materielle, sosiale og organisatoriske strukturen i nabolagene slik at alle disse sidene ved
barn og unges oppvekststeder har en så høy kvalitet som mulig, må være et viktig mål hvis man skal
redusere barnefattigdom og bøte på konsekvensene. De mest utsatte områdene må sikres så gode
tjenester som mulig, og man må omfordele ressursene slik at de mest utsatte nabolagene kompense-
res for ulempene som følger av opphopningsmønsteret. Og for å legitimere en slik politikk er det nød-
vendig å ha kunnskap om konsekvensene av den delte byen. Sosial uro og nedbrytning av tillit, kan
være noen konsekvenser på samfunnsnivå. Å ha et godt kunnskapsgrunnlag er derfor også en viktig
prioritering for å sette inn effektive og målrettede tiltak.
Som tidligere nevnt, antyder den anerkjente byforskeren Wacquant (2008) – som særlig har studert
utsatte områder i Frankrike og USA – at den skandinaviske (norske) velferdsstaten har forhindret frem-
veksten av omfattende marginalisering i en by som Oslo. Den mer eller mindre allestedsnærværende
velferdsstaten har også fått noe av æren for at man i Oslo ikke har «ghettoer» (Andersen, 2012) eller
like markante nabolagseffekter i Europa som i USA (Friedrichs m fl., 2003, s. 800). Mens den ameri-
kanske litteraturen har konkludert med at nabolagsmiljøet bidrar med en ikke-triviell og uavhengig
effekt, så synes det som om nabolagseffektene i Europa i større grad blir dempet på grunn av et annet
boligforsyningssystem (Norge har f.eks. ikke store «housing projects» med subsidierte boliger for fat-
tige) og på grunn av et sosialt velferdssystem. Organiseringen av boligforsyningen og en omfordelende
velferdsstat ser ut til sammen å motvirke fremveksten av svært «dårlige» nabolag og/eller kompensere
for en del av forskjellene mellom «gode» og «dårlige» nabolag. Eller nabolag med henholdsvis for
sterke konsentrasjoner av byrder og manglende goder.
Om en ikke vil at nabolaget skal ha mye å si for individenes livssjanser, kan mye tale for ikke å foreta
radikale endringer – les redusert innsats – i hverken boligforsyningssystemet eller velferdsstatens inn-
retning. Samtidig finner vi også tydelig segregasjon i mange norske kommuner og særlig i de mellom-
store og store byene. De er preget av en rekke sosiale, materielle og organisatoriske ulikheter som
fungerer som ulikhetsskapende strukturer. En mer sosialt rettferdig boligpolitikk og en særskilt satsing
på barnehager, skoler, fritidstilbud og uterom i de mest «utsatte» områdene, synes påtrengende (An-
dersen, Brattbakk & Dalseide, 2017; Andersen & Røe, 2017 [under utgivelse]; Brattbakk m fl., 2015;
Brattbakk & Andersen, 2017, Hagen m fl., 2016).
En rekke tiltak på ulikt nivå er allerede/tidligere satt inn. De helhetlige områdeprogrammene rettet
mot enkeltnabolag, har blant annet gitt styrkingstiltak i skoler og barnehager, styrking av offentlige
uterom, utvikling av nærpoliti, lokale helseprosjekter og utstrakt grad av beboermedvirkning. Dessuten
kommer innsats på kommune- og bynivå, som for eksempel den kriteriebaserte budsjetteringen i Oslo,
som fordeler ressursene mellom bydelene ut fra beboernes demografi og levekår. En lignende forde-
lingsmodell gjelder for grunnskolen i Oslo, i tillegg kommer den kommunale bolig- og byplanpolitikken
blant annet med mål om blanding av boligtyper (men se Andersen & Røe, 2017). På toppen av denne
kommunale omfordelingen kommer effekter av generelle statlige overføringer til husholdninger og
statens involvering på felter som utdanning, helse og bolig.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 53
Vi vil nå ta for oss en rekke av disse konkrete tiltakene som (1) kan bidra til å dempe segregasjonen og
ulikheten mellom nabolag, og (2) kan bidra til å bøte på konsekvensene av ulikhet mellom områder.
Vi vil kommentere noen av enkelttiltakene fra regjeringens strategi mot barnefattigdom fortløpende i
den videre teksten, og drøfte den mer overordnet tilslutt. Det er viktig å understreke at dette ikke vil
dreie seg om noen form for evaluering eller inngående vurdering av detaljerte enkelttiltak, da det ville
kreve inngående kunnskap om og forskning på disse, noe som ikke lå innenfor rammene av denne
kunnskapsgjennomgangen. Det vil kun være en drøfting av tiltakene i regjeringens strategi ut fra de
funnene vi har gjort om nabolagets betydning for barn og unge i lavinntektsfamilier, og den kjennska-
pen vi har til politikken på dette feltet.
Tiltak som bidrar til å dempe segregasjon og ulikhet mellom områder
Å sørge for å skape attraktive boligområder for barnefamilier med høy kvalitet på de sentrale nabo-
lagsaspektene – materielle, sosiale og organisatoriske strukturer – er etter vårt syn det viktigste bidra-
get for å bidra til like livssjanser for barn og unge uavhengig av bosted. Det bør være et mål å skape
slike oppvekstmiljøer fra starten av slik at man i størst mulig grad unngår å måtte lindre i etterkant.
Å skape sosialt blandede nabolag (social mix) har vært et slikt mål for steds- og byutviklingen i mange
land, og her har man tatt i bruk en rekke virkemidler. Det kan handle om å sørge for en blanding av
boligtyper (form, størrelse, kvaliteter osv), eieformer (eie, leie), overkommelige priser (pris- og leiere-
guleringer, subsidierte boliger, kollektive boformer, osv). Denne typen tiltak vil potensielt kunne føre
til en blandet befolkning ut fra demografiske og sosioøkonomiske kjennetegn. Å bygge tilstrekkelig
med store leiligheter som er egnet for barnefamilier, er et stort behov i mange sentrums- og sentrums-
næreområder i norske byer. Videre handler det om å skape tilstrekkelige mange, gode og varierte ute-
områder i nær avstand til boligene, og gode trafikkforhold som tar hensyn til barn og unges sikkerhet
og behov. Dessuten handler det om gode lokale tjenester fra det offentlige (barnehage, skole, fritids-
tilbud, helsetilbud, osv) og fra ideelle og frivillige organisasjoner. Et variert og godt tilbud av private
varer og tjenester vil også kunne bidra til et attraktivt og godt nærmiljø. Når det er sagt, så er det
vanskelig å forutsi blant annet hvor mange barnefamilier som faktisk ønsker å bo mer urbant. Vår og
andres forskning tyder for eksempel på at «hageflekkdrømmen» står sterkt blant mange barnefamilier
også i Oslo. Dessuten er det andre ting ved nabolaget som påvirker bo- og flyttepreferanser eller trivsel,
faktorer som vanskelig kan styres politisk (f.eks. Andersen, 2014).
Bolig-, by- og planpolitikken er uansett sentral her, og et viktig mål må være å sikre et boligsosialt
perspektiv i den generelle byutviklingen. Vi har tidligere avdekket at flere aktører i byutviklingen ser
behov for en bedre forankring av boligsosiale hensyn – som å sikre en miks av eieformer og en viss
andel kommunale boliger – når man bygger ut nye boligområder og videreutvikler eksisterende områ-
der (Brattbakk m fl 2016). Dette vil kunne bidra til å dempe segregasjonen og gi bedre bomiljøer lokalt.
Utfordringene ser dels ut til å bestå i at det er krevende å få inn slike perspektiver i den overordnede
planleggingen, og dels at man mangler virkemidler for blant annet å sikre en god blanding av boligtyper
og disposisjonsforhold. Kort sagt, å realisere målene om sosial bærekraft støter på en rekke realpoli-
tiske utfordringer (Andersen & Skrede 2017).
I tråd med segregasjonsstudier og rapporter som viser geografisk opphopning av dårlige levekår, er det
utformet et bredt sett med virkemidler som retter seg mot bydeler og nabolag i de største byene. Selv
om en storby som Oslo ikke har omfattende eller radikale «social mix»-strategier (Galster & Turner
2017), så finner en i Oslo kommune både en politisk visjon om «balanserte» nabolag og noen etablerte
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 54
tiltak for å oppnå nettopp sosialt blandede nabolag (Andersen, 2114; Andersen & Skrede, 2017). Dette
omfatter blanding av boligtyper, spredning av kommunale boliger og vanskeligstilte boligsøkere.
En for sterk konsentrasjon av kommunale boliger er på mange måter uheldig fordi det ofte skaper
utfordringer for bomiljøet, ikke minst for barn (Oslo kommune 2009, Brattbakk m fl 2015), og særlig i
et system som det norske hvor nedbyggingen av rus- og psykiatriinstitusjoner har vært så omfattende,
og kommunal bolig kun tildeles til de aller mest marginaliserte gruppene. En bedre geografisk spred-
ning er dermed ønskelig. Et konkret forslag her er at kommunene i større grad tar i bruk den såkalte
10 prosent-regelen som gir kommunene rett til å kjøpe inntil 10 prosent av boligene i borettslag og
sameier (Dyb 2001). Når man vurderer å selge en viss andel av de kommunale boligene i områder med
sterk konsentrasjon bør man likevel veie dette hensynet opp mot realismen i å få kjøpt en tilsvarende
mengde boliger i andre, og ofte dyrere, områder av byen (Ertshus 2014). Dessuten er det et spørsmål
om beboernes tilhørighet, og hvor de faktisk ønsker å bo. Behovet for kommunale boliger er svært
stort, og en reduksjon i antallet vil skape store utfordringer (Brattbakk m fl 2015, 2016). En bedre løs-
ning vil da være bedre oppfølgingstjenester til utagerende beboere, en bedre sammensetning av be-
boere i kommunale gårder og spesialtilpassede boliger for beboere som «lever hardt» eller har ekstra
store oppfølgingsbehov.
De sterkeste konsentrasjonene av kommunale boliger i norske byer finner vi dessuten i sentrumsom-
rådene, og vi er sterkt tvilende til at oppkjøp i drabantbyområder og andre perifere områder i byene,
som ofte har relativt lave priser og hvor en del av disse områdene allerede er i en utsatt posisjon, vil
være en god strategi. Erfaringene fra mange drabantbyområder i Europeiske storbyer med sterkt inn-
slag av sosiale utleieboliger tilsier at dette lett kan bli feilslått. Selv om man også har utfordringer i flere
norske drabantbyområder har borettslagsmodellen i kombinasjon med en variert boligstruktur langt
på vei hindret utviklingen av svært depriverte drabantbyområder (Hansen og Brattbakk 2005). Sen-
trumsområder som er attraktive både for beboere og næringsliv har ofte en bedre evne til å romme
slike utfordringer vi her har diskutert. Det virker dermed noe paradoksalt at vi ikke ser ut til å få kom-
munale boliger i den største sentrumsutbyggingen i nyere tid, nemlig Oslos fjordby (Andersen & Røe
2017).
Å styrke muligheten for beboere i utsatte nabolag til å være romlig mobile kan også være en god stra-
tegi for å redusere uheldig påvirkning fra nærmiljøet (negative isolasjonseffekter). Et godt utbygd kol-
lektivtransportsystem vil gjøre det enklere å oppsøke tilbud i andre deler av kommunen eller byen.
Dette vil kunne komme mindre barn til gode om de reiser sammen med voksne, og ikke minst eldre
barn og ungdom som kan reise alene.
Vi må understreke at det er relativt krevende å få til sosialt blandede nabolag. I en ny studie av flytte-
mekanismer i Oslo, finner Galster og Turner (2017) at personer/hushold har en tendens til å flytte bort
fra nabolag der de andre er markant forskjellig fra en selv (forskjellene her er av sosioøkonomisk ka-
rakter). De ser det derfor som en utfordring med nettopp «sosial blanding-politikk» i denne byen (Gal-
ster & Turner, 2017, s. 17): Om en f.eks. «plasserer» en viss mengde arbeiderklassebeboere i et over-
klasseområde, er det fare for at mange i overklassen vil forlate nabolaget. Som Andersen (2014) tidli-
gere har argumentert for, synes det som om Oslo-folk søker nabolag bestående av «like» mennesker
som en selv når de flytter (Galster & Turner, 2017). På tross av dette finnes det gode eksempler på
vellykkede strategier – som for eksempel ved utbyggingen av mange av de norske drabantbyene og en
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 55
rekke internasjonale eksempler – som gjør at dette fortsatt bør være et mål i den overordnede byut-
viklingspolitikken.
Andersen og Røe (2017) viser til USA for inspirasjon om målet er å lykkes med en «arkitekturpolitikk
for en sosial byutvikling», noe som blant annet ville bety mindre segregerte byer. Et av de mer radikale
forslagene her er å etablere et statlig direktorat med by- og boligpolitikk som ansvarsområde. Et slikt
direktorat kan med fordel ha noen av de samme oppgavene, ansvarsområdene og handlingsrommet
lignende det amerikanske U.S. Department of Housing and Development (Andersen & Røe 2017, s.
103-104).
Selv om mye av vår egen og andres forskning viser at mange barn og unge kan ha en god oppvekst i
tettbygde byområder, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved noen trekk ved og viktige politiske
målsetninger i dagens by- og stedsutvikling. Hva blir for eksempel de langsiktige konsekvensene av en
markant fortetting og «kompakt by»-utvikling? Hva slags nærmiljøer og muligheter for lek og utfol-
delse for barn og unge skaper man i mange av områdene som i dag utvikles i norske byer og tettsteder?
Her kan det synes å være et kunnskapshull, eller kanskje heller et «profesjonsproblem». Vi setter spørs-
målstegn ved i hvilken grad de som former politikken og bygger byen trekker på innsikter fra den na-
sjonale og internasjonale tverrfaglige byforskningen (Andersen & Røe 2016; 2017 [under utgivelse]).
Tiltak som bidrar til å bøte på konsekvensene av ulikhet mellom områder
Å sikre god ressurstilgang som er tilpasset den lokale beboersammensetningen og deres behov, og
sikre likeverdige tjenester for alle borgere uavhengig av bosted, bør være et sentralt mål for å sikre
gode oppvekststeder. Vi vil nå gå gjennom noen sentrale politiske tiltak som har som siktemål å bøte
på slik romlig ulikhet.
Omfordeling av ressurser mellom områder
Dette omfatter alle systemer og tiltak som har som mål å utjevne sosial ulikhet mellom geografiske
områder. En slik omfordelingsmodell som omfatter hele landet er statens inntektssystem for kommu-
nene, som fordeler de statlige overføringene etter noen gitt kriterier knyttet til befolkningens demo-
grafi og levekår i kommunene (se for eksempel Brattbakk m fl 2016). Flere av de største kommunene
har lignende modeller for fordeling av midler internt mellom bydelene. Et eksempel er den kriterieba-
serte budsjettfordelingsmodellen i Oslo (se for eksempel Halvorsen 2015). En lignende fordelingsmo-
dell gjelder for grunnskolen i Oslo.
Budsjettfordelingsmodellen mellom bydelene i Oslo er her et eksempel på en relativt radikal omforde-
ling mellom bydelene basert på kjennetegn ved befolkningen og behov for kommunale tjenester i den
enkelte bydel (Djuve, 1997; Halvorsen mfl., 2015). For enkelte tjenestetilbud rettet mot barn og unge
varierte andelen ressurser per barn fra 52 prosent under gjennomsnittet i den rikeste bydelen til 65
over gjennomsnittet i den fattigste bydelen (Oslo kommune, 2009). Tross denne tydelige kompensa-
sjonen til de fattigste bydelene, er det fortsatt grunn til å hevde at ressurstilgangen mellom Oslos by-
deler og nabolag er skjevfordelt, og tar man inn et bredere spekter av goder og byrder i et slikt regn-
skap, er forskjellene enda mer betydelige (Ljunggren, Toft og Flemmen 2017, Andersen, Brattbakk og
Dalseide 2017 og Hansen 2017).
Å sørge for at disse omfordelingssystemene oppdateres og hele tiden svarer på best mulig måte til
behovene i befolkningen bør være et mål, og her bør fattige barnefamilier veie tungt som fordelings-
kriterium. Det er gjennom den ordinære budsjettfordelingen at «de store pengene» fordeles, og selv
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 56
om områdebaserte innsatser og andre tidsavgrensede prosjektbaserte tiltak kan være svært viktige, er
ressursene ofte beskjedne og tiltakene sårbare og midlertidige. Mange års feltarbeid i bydeler i Oslo
har også etterlatt et inntrykk av at det å søke på ulike tilskuddsordninger for slike statlige- eller kom-
munale prosjektmidler opptar mye av kapasiteten både til kommunalt ansatte, og frivillige og ideelle
organisasjoner.
Boligsosial innsats
Som tidligere nevnt finnes det en rekke utfordringer knyttet til boforhold, bo- og nærmiljø i områder
med mange kommunale og private utleieboliger (Brattbakk m fl 2016), og det er også her mange av de
aller fattigste barnefamiliene bor. For å bøte på dette eksisterer det mange steder flere former for
individuell bo-oppfølging og bomiljøoppfølging i kommunal regi. Ideelle og frivillige organisasjoner bi-
drar også i dette arbeidet. Tidligere forskning, og vårt eget feltarbeid de senere årene, tilsier imidlertid
at bomiljøet mange steder fortsatt er svært uheldig for barn og unge, og at behovet for å styrke dette
arbeidet er stort. Vi ser det som sentralt å påpeke at det i private utleieboliger – enten det er én stor
gårdeier eller det er sameier med mye framleie – kan bomiljøutfordringene være vel så store som i de
kommunale gårdene, men at disse får mindre oppmerksomhet delvis fordi kommunale myndigheter
her har et svakere mandat til å drive oppsøkende virksomhet og ta tak i utfordringene (Brattbakk m fl
2017, kommende). En mer aktiv offentlig involvering i private leieforhold der NAV gir depositumsga-
ranti og dekker husleie, kan være en måte å sikre verdige boforhold for de svakeste gruppene.
Å drive aktivt bomiljøarbeid inn mot slike utvalgte områder kan ha stor betydning for barn og unges ve
og vel. Å engasjere barn og unge, og andre beboere, i medvirkningsarbeid for å bedre både det sosiale
og fysiske nærmiljøet kan være en god måte å gripe an dette på. Leieboerforeningen (Lbf) i samarbeid
med bydelene og Boligbygg KF i Oslo har god erfaring med slik beboerinvolvering i mange utsatte kom-
munale leiegårder, og Velferdsetaten i Oslo jobber med å utvikle såkalte «barn og unges gårdsstyrer»
i utvalgte kommunale gårder. Andre eksempler fra Oslo er lokale ildsjeler som Nabolagshager og By-
Verkstedet.
Ellers er det et viktig poeng at innsatsen ikke kun bør rettes mot barn og unge, men at en styrket
oppfølging av særlig utsatte grupper med alvorlige rusmisbruk og psykiske lidelser vil kunne bedre bo-
situasjonen for mange barn og unge som utsettes for ubehagelige opplevelser og kjenner på frykt i
hverdagen (Brattbakk m fl 2016).
Nabolags- og stedspolitikk
Områdebasert innsats som retter seg mot å styrke og utvikle utvalgte nabolag og lokalsamfunn finnes
i mange varianter og har økt i omfang det siste tiåret, særlig i store og mellomstore byer. Oslo, Bergen
og Trondheim får statlige midler til områdeløft i utsatte byområder, og bidrar selv med midler inn i
dette arbeidet. Og flere andre store og mellomstore byer jobber med lignende områdesatsinger uten
at disse er forankret i den statlige områdeløftsatsingen. Noen kjente eksempler fra Oslo er Handlings-
programmet for Oslo indre øst (1997–2006), Groruddalssatsingen (2007–2016, forlenget med 10 nye
år fram til 2026), Oslo Sør-satsingen (2007–2017) og Tøyen- og Grønlandssatsingen (2014–2020).
Det finnes flere varianter av dette rundt omkring i landet. Fellesnevneren er at man over en gitt tids-
periode har en ekstra satsing på et geografisk avgrenset område der ulike aktører og sektorer samar-
beider på tvers for å bedre levekårene og styrke nabolagskvalitetene. Målet har ofte vært å styrke
lokalsamfunnets kvaliteter og arenaer ved å gi kompenserende tiltak til utsatte områder, og styrke
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 57
tjenestetilbudet; som helse, politi og fritidstilbud til barn og unge. Styrkingstiltak i utvalgte nabolag kan
ha flere positive virkninger; mobilisering til egensats, opprettelse av nye nettverk og forbedring av
stedsidentiteten. I sum utgjør dette et mulig pluss-sumsspill, en positiv kumulativ sirkel, der områdene
tilføres «mer enn penger».
Barn og unge har ofte vært en av hovedmålgruppene for disse satsingene, og en klar fordel med denne
tilnærmingen er at man kan bidra til å styrke områdenes kollektive ressurser og få opp deltakelsen til
alle barn og unge i området, og ikke kun individuelle tiltak som retter seg mot de aller mest utsatte.
For barn fra lavinntektsfamilier er det avgjørende med lavterskeltilbud som er gratis eller har rimelige
kontingenter. Områdeløftene har ofte bidratt til å utvikle og støtte denne typen initiativ. Noen ek-
sempler fra Oslo er Alnaskolen på Furuset og Tøyen sportsklubb og Sportsklubben Sterling på Tøyen-
Grønland. FRIGO i Bydel Gamle Oslo er et eksempel på en ordning som kom til som del av Handlings-
programmet for Oslo indre øst (1997-2006), og som har blitt en permanent satsing og overlevd den
midlertidige programperioden. Mange av disse tiltakene får støtte fra ulike statlige og kommunale til-
skuddsordninger som er del av tiltakene i regjeringens strategi mot barnefattigdom.
Fløtten & Grødem (2014) har gjennomgått en del eksempler på helhetlige tiltak for fattige barn i Eu-
ropa, og viser blant annet til Sure Start Local Programmes (SSLP) i Storbritannia som er blant de få
tiltakene som er områdebaserte. Programmet rettet seg i starten mot de mest utsatte nabolagene,
men ble etter hvert utvidet også til andre nabolag og omfattet etter hvert 3500 barnesentre i ulike
nabolag. Andre eksempler de trekker fram som er av særlig relevans her er noen enkeltstående byut-
viklingsprosjekter hvor renovering av nedslitte bygninger kombineres med å tilby lokale barn fritidsak-
tiviteter og skolefritidsordninger.
Regjeringens strategi mot barnefattigdom sett fra et steds- og byutviklingsperspektiv
I regjeringens strategi for barnefattigdom faller de fleste tiltakene som er relevante ut fra et nabolags-
perspektiv inn under kategorien; å bøte på ulempene ved ulikhet mellom områder. Man forsøker å
sette inn tiltak rettet mot de utfordringene som oppstår der det bor mange fattige i nabolag som er
materielt, sosialt og organisatorisk preget av ressursfattigdom for å styrke viktige nærmiljøarenaer.
Sett fra et steds- og byutviklingsperspektiv er vår overordnede vurdering av strategien at det er mange
gode tiltak som er beskrevet, men svært mange av dem handler først og fremst om å lindre fremfor å
motvirke sosial ulikhet gjennom å forebygge at fattigdom og segregasjon oppstår. Basert på funnene i
denne rapporten ser vi behov for tydeligere grep både når det gjelder grunnleggende inntektssikring
og innen den overordnede bolig-, plan- og byutviklingspolitikken, som kan bidra til mer blandede na-
bolag, bedre boforhold og en jevnere geografisk fordeling av byrder og goder i utgangspunktet, slik at
behovet for lindrende tiltak reduseres.
Videre synes det som om relativt mange av tiltakene handler om organisasjoner som baserer seg på
frivillighet. Det er mye forskning som viser gode erfaringer med frivillig innsats, og potensialet for å
øke dette ytterligere er fortsatt tilstede. Frivilligheten utløser ofte lokale ressurser og skaper gode bro-
byggende relasjoner mellom personer fra ulike grupper. Likevel vil vi advare mot en forestilling om at
mye av barnefattigdomsproblematikken – som ofte handler om tunge levekårsutfordringer – kan løses
gjennom frivillighet. Det ligger harde økonomiske og sosiale realiteter bak som trenger tydelig offentlig
innsats. Og i dette bildet har frivilligheten en viktig rolle, men man må samtidig være varsom med å
velte for mye av det offentlige ansvaret over på frivillige. Flere studier har avdekket ildsjel-tretthet og
fraflytting som gir sårbarhet til frivilligheten (Brattbakk m fl 2015). Hvis ansvaret i økende grad blir lagt
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 58
over på frivillige organisasjoner vil man også risikere en økende ulikhet i tjenestetilbudet mellom na-
bolag.
Helt tilslutt vil vi foreslå en betydelig økt satsing på fritidstilbud og aktiviteter for barn og unge. Disse
er ofte sårbare i kommunale budsjettprosesser, og gjenstand for nedskjæring og kutt. Lovfesting kan
være en mulighet slik at tilbudene får en mer permanent karakter. Tilbud om heldagsskole og ulike
former for aktivitetskort som gir gratis eller sterkt reduserte priser på offentlige aktivitets-, idretts-,
kulturtilbud og kollektivtransport vil kunne øke deltakelse, og gi økt sosial og kulturell kapital til utsatte
barn. Ulike tiltak som gir ungdom og unge voksne arbeidserfaring og nyttige nettverksrelasjoner vil
også kunne forebygge reproduksjon av fattigdom. Denne typen brobyggende sosial kapital er som tid-
ligere nevnt viktig for individenes sosiale mobilitet.
Flytteprogrammer og bussing – noen omstridte internasjonale eksempler
Noen mer omstridte tiltak består i å flytte fattige familier ut av utsatte områder og over i bedrestilte
nabolag, eller bussing av skolebarn fra utsatte områder til bedre skoler i andre deler av byen. I USA har
man gjennomført store flytteprogrammer14 i flere av de store byene, der målet har vært å løfte fattige
barnefamilier ut av fattigdom ved å la dem flytte til bedre og mer velstående områder. Forskningen på
programmene har vist varierende grad av effekt for barn og unge. Noen finner små eller ingen effekter
(Cheshire 2008), mens Clampet-Lundquist and Massey (2008) konkluderer mer positivt. Verdt å merke
seg her er at de senere studiene, som i større grad dokumenterer langtidsvirkningene, konkluderer
med tydeligere positive effekter. Chetty m fl (2016) finner at barn i lavinntektsfamilier fra fattige om-
råder i amerikanske byer som flyttet til bedre og mer velstående nabolag før de fylte 13 år hadde en
sterkere sosial mobilitet i form av høyere utdanning og inntekt senere i livet, enn både dem som var
eldre når de flyttet og dem som ikke flyttet. Rosenbaum m fl (2009) finner at fattige barnefamilier som
flyttet til gode nabolag i større grad tok høyere utdanning, og reduserte risikoen for arbeidsledighet og
sosiale problemer.
Tidlig på 1990-tallet ble det foreslått å busse elever fra «innvandrerdominerte» skoler i Oslo til deler
av byen med lavere minoritetsandeler for å skape en bedre blanding på skolene (Blom, 1994, s. 10). I
de senere år har blant annet norske politikere reist til Danmark for inspirasjon (Lundgaard, 2010c).
Sistnevnte land har innført «København-modellen» som blant annet inkluderer en «spredning» av mi-
noritetselever og en endring av skolekretser for å bryte opp «etnisk konsentrerte» skoler.15 I hvilken
grad effektene av slike tiltak er grundig vurdert, er usikkert. Det synes i hvert fall som om mulige «mot-
strategier» ikke har vært trukket grundig inn i den norske diskusjonen16.
14 «Moving to opportunity (MTO)»-prosjektet, https://scholar.harvard.edu/hendren/publications/effects-exposure-better-
neighborhoods-children-new-evidence-moving-opportunity, «Gautraux»-prosjektet http://www.encyclopedia.chicagohis-
tory.org/pages/507.html,
15 I Danmark snakker en f.eks. om «utsatte boligområder», hvor det bl.a. er en konsentrasjon av «etniske minoriteter»
(Ministeriet for flyktninge innvandrere og integration, 2002, s. 75).
16 Flere forskere, som Caldas et al. (2002) og Lassiter (2007), har vist til de «hvites» motstrategier når myndighetene har
innført andre tiltak for å forhindre eller motvirke (negative effekter) av «rasesegregasjon», som for eksempel bussing. For
en evaluering av «København-modellen», se Kofoed, Allerup, Larsen, & Torre, 2010.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 59
Litteratur
Alexander, J. C. (2013). Struggling over the mode of incorporation: backlash against multiculturalism
in Europe. Ethnic and Racial Studies, 36(4), 531-556. doi: 10.1080/01419870.2012.752515
Alghasi, E. Eide & T. H. Eriksen (red.) (2012), Den drabantbyen: Groruddalen og det nye Norge. Oslo:
Cappelen Damm.
Andersen, B. (2001). Andersen, B. (2001). The Quest for Community: A Study of Kentlands. Universite-
tet i Oslo.
Andersen, B. (2008). Eksklusive fellesskap: Et kritisk blikk på nyurbanismen i lys av Kentlands, USA.
FORMakademisk, 1(1), 58-69.
Andersen, B. (2012). Oslo gettoiseres. I S. Indregard (red.), Motgift. Akademisk respons på den nye
høyreekstremismen (s. 172-186). Oslo: Flamme forlag & Forlaget Manifest.
Andersen, B. (2014). Westbound and Eastbound. Managing Sameness and the Making of Separations
in Oslo. (Doktoravhandling, sosialantropologi) Universitetet i Oslo.
Andersen, B. (2017 [under utgivelse]). Østkanten tar til gatene: Marginalitet og banalitet i Oslo. In S.
Seim & S. Oddrun (Eds.), By, sted og sosiomaterialitet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Andersen, B. (n.d.). Forskning på flytting og flyttemønstre: En kunnskapsoversikt. HiOA-rapport. Høg-
skolen i Oslo og Akershus. Oslo.
Andersen, B., & Røe, P. G. (2017 [under utgivelse]). Arkitekturpolitikk for en sosial byutvikling. I J.
Askim, K. Kolltveit, & P. G. Røe (red.), En smartere stat. Veier til bedre politikk og styring. Oslo:
Universitetsforlaget.
Andersen, B., & Røe, P. G. (2017). Arkitektur og sosial ulikhet i Oslo. I J. Ljunggren (red.), Oslo - ulikhe-
tenes by (s. 325-337). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Andersen, B., Brattbakk, I., & Dalseide, A. M. (2017). Tøyenliv og Vinderenliv: Likheter og ulikheter i en
segregert by. I J. Ljunggren (red.), Oslo - ulikhetenes by (s. 189-208). Oslo: Cappelen Damm Akade-
misk.
Andersson, E. (2004) From valley of sadness to hill of happiness: the significance of surroundings for
socioeconomic career, Urban Studies, 41(3), pp. 641–659.
Andersson, E. and Subramanian, S. V. (2006) Explorations of neighbourhood and educational out-
comes for young Swedes, Urban Studies, 43(11), pp. 2013–2025.
Andersson, E. og Malmberg, B. (2015). Contextual effects on educational attainment in individualised,
scalable neighbourhoods: Differences across gender and social class. Urban studies 52(12): 2117–
2133.
Andersson, R. og van der Burgt, D. (2001). Segregationens konsekvenser – litteraturöversikt och dis-
kussion av forskningsläget. IM-gruppen i Uppsala för Socialstyrelsens Social rapport 2001.
Andersson, R., Musterd, S., Galster, G. og Kauppinnen, T. M. (2007). What mix matters? Exploring the
relationships between individuals’ incomes and different measures of their neighbourhood con-
text, Housing Studies, 22(5), s. 637–660.
Atkinson, R. (2006). Padding the bunker: Strategies of middle-class disaffiliation and colonisation in
the city. Urban Studies (Routledge), 43(4), 819-832.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 60
Bakken, A. (2016) Ungdata 2016. Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/16.
Barnes, J. A. (1954). Class and Committees in a Norwegian Island Parish. Human Relations, 7(1), 39-58.
doi:10.1177/001872675400700102
Blom, S. (1994). Innvandrere og bokonsentrasjon: rapport fra forprosjekt for Kommunal- og arbeids-
departementet, Innvandringsavdelingen. In SSB (Ed.), Notater. Oslo: Statistisk sentralbyrå, Avde-
ling for personstatistikk/Seksjon for demografi og levekår.
Blom, S. (2002). Innvandrernes bosettingsmønster i Oslo. Statistisk sentralbyrå, Sosial og økon. studier
107.
Bourdieu, P. (1977). Outline of a Theory of Practice. Cambridge: Cambridge University Press.
Bourdieu, P. (1984). Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cambridge, Massachu-
setts: Harvard University Press.
Bourdieu, P. (1999a). The Contradictions of Inheritance. In Bourdieu Pierre et al. (Ed.), The Weight of
the World: Social Suffering in Contemporary Society (pp. 507-513). Cambridge: Polity Press.
Bourdieu, P. (1999a). The Order of Things. I P. Bourdieu et al. (red.), The Weight of the World: Social
Suffering in Contemporary Society (s. 60-76). Cambridge: Polity Press.
Bourdieu, P. (1999b). Site Effects. I Bourdieu Pierre et al. (red.), The Weight of the World: SocialSuf-
fering in Contemporary Society (s. 123-129). Cambridge: Polity Press.
Bourdieu, P. (1999b). The Order of Things. In P. Bourdieu et al. (Ed.), The Weight of the World: Social
Suffering in Contemporary Society (pp. 60-76). Cambridge: Polity Press.
Bourdieu, P., & Champagne, P. (1999). Outcast on the Inside. In Bourdieu Pierre et al. (Ed.), The
Weight of the World: Social Suffering in Contemporary Society (pp. 421-426). Cambridge: Polity
Press.
Brattbakk, I. (2014). Block, neighbourhood or district? The importance of geographical scale for area
effects on educational attainment. Geografiska Annaler. Series B. Human Geography. Vol. 96. doi:
10.1111/geob.12040
Brattbakk, I. og Hansen, T. (2004). Post-war Large Housing Estates in Norway – well-kept areas still
stigmatised? Journal of Housing and the Built Environment. Vol.19 No.3, 2004.
Brattbakk, I. og Wessel, T. (2009). Segregasjon, oppvekst og livssjanser. Hva betyr nabolaget? Rapport
til Oslo kommune.
Brattbakk, I. og Wessel, T. (2013). Long-term Neighbourhood Effects on Education, Income and Em-
ployment among Adolescents in Oslo. Urban Studies. Vol. 50. doi: 10.1177/0042098012448548
Brattbakk, I., & Andersen, B. (2017). Stedsanalyse Grønland for Bydel Gamle Oslo (pågående forsk-
ningsprosjekt). Oslo.
Brattbakk, Ingar & Hansen, Thorbjørn (2004): Post-war large housing estates in Norway Well-kept res-
idential areas still stigmatised? Journal of Housing and the Built Environment, 19 (3), pp 311 –
332. ISSN 1566-4910. http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10901-004-0697-9
Briggs, X. d. S. (2005). Social capital and segregation in the United States. I D. P. Varady (red.), Deseg-
regating the City: Ghettos, Enclaves, & Inequality (s. 79-107). Albany: State University of New York
Press.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 61
Brännström, L. (2008). Making their mark: the effects of neighbourhood and upper secondary school
on educational achievement, European Sociological Review 24 (4), 463–478.
Bråthen, M., Djuve, A.B., Dølvik, T., Hagen, K., Hernes, G og Nielsen, R.A. (2005). Levekår på vandring.
Velstand og marginalisering i Oslo. Fafo-rapport 2007:05.
Chetty, R., Hendren, N. og Katz, L. (2016). The Effects of Exposure to Better Neighborhoods on Chil-
dren: New Evidence from the Moving to Opportunity Experiment. American Economic Review
106(4), 855–902, 2016.
Clarke, J. (2014). Community. I D. M. Nonini (red.) A Companion to Urban Anthropology (s. 46-64).
Malden: Wiley Blackwell.
Dennis, N. (1969). The Popularity of the Neighbourhood Community Idea. I R. E. Pahl (red.), Readings
in urban sociology (s. 74-92). Oxford: Pergamon.
Djuve, A.B., Bjørnskau, T. og Hagen, K. (1997), Fra behov til budsjett. En evaluering av Oslo kommunes
budsjettfordeling mellom bydelene. Oslo: Fafo-rapport 210.
Dyb, E. (2001) 10 prosentregelen: Kommunale boliger i borettslag og sameier. Byggforsk-rapport 298.
Elvegård, K. & Michelsen, H. (2015) Trygghet for barn og unge i kommunale utleieboliger i Bergen
kommune. NTNU Samfunnsforskning.
Epland, J. & Kirkeberg, M. I. (2014). Flere innvandrerbarnefamilier med lavinntekt. Hentet fra:
http://ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-innvandrerbarnefamilier-med-
lavinntekt
Epland, J. (2001). Barn i husholdninger med lav inntekt. Omfang, utvikling, årsaker. Rapport 2001/9.
Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Epland, J. og Kirkeberg (2017) Ett av ti barn tilhører en husholdning med vedvarende lavinntekt. SSB-
notat 2017. https://ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/ett-av-ti-barn-tilhorer-en-
husholdning-med-vedvarende-lavinntekt
Eriksen, T. H. (2011). Hva betyr "vi"? In T. H. Eriksen & H. E. Næss (Eds.), Kulturell kompleksitet i det
nye Norge (pp. 9-41). Oslo: Unipub.
Eriksen, T. H. (2011a). Hva betyr "vi"? In T. H. Eriksen & H. E. Næss (Eds.), Kulturell kompleksitet i det
nye Norge (pp. 9-41). Oslo: Unipub.
Ertshus, R. (2014) Spredning av kommunale boliger. En studie av politikk og resultater i Oslo kom-
mune. Masteroppgave i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Fassin, D. (2013). Enforcing Order. An Ethnography of Urban Policing. Cambridge: Polity Press
Fekjær, S.N. og Birkelund, G.E. (2009), Does the ethnic composition of upper secondary schools influ-
ence educational achievement and attainment? A multilevel analysis of the Norwegian case. Euro-
pean Sociological Review. 2007, 23, 309–323. doi: http://dx.doi.org/10.1093/esr/jcm003
Fischer, C. S. (1982). To Dwell Among Friends: Personal networks in town and city. Chicago: University
of Chicago Press.
Fløtten, T. & Grødem, A.K. med bidrag fra Forssén, K., Salonen, T. Mósesdóttir, L., Pedersen, P.J. &
Crossley, S. (2014) Helhetlige tiltak mot barnefattigdom. En kunnskapsoppsummering. Fafo-rap-
port 2014:18
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 62
Fløtten, T. & Nielsen, R.A. (2015) Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. I «Barn som lever i
fattigdom. Regjeringens strategi (2015-2017) utgitt av Barne- likestillings- og inkluderingsdeparte-
mentet.
Fløtten, T. (red) (2009): Barnefattigdom. Oslo: Gyldendal akademisk.
Fløtten, T. og H.C. Kavli (2009), ”Barnefattigdom og sosial deltakelse.” I: T. Fløtten (red): Barnefattig-
dom. Oslo: Gyldendal akademisk
Friedrichs, J. (1998). Do poor neighbourhoods make their residents poorer? Context effects of poverty
neighbourhoods on residents. I: Hans-Jürgen Andress (Red.), Empirical Poverty Research in a Com-
parative Perspective. Ashgate: Aldershot.
Friedrichs, J. r., Galster, G., & Musterd, S. (2003). Neighbourhood effects on social opportunities: the
European and American research and policy context. Housing Studies, 18(6), 797-806.
doi:10.1080/0267303032000156291
Gakkestad, K. (2003). Romsås - en stigmatisert bydel?: en studie av territoriell stigmatisering: medias
rolle og konsekvenser for beboerne. Hovedoppgave i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Galster, G. (2012). The mechanism(s) of neighbourhood effects theory, evidence, and policy implica-
tions. I: M. van Ham, D. Manley, N. Bailey, L. Simpson and D. Maclennan (Red.), Neighbourhood
Effects Research: New Perspectives, s. 23–56. Dordrecht: Springer.
Galster, G. C. (2012). Driving Detroit: The quest for respect in Motown. Philadelphia: University of
Pennsylvania Press.
Galster, G. og Santiago, A.M. (2006). What’s the ‘hood got to do with it? Parental perceptions about
how neighbourhood mechanisms affect their children. Journal of urban affairs, vol 28, nr. 3, s.
201–226.
Galster, G., & Turner, L. M. (2017). Status discrepancy as a driver of residential mobility: Evidence
from Oslo. Environment and Planning A, 0308518X17717067. doi:10.1177/0308518X17717067
Galster, G., Santiago, A., Stack, L. og Cutsinger, J. (2016). Neighborhood effects on secondary school
performance of Latino and African American youth: Evidence from a natural experiment in Den-
ver. Journal of Urban Economics. 93, s. 30–48.
Gans, H. (1962). The Urban Villagers. New York: Free Press.
Gans, H. J. (1969). Urbanism and Suburbanism as Ways of Life. I R. E. Pahl (red.), Readings in urban
sociology. Oxford: Pergamon Press.
Gans, H. J. (1982). The Levittowners: Ways of Life and Politics in a New Suburban Community. New
York: Columbia University Press.
Gjesdal Christensen, A.L. (1972). Vålerenga – treby i murbyen. Magistergrad i etnologi, Universitetet i
Oslo.
Gjesdal Christensen, A.L. (1991). Livet i og mellom husene. Utvalgte arbeider om livsform og bymiljø.
Oslo: Universitetsforlaget.
Gordon, I. og Monastiriotis, V. (2006). Urban size, spatial segregation and inequality in educational
outcomes, Urban Studies, 43(1), s. 213–236.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 63
Gullestad, M. (1979). Livet i en gammel bydel. Livsmiljø på Verftet og en del av Nøstet. Oslo: Asche-
houg.
Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne: Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt.
Oslo: Universitetsforlaget.
Hagen, K. (1995). Adresse eller karakterer? En evaluering av inntaksordningen benyttet ved opptak til
grunnkurs i allmenne og økonomisk/administrative fag i Oslo videregående skoler, høsten 1994.
FAFO-notat 1995:1, Fafo, Oslo.
Hagen, K., Djuve, A.B og Vogt, P. (1994). Oslo: den delte byen? FAFO-rapport 161.
Halvorsen, T. Nyhus, O.H., Haraldsvik, M., Dyrstad, K., Borge, L-E. & Mandal, R. (2015) Evaluering av
Oslo kommunes kriteriesystem. SINTEF-rapport A27210 i samarbeid med Senter for økonomisk
forskning (SØF) ved NTNU.
Hannerz, U. (1969). Soulside: Inquiries into Ghetto Culture and Community. Stockholm: Almqvist &
Wiksell.
Hannerz, U. (1980). Exploring the City: Inquiries Toward an Urban Anthropology. New York: Columbia
University Press.
Hansen, M.N. (2017). Segregering og ulikhet i Oslo-skolen. I J. Ljunggren (red.), Oslo - ulikhetenes by
(s. 257-275). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hansen, T. og Brattbakk, I. (2005). Endringsprosesser i norske drabantbyer. Byggforsk skriftserie 6.
Hansen, Thorbjørn & Ingar Brattbakk (2005): Drabantbyene – bedre enn sitt rykte? i Barlindhaug, Rolf
(red.) Storbyens boligmarked – drivkrefter, rammebetingelser og handlingsvalg. Scandinavian Aca-
demic Press/Spartacus: Oslo: p 33-66.
Hermansen, A.S. og Birkelund, G.E. (2015). The Impact of Immigrant Classmates on Educational Out-
comes. Social Forces (2015). doi: 10.1093/sf/sov073
Inger Lise Skog Hansen og Bjørn R. Lescher-Nuland (2011). Bolig og oppvekst. En studie av konsekven-
ser av å vokse opp under vanskelige boforhold, Fafo-rapport 2011:16
Innocenti (2012) Measuring child poverty. New league tables of child poverty in the world’s rich coun-
tries. Report card 10. Unicef
Kauppinen, T. M. (2007) Neighbourhood effects in a European city: secondary education of young
people in Helsinki, Social Science Research, 36(1), pp. 421–444.
Kauppinen, T.M. (2008). Schools as mediators of neighbourhood effects on choice between vocational
and academic tracks of upper secondary education in Helsinki, European Sociological Review 24
(3), 379–391.
Kaur, R. (2013) Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. SSB-rapport 32/2013. NOU 2009: 10.
Fordelingsutvalget.
Kofoed, J., Allerup, P., Larsen, J., & Torre, A. (2010). Med spredning som muligt svar: Følgeforskning af
Københavnermodellen for integration. Aarhus: Aarhus Universitet.
Lareau, A. (2002). Invisible Inequality: Social Class and Childrearing in Black Families and White Fami-
lies. American Sociological Review, Vol. 67, No. 5 (Oct., 2002), s. 747–776.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 64
Lassiter, M. D. (2007). The Silent Majority: Suburban Politics in the Sunbelt South. Princeton: Prince-
ton University Press.
Leckie, G. (2009). The complexity of school and neighbourhood effects and movements on school dif-
ferences in models of educational achievement, Journal of the Royal Statistical Society: Series A
(Statistics in Society) 172 (3), 537–554.
Leventhal, T. og Brooks-Gunn, J. (2000). The neighbourhoods they live in, Psychological Bulletin,
126(2), s. 309–337.
Ljunggren, J. (red.) (2017). Oslo - ulikhetenes by. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Ljunggren, J., Toft, M., & Flemmen, M. (2017). Geografiske klasseskiller. Fordelingen av goder og byr-
der mellom Oslos bydeler. I J. Ljunggren (red.), Oslo - ulikhetenes by (s. 359-376). Cappelen Damm
Akademisk.
Lorentzen, T. og R.A. Nielsen (2009) ”Går fattigdom i arv?” I: Fløtten, T. (red.): Barnefattigdom. Oslo:
Gyldendal Akademiske
Ludwig, J. mfl. (2005). Housing mobility programs and economic self-sufficiency: Evidence from a ran-
domized experiment. Journal of public economics, vol:89 iss:1 s. 131–156.
Lundgaard, H. (2010c, June 21.). Århusmodellen kan bli vurdert i Oslo, News, Aftenposten. Retrieved
from http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3701617.ece
Mayer, S.E. og Jencks, C. (1989). Growing up in Poor Neighborhoods: How Much Does it Matter?
Science, New Series, vol:243, s. 1441– 445.
Ministeriet for flyktninge, innvandrere og integration. (2002). Integrationsforskningen i Danmark
1980-2002. København: Ministeriet for flyktninge, innvandrere og integration.
Nadim, M, & Nielsen, R.A. (2009) Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon.
Fafo-rapport 2009:38.
Nielsen, R.A. (2009) Langsiktige konsekvenser av å vokse opp i leiebolig. Fafo-notat 2011:20
Nordvik, N. (2010) Bolig og boforhold. I Sandbæk, M. & Pedersen, A.W. (red.) (2010) Barn og unges
levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. Rapport nr. 10/10. Oslo: NOVA.
NOU 2011: 14 Bedre Integrering. Mål, strategier, tiltak.
NOU 2009: 10 Fordelingsutvalget.
NOU 2016: 2 Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring.
NOU 1976: 46 Utdanning og ulikhet.
NOU 1979: 5 Bypolitikk.
NOU 1978: 52 Levekår i storby.
NRK 11.03.2017. Hentet frå https://www.nrk.no/norge/xl/gjenger-i-oslo_-ungdom-har-pistoler-og-
barn-selger-hasj-1.13412236
NRK 8.5.2016. Hentet fra https://www.nrk.no/norge/tror-ikke-norge-risikerer-parallellsamfunn-som-i-
sverige-1.12936005
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 65
Obertwittler, D. (2007) The effects of neighbourhood poverty on adolescent problem behaviours: a
multi-level analysis differentiated by gender and ethnicity, Housing Studies, 22(5), pp. 781–803.
Oslo kommune (2009) Barns oppvekstvilkår i kommunale boliger i Oslo: rapport fra en intervjuunder-
søkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder. Oslo: Helse- og velferdsetaten.
Oslo kommune (2009). Byrådets budsjettforslag for 2009 – dokumentasjon av budsjettgrunnlaget for
bydelene.
Oslo kommune, Byrådsavdeling for finans (2017) Data om karakterpoeng fra grunnskole og gjennom-
strømning i videregående opplæring - noen hovedtrekk. Notat.
Ottesen, S. G. (2007) Fra vandelsattest til rulleblad. En studie av endringer i bomiljø i kommunale leie-
gårder på Torshov. Masteroppgave i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Pacione, M. (2005) Urban Geography. A global perspective. Routledge: New York
Park, R. E. (1984). The City: Suggestions for Investigation of Human Behavior in the Urban Environ-
ment. I R. E. Park, E. W. Burgess & R. D. McKenzie (red.), The City: Suggestions for Investigation of
Human Behavior in the Urban Environment (s. 1-46). Chicago: University of Chicago Press.
Pebly, A.R. og Sastry, N. (2004). Neighborhoods, Poverty, and Children’s Well-Being. I: Neckerman,
K.M. (Red.), Social Inequality. New York: Russel Sage Foundation.
Pinkster, F. (2009). Living in concentrated poverty. PhD-avhandling, Universitetet i Amsterdam.
Piro, F. N. (2008). The influence of the physical and the social environment on health: a population
based multilevel study in Oslo, Norway. (no. 690), University of Oslo, Oslo.
Piro, F. N., Næss, Ø., & Claussen, B. (2007). Area deprivation and its association with health in a cross-
sectional study: are the results biased by recent migration? International Journal for Equity in
Health, 6, 10-24. doi: 10.1186/1475-9276-6-10
Putnam, R. D. (2000). Bowling alone: the collapse and revival of American community. New York: Si-
mon & Schuster.
Raaum, O., Salvanes, K.G. og Sørensen, E.Ø. (2006). The Neighbourhood is Not What it Used to be.
The Economic Journal, 116 (508), s. 200–222.
Robbins, E. (2005). Et nabolag uten naboskap: Virkningene av fornyelsen på Grünerløkka. I J. Aspen
(red.), By og byliv i endring: studier av byrom og handlingsrom i Oslo. Oslo: Scandinavian Aca-
demic Press.
Rosenbaum, J. E., DeLuca, S. & Zuberi, A. (2009) "When does residential mobility benefit low-income
families? Evidence from recent housing voucher programmes," Journal of Poverty and Social Jus-
tice. v. 17, n. 2: 113-124.
Rosten, M.G. (2015). Neste siste stasjon, linje 2 – Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen.
Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.
Salonen, T. (2015). The necessity of socio-dynamic analyses of the city. The case of Malmö. I E.
Righard, M. Johansson, & T. Salonen (red.), Social Transformations in Scandinavian Cities: Nordic
Perspectives on Urban Marginalisation and Social Sustainability (s. 83-106). Lund: Nordic Aca-
demic Press.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 66
Sampson, R. J. (2012). Great American City. Chicago and the Enduring Neighborhood Effect. University
of Chicago Press.
Sampson, R., Morenoff, J. og Gannon-Rowley, T. (2002). Assessing neighbourhood effects: social pro-
cesses and new directions in research, Annual Review of Sociology, 28, s. 443–478.
Sandbæk, M. & Pedersen, A.W. (red.) (2010) Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstu-
die 2000-2009. Rapport nr. 10/10. Oslo: NOVA.
Sandbæk, M. (red) (2008), Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Nova-rapport nr
7. Oslo: NOVA
Schiefloe, P. M. (2015). Sosiale landskap og sosial kapital: Nettverk og nettverksforskning (2. utg. ed.).
Oslo: Universitetsforlaget.
Sharkey, P. og Elwert, F. (2011). The Legacy of Disadvantage: Multigenerational Neighborhood Effects
on Cognitive Ability. American Journal of Sociology, Vol. 116, No. 6 (May 2011), s. 1934–81.
Shaw, C. R. (Ed.) (1938). Brothers in Crime. Chicago: The University of Chicago Press.
Skog Hansen, I.L. & Lescher-Nuland, B. (2011) Bolig og oppvekst. Konsekvenser av å vokse opp under
vanskelige forhold. Fafo-rapport, 2011:16.
Sletten, Mira, Anders Bakken and Tone Fløtten (2004), “Vennskapets pris – fattigdom og sosial isola-
sjon i ungdomstida”. Tidsskrift for Ungdomsforskning 2004, 4(2): 55-76
Small, M. L. (2004). Villa Victoria: The Transformation of Social Capital in a Boston Barrio. Chicago, IL:
University of Chicago Press.
South, S. (2001). Issues in the analysis of neighbourhoods, families and children. I: A. Booth og A.
Crouter (Red.), Does it take a village? Community effects on children, adolescents and families.
London: Lawrence Erlbaum Publishers.
SSB. (2016). Gratis kjernetid i barnehage i Oslo. Rapport 1.
St. meld. nr. 14 (1994–95) Om levekår og boforhold i storbyene.
St. meld. nr. 39 (2001–02) Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge.
St. meld. nr. 6 (2002–03) Tiltaksplan mot fattigdom.
Stefansen, K. (2004) Fritid og sosial deltakelse. Sandbæk, M. (red.) Barns levekår. Hva betyr familiens
inntekt? Rapport nr 11/04. Oslo: NOVA.
Toft, M. og Ljunggren, J. (2015). Geographies of class advantage: The influence of adolescent neigh-
bourhoods in Oslo. Urban Studies. ISSN 0042-0980, s. 1–17. doi: 10.1177/0042098015601770
Townsend, P. (1979), Poverty in the United Kingdom. London: Penguin Books
Turner, L. M. & Stefansen, K. (2012) Boforhold blant barnefamilier med lav inntekt. NOVA-notat nr
1/12.
United Nations Economic Commision for Europe 2011.
van Ham, M., Manley, D., Bailey, N., Simpson, L. og Maclennan, D. (Red.) (2012). Neighbourhood Ef-
fects Research: New Perspectives. Dordrecht: Springer. ISBN 978-94-007-2309-2.
Arbeidsforskningsinstituttet, r2017:02 67
Vassenden, A. (2007). Flerkulturelle forståelsesformer: en studie av majoritetsnordmenn i multiet-
niske boligområder. (Dr. polit), Universitetet i Oslo, Oslo.
Vestel, V. (2004). A Community of Differences - hybridization, popular culture and the making of so-
cial relations among multicultural youngsters in "Rudenga", East side Oslo. (15/2004), Norwegian
Social Research, Oslo.
Vetlesen, A. J. (1993). Why does proximity make a moral difference? Praxis International 12: 371–386.
Wacquant, L. (2008). Urban outcasts. A comparative sociology of advanced marginality. Cambridge:
Polity Press.
Wessel, T. (1997). Boligsegregasjon. En drøfting av underliggende prosesser. Norges Byggforskningsin-
stitutt. Prosjektrapport 220.
Young, M. og Willmott, P. (1957). Family and Kinship in East London. London: Routledge & Paul.
Arbeidsforskningsinstituttet er et
tverrfaglig arbeidslivsforskningsinstitutt.
Sentrale forskningstem
a er:
Inkluderende arbeidsliv
Utsatte grupper i arbeidslivet
Konflikthåndtering og medvirkning
Sykefravær og helse
Innovasjon
Organisasjonsutvikling
Velferdsforskning
Bedriftsutvikling
Arbeidsmiljø
Publikasjoner kan lastes ned fra AFIs hjemmeside
.
Ved større opptrykk, ta kontakt med AFI.
Arbeidsforskningsinstituttet
Høgskolen i Oslo og Akershus
Postboks 4 St. Olavs plass
0130 Oslo
Telefon 23 36 92
00
www.afi.no
