Content uploaded by Ingunn Skjesol
Author content
All content in this area was uploaded by Ingunn Skjesol on Nov 04, 2016
Content may be subject to copyright.
11
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
Introduksjon:
Helsefremming gjennom
sosial støtte og
samhandling
Ingunn Bulling, stipendiat,
Siv Grav, PhD,
Bente Nordtug, PhD og
Odil Sætertrø, høgskolelektor
Stortingsmeldinger og utredninger viser et tydelig behov for endring i helsetjenesten og hjelperrollen i
tiden som kommer. I Stortingsmelding nr 47 ”Samhandlingsreformen ”(HOD 2009) skisseres en klar
dreining fra fokus på behandling og reparasjon, til fokus på helsefremming. Samtidig skal ere mennesker
få hjelp der de bor (ibid). Dette medfører et større trykk på de kommunale helsetjenestene, og spesielt de
hjemmebaserte omsorgstjenestene. Det forventes å bli færre sykepleiere, vernepleiere og andre helse-
arbeidere fremover. Samtidig blir befolkningen eldre, og sannsynligvis vil det øke behovet for helse- og
omsorgstjenester. Det fordrer mer samhandling på alle nivå, også mellom helsepersonell, som sykepleiere
og vernepleiere, og pasientens nettverk. Den nye folkehelseloven av 2011 påpeker at grunnlaget for god
helse først og fremst ligger utenfor helsetjenesten (HOD 2011a). Stortingsmelding nr. 13 ”Utdanning for
velferd, samspill i praksis”, påpeker sterkt nødvendigheten av at nyutdannet helsepersonell i årene fremover
øker sin samhandlingskompetanse (KD 2012).
Denne boka har spesielt fokus på hvordan sykepleiere og vernepleiere kan
jobbe helsefremmende gjennom to virkemidler; sosial støtte og samhandling. Med
forskningsbaserte og praksisnære eksempler vil boka bidra med aktuell og nyttig
kunnskap for utvikling av en helsetjeneste i tråd med samhandlingsreformen.
12
Kapitlene belyser hvordan sosial støtte og samhandling kan bidra til helsefrem-
ming, både på individnivå og samfunnsnivå. Bachelorstudenter i sykepleie og ver-
nepleie skal ha fokus på helsefremming i sine utdanninger. Det er et mål at boka
skal være praktisk nyttig og gi retning for fremtidige arbeidsmåter i helsevesenet.
i Dette kapitlet skal vi se nærmere på de tre begrepene helsefremming, sosial
støtte og samhandling. Mot slutten av kapitlet presenteres en modell som viser
sammenhengen mellom begrepene. Modellen danner grunnlag for de øvrige
kapitlene i boka.
Helse og helsefremming
Mennesket har til alle tider vært opptatt av helse. Helt fra Platon (427 – 347 f.Kr.)
og fram til midten av 1900 tallet har helse vært knyttet til alle menneskets dimen-
sjoner. Synet på helse fra antikkens tid gjenspeiler en helhetstenkning der kropp
og sjel er sammenvevd. Like viktig som det var å ivareta den fysiske kroppen, var
det viktig å utvikle gode personlige egenskaper. Disse egenskapene var oldtidens
idealer for utfoldelse på alle områder i livet (Mæland 2009).
Etter hvert som naturvitenskapene og medisinsk kunnskap vokste fram, kom
den fysiske dimensjonen hos mennesket mer i fokus. Helseforståelsen endret seg
til å bli mer sykdomsorientert og individualistisk. Helse ble ikke lenger forstått
som en helhetlig tilstand. God helse ble derfor oppfattet som fravær av sykdom.
I 1946 kom WHO’s definisjon på helse:
Helse er ikke bare fravær av sykdom og svakhet,
men en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære
(World Health Organization 1946).
Definisjonen har blitt kritisert av mange. Særlig går kritikken på at
den åndelige / eksistensielle dimensjonen mangler, og at definisjonen er utopisk.
Det kan se ut som helse kun kan oppnås når man er fullstendig fri for lyter både
fysisk, psykisk og sosialt. I de siste 30 – 40 år er det utviklet alternative syn på
helse, der den subjektive opplevelsen og menneskets egen mestringskompetanse
inngår i helsebegrepet. Strøm og Hjort ser for eksempel helse som et relasjonelt
begrep, som omfatter menneskets evne til å mestre livets utfordringer (Strøm
1980, Lorentzen et al. 1982). Fugelli og Ingstad (2009) viste at helse er vevd inn
i alle sider av livet og samfunnet. Videre at helse har sammenheng med alder,
sykdomsbyrde og hvilken sosial situasjon mennesket er i. Helse er et personlig
fenomen og en subjektiv opplevelse; det som passer for den ene, passer ikke alltid
for den andre (ibid). Dermed blir det vesentlig for sykepleiere og vernepleiere å
styrke enkeltindividets egne krefter til å stå i livets utfordringer enten det gjelder
sykdom eller andre krav i livet, ikke bare redusere risikofaktorer.
“
13
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
helsefremmenDe og sykDomsforebyggenDe arbeiD kan betraktes som
to ulike perspektiver på helse. De bygger på ulike tradisjoner med ulik vitenskaps-
teoretisk forankring. Begrepene blir likevel forvekslet og brukt om hverandre,
både blant helsepersonell og i offentlige dokumenter.
i sykDomsforebyggenDe arbeiD anses fagutdannet helsepersonell som
eksperter. Utgangspunkt er hvordan sykdomsvekkende faktorer virker på kroppen
og utvikler sykelige tilstander eller sykdom. Det er et patologisk perspektiv. Fokus
er risikofaktorer og negative påkjenninger, og hvordan sykdomsforløp kan for-
hindres eller utsettes (Mæland 2010).
i helsefremmenDe arbeiD fokuseres det på hva som produserer, bevarer
eller skaper helse. Det er en prosess som gjelder både for den enkelte og for felles-
skapet. Det er et salutogent perspektiv (Espnes og Smedslund 2009, World Health
Organization 1986). Helsefremming innebærer både en styrking av mestrings-
kapasiteten hos det enkelte individ og en tilpasning av omgivelsene. For å nå et
slikt mål trengs en optimal organisering av helsetjenester og andre tjenestetilbud
til befolkningen. Helsefremmende arbeid bygger på en aktiv medvirkning fra
befolkningen og ser på pasienten som en ekspert.
båDe helsefremming og sykDomsforebygging kan sees i et folkehelse-
perspektiv og et individperspektiv. Helsepersonell har et økende ansvar for å bidra
til å fremme helse, forebygge utvikling og forverring av sykdom. Samtidig har
enkeltmennesket ansvar for egen helse og valg av livsstil. Espnes og Smedslund
(2009) hevder at å fremme helse kan bety å identifisere, støtte og videreutvikle
positive helseressurser hos enkeltpersoner og grupper. Sykepleiere og verne-
pleiere er dermed bidragsytere i prosessen for å finne styrke til å mestre krav i
livet, sykdom og kriser.
for å fremme helse må en se på hva som bidrar til vellykket mestring, frisk-
hetsfaktorer og opprettholdelse av helse (Antonovsky 2005, Espnes og Smedslund
2009, Lindström og Erikson 2010). Helsefremmende tenkning innebærer at
helsepersonell må se seg selv som fasilitator. Det vil si å sette i gang og utløse
Helsefremmende arbeid bygger på fem grunnprinsipper:
1. Bygge opp en sunn helsepolitikk
2. Skape et støttende miljø
3. Styrke lokalmiljøets muligheter for handling
4. Utvikle personlige ferdigheter
5. Tilpasse helsetjenesten
(WHO 1986)
14
helsefremmende prosesser hos pasient og pårørende. Pasienter og pårørende sees
på som aktive ansvarlige aktører i sine egne liv med egne iboende ressurser til å
mestre eller endre sykdomsfremkallende forhold. Sykepleiere og vernepleiere har
fagkompetanse, men det er pasient og pårørende som har erfaringskompetanse
når det gjelder egen mestring. Sykepleiere og vernepleiere får dermed en større
pedagogisk funksjon enn i den tradisjonelle behandlerrollen. Dette krever kompe-
tanse når det gjelder læringsprosesser for å stimulere pasient og pårørende til
forandringer som fremmer helse. I stedet for å gi svar, er det viktig å stille spørs-
mål som stimulerer pasientens og pårørendes egne refleksjoner og bevisstgjøring
omkring handlingsvalg i eget liv og troen på egen mestring. Målet er at pasienten
opplever mestring og kontroll.
vi skal nå se nærmere på to helsefremmende forhold sykepleiere og verne-
pleiere drar nytte av i sitt arbeid: Sosial støtte og samhandling. Begge forholdene
inngår som sentrale elementer i alle de fem nevnte grunnprinsippene for helse-
fremming (WHO). Sosial støtte og samhandling er en forutsetning for å lykkes.
Samtidig er sosial støtte og samhandling forhold som peker på ressurser og mulig-
heter, i det enkelte mennesket, i sosiale nettverk, nasjonalt og globalt. Dermed
kan sosial støtte og samhandling gi omfattende muligheter for helsefremming.
Sosial støtte
Muligheter for sosial støtte i form av samvær med andre, fellesskap og aktivitet er
grunnleggende behov for mennesket. I omgang med andre kan biologiske behov,
trygghetsbehov, hjelp til praktiske oppgaver og mestring av personlig problemer,
dekkes. Mønstrene og mulighetene for sosialt felleskap endres i takt med sam-
funnsutviklingen. Sammenlignet med samfunnet for 50 år siden er det i dag mer
vanlig å vokse opp med en forelder, flere bor alene, barn bosetter seg lengre unna
sine foreldre, og vi flytter oftere (Nasjonalt folkehelseinstitutt 2010). I tillegg
erstattes tradisjonelle sosiale samvær hvor mennesker møtes ansikt til ansikt med
medier som facebook og twitter. I slike mediemøter tapes den non-verbale kom-
munikasjon, mens selve teksten får større oppmerksomhet. På samme tid har
bruk av medier med videokommunikasjon økt (f. eks skype), og gitt rom for økt
non-verbal kommunikasjon ansikt til ansikt, til tross for lange avstander. Tekno-
logi bidrar dermed til at mellommenneskelige relasjoner endres, og med det også
den sosiale støtten.
begrepet sosial støtte ble først introdusert i siste del av det på 20 århundre
(Broadhead et al. 1983, Williams et al. 2004), og brukes i dagligtale med en folke-
lig forståelse av begrepet, på linje med begrep som stress, mestring, helse, kjærlig-
het og omsorg. Imidlertid gir begrepet større utfordringer når det skal gis spesifikt
innhold som ved forskning. Sosial støtte har blitt definert på mange forskjellige
15
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
måter og har mange aspekter. Samlet sett kan begrepet fremstå noe uklart, da nes-
ten alle former for sosial samhandling har med sosial støtte å gjøre (Hupcey 1998).
Et slikt mangfold av definisjoner vanskeliggjør måling og sammenligning av sosial
støtte. Den tydeligste og mest omfattende definisjonen er utledet fra tidligere
definisjoner og eksisterende litteratur om sosial støtte (Williams et
al. 2004).
Sosial støtte er en mellommenneskelig samhandling som involverer en eller
flere av følgende kjennetegn:
Emosjonell støtte (1), instrumentell støtte (2), informasjonsstøtte (3), og
bekreftende støtte (4) (House 1981, s.39).
1. Emosjonell støtte inkluderer empati, omsorg og kjærlighet. Det gis oftest av
ens familie og venner. Emosjonell sosial støtte handler om å få følelsen av å
være verdsatt og å verdsette tilbake igjen. Her er tillit, trøst, det å bry seg og
det å bli lyttet til av betydning.
2. Instrumentell støtte inkluderer praktisk hjelp som kan utføres av personer i
omgivelsene og praktiske gjenstander som hjelper en i hverdagen. Støtten kan
handle om penger, tid, hjelp til å utføre ting, og gir en positiv psykologisk
effekt.
3. Informasjonsstøtte kan være gode råd og tips fra andre, som forslag til
løsninger på problem og informasjon om fenomenet det gjelder. Dette er ikke
en direkte sosial støtte, men en hjelp til selvhjelp.
4. Bekreftende støtte kan være tilbakemeldinger på egen person. Denne form
for støtte vil handle om ærlige tilbakemeldinger og bekreftelse fra nære
personer, enten de er familie, venner eller andre instanser.
Sosial støtte – en ressurs som hentes ut fra sosiale nettverk
Sosial støtte kan betraktes som en ressurs, og for å gi eller motta sosial støtte må
det være et sosialt nettverk til stede. Sosiale nettverk er i første rekke basert på at
deltakerne både yter og mottar, altså en gjensidighet. De ulike personer en sam-
handler med, utgjør ens sosiale nettverk. Grunnelementene i det sosiale nett-
verket er relasjonene mellom mennesker, og ikke personene selv. Når en vil vite
noe om sosial støtte i nettverk må en se på to forhold: Hvordan strukturen i
nettverket er og hvordan støtten i nettverket fungerer (House 1981).
Den strukturelle sosiale støtten inkluderer flere sider. For det første
ser en på antall personer som inngår i nettverket. Det dreier seg om familie,
venner, kolleger, og naboer, personer i det offentlige støtteapparatet, arbeids-
16
plassen, skolen, etc. For det andre vurderes relasjonenes tetthet eller binding til
hverandre. De som står en nærmest er av større betydning enn de mer perifere i
ens nettverk. I forhold der en kjenner hverandre godt og møtes ofte, blir bindingen
sterkere. For det tredje kartlegges hyppighetene av møter og samhandling. Den
måles gjennom å beskrive blant annet antall kontakter, nære relasjoner
versus perifere bekjente og hyppighet av interaksjoner, ekteskapelig status,
gruppemedlemskap og geografisk nærhet.
Den strukturelle sosiale støtten kan igjen deles inn i formelle og
uformelle sosiale nettverk. Det formelle nettverket består av relasjoner til ulike
sosiale systemer. Eksempel på det kan være relasjoner til personell i helsevesenet,
utdanningssektoren, andre kommunale - og statlige organer, arbeidsplasser. Det er
vanligvis ikke mennesker en har et personlig forhold til.
Det uformelle nettverk utgjør et personlig nettverk. Det består av personer
som har nær og hyppig kontakt med hverandre, eksempelvis slekt, naboer og ven-
ner. De deler felles interesser, kan ha felles ansvar for noe, eller ha felles erfaringer
som binder dem sammen.
En tredje inndeling forekommer også, det frivillige nettverket. Det er en mel-
lomting mellom det formelle og det uformelle. I dette nettverket gir personer i
nærmiljøet hjelp til naboer, slekt, venner og ukjente. Det kan f.eks. være frivillige
organisasjoner, menigheter, foreninger og enkeltpersoner.
Det trenger ikke å være samsvar mellom et stort nettverk og opplevelsen av
sosial støtte. Selv om nettverket er stort, er det ikke sikkert det er noen der en vil
dele sine innerste tanker med. Tette relasjoner i et sosialt nettverk fører til større
sammenheng mellom gitt og mottatt støtte. Imidlertid kan relasjoner være for
tette og oppleves som en trussel for egenutvikling, frihet og valgmuligheter.
Den funksjonelle støtten handler om den sosiale støttens oppgave. Den
inndeles i mottatt og opplevd støtte. Mottatt støtte handler om den støtten som
en konkret får. Opplevd støtte er en tro på at støtte er tilgjengelig i nettverket hvis
det skulle bli behov for det. Den opplevde støtten bygger på en persons subjektive
erfaring med at sosial støtte er tilgjengelig når det er behov, at relasjonen har et
tillitsforhold (Schwartzer og Knoll 2007, Sarason et al. 1986).
hvorviDt sosiale relasjoner er støttende avhenger av flere forhold. Den
mellommenneskelige relasjonen som omhandler forholdets gjensidighet, tilgjenge-
lighet og pålitelighet har stor betydning. Det er vesentlig hvordan personen bruker
sine sosiale relasjoner (House 1981, Hupcey 1998, Leavy 1983). Sosial støtte kan
være midlertidig eller vedvarende. Eksempelvis kan en person utnytte sine venner
til egen vinning uten å gi noe tilbake, gjøre seg utilgjengelig, eller røpe hemmelig-
heter. Forhold kan preges av at den ene parten blir for kontrollerende og intensiv,
og dermed virke kvelende og lite støttende. Da kan forholdet bli mindre givende
for den som utnyttes, og bli kortvarig. Meningen og relevansen i relasjonene kan
variere over tid, avhengig av utvikling og behovsendringer hos personene. For ek-
17
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
sempel kan barndomsvenner etter hvert som årene går, utvikle seg helt forskjellig
med ulike interesser, slik at behovet for kontakt dem imellom avtar.
Sosial støtte knyttet til personlighetstrekk
Hvordan den enkelte mestrer utfordringer i sitt liv avhenger av personlige for-
utsetninger og støtte fra omgivelsene. Spørsmål om individets muligheter til å
nyttiggjøre seg tilgjengelige nettverk ble reist av Sarason et al. (1986). De hevder
at sosial støtte i all hovedsak reflekterer individets personlighet og i mindre grad
omfanget av det sosiale miljø. Personlighetstrekk knyttet til opplevelse av sosial
støtte, er evne til å etablere tillitsforhold til andre og tendens til sosial fobi.
Utadvendthet og nevrotisisme er to store dimensjoner av menneskets personlig-
het, som alle har ulike grader av. Utadvendthet er karakterisert ved blant annet
å være nyhetssøkende, vågsom, aktiv, omgjengelig og livlig (Eysenck og Eysenck
1985). Mennesker med høy grad av utadvendthet ser egne muligheter for å på-
virke sine omgivelser og skaffer seg lettere sosial støtte. Nevrotisisme er tenden-
sen til å bli lett bekymret, til å gruble, til å bli sårbar overfor kritikk fra andre og
usikker på seg selv (Bromberger og Matthews 1996, Shurgot og Knight 2005).
Mennesker med høy grad av nevrotisisme lar disse negative tilstandene prege
hverdagen, og dermed kan de oppleve at de får lav sosial støtte.
mennesker meD sosial fobi har en iboende følelse av å være kritisert eller
bli negativt bedømt. De er redde for ikke å duge, bli avvist, og har en redsel for å
dumme seg ut. De har angst når de er i kontakt med andre, samtidig som de er
redde for å falle utenfor det sosiale fellesskapet. Derfor kan de unnvike situasjon-
er eller steder som kan utløse denne angsten. Personer som ikke så lett får tillit
til andre mennesker, vil sannsynligvis erfare mindre sosial støtte fordi de har en
holdning av mistillit til de rundt seg som ikke innbyr til sosial støtte (Bos et al.
2012, Poortinga 2012).
opplevelsen av sosial støtte varierer også med kjønn og ulike alders
grupper (Grav, Hellzèn, et al. 2012). Kvinner synes å oppleve mer sosial støtte enn
menn (Dalgard et al. 2006), til tross for at de har en høyere grad av nevrotisisme
(Eysenck et al. 1985, Nordtug et al. 2010). Generelt opplever eldre mennesker i
Norge mindre sosial støtte enn yngre (Clench-Aas et al. 2009). Imidlertid kan det
tyde på at de eldste eldre opplever mer sosial støtte enn yngre eldre (Mather og
Knight 2005, Nordtug 2011). Helsepersonell må være oppmerksomme på at
personer med lav utadvendthet kan trenge hjelp til å se mulighetene de har for
sosial støtte.
Sosial støtte og helse
Det er vanskelig å finne enkle årsakssammenhenger mellom sosial støtte og
helsetilstand. Sosial støtte kan påvirke helsen på forskjellig vis og kan forstås som
18
mestringsressurs for personen som mottar støtten (Antonovsky 1979). Dagens
forskning presenterer i hovedsak to teoretiske modeller på hvordan sosial støtte
virker på helsen; hovedeffekt og buffereffekt. Det er ingen motsetninger mellom
disse to modellene (Cohen og Syme 1985, House 1981).
hoveDeffekten av sosial støtte utgjør en generell motstand mot uhelse
uavhengig av hvilke belastninger mennesket utsettes for. Man får overskudd og
ressurser til å møte motgang og reduserer sårbarhet når en opplever positive tilba-
kemeldinger, bekreftelse på egen identitet, kjærlighet, respekt, hjelp og råd. Dette
betyr at mennesker med høy grad av sosial støtte generelt har bedre helse.
Buffereffekten av sosial støtte virker på to måter. For det første vil eventuelle
belastinger som sykdom oppleves mindre plagsomme hos personer med høy grad
av sosial støtte. For det andre opprettholder buffereffekten mestringsevnen og
motvirker at belastningene utvikler seg videre. Slik har sosial støtte en betydelig
verdi for mennesker som erfarer moderat til høyt nivå av stress og påkjenninger.
Imidlertid gjelder buffereffekten sannsynligvis bare i den utstrekning at sosial
støtte oppleves tilgjengelig (House et al. 1988).
emosjonell støtte har tydelig sammenheng med helse både som hovedeffekt
og buffereffekt, og bidrar mest til mestring (House og Kahn 1985). Mennesker
som har lite sosial støtte fra andre har større sannsynlighet for å oppleve dårli-
gere livskvalitet, og mangel på sosial støtte utgjør en stor helserisiko (House et al.
1988). Antonovsky (1979) betrakter sosial støtte som en buffer mot livshendelser
på den måten at det minsker utfordringene i et sykdomsforløp. Han legger stor
vekt på å ha minst en fortrolig nær venn. Det vil gi helsebringende effekt fordi det
gir mennesket en opplevelse av å ha verdi og av å bli bekreftet, samtidig som det
også oppleves som trygghet.
mangel på sosial støtte kan bidra til usunn livsstil i form av røyking, lite
fysisk aktivitet, usunt kosthold og økt alkoholforbruk (Dalgaard og Sørensen
2009). Mennesker med lav sosial støtte har også økt risiko for andre stressfaktorer
som økonomiske problemer og problemer på arbeidsmarkedet. Mennesker med
manglende sosial støtte søker i mindre grad faglig hjelp når de blir syke, og lav
sosial støtte svekker evnen til å mestre påkjenninger og vanskelige livssituasjoner.
Det kan gi seg utslag som alt fra psykologisk stress, redusert selvbilde til psykiske
lidelser. Vedvarende påkjenninger kan utvikle seg til fysiologisk stress, med ne-
gativ virkning på hjerte - karsystemet og immunsystem (Getz et al. 2011b). Dette
betyr at tilgjengelig meningsfull sosial støtte fra andre, virker både forebyggende
og helsefremmende.
Helsearbeidere kan i enkelte tilfeller
være eneste kilde til pasienters
mulighet for sosial støtte.
“
19
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
I mange tilfeller kartlegger de om pasienten har et nettverk av betydningsfulle
andre, potensielle givere av sosial støtte, både strukturelt og funksjonelt. Det kan
være familie, venner og naboer, men også andre offentlige eller private aktører
som bidrar til sosial støtte. Sykepleierens eller vernepleierens oppgave kan da være
å hjelpe pasienten til å vedlikeholde et eksisterende nettverk, gjenoppta tidligere
relasjoner hvis mulig, informere om andre mulige passende nettverk som ulike
pasientgrupper, interessegrupper osv. Det kan også være at de iverksetter ulike
former for sosial støtte rundt en person som ikke selv kan vurdere behovet for det
eller se nytten av det. Det fordrer samhandling mellom de involverte partene.
Samhandling
Samhandling er definert som en fellesbetegnelse for ulike former for sosial inter-
aksjon og samspill» (Bråten 2004, 316, Røkenes et al. 2012, Lorentzen 2003).
Samhandling er et sentralt begrep i politiske føringer i helse og omsorgssektoren
med direkte betydning for praksis. Det går på helse- og omsorgstjenestenes evne
til oppgavefordeling seg imellom for å nå et felles, omforent mål, samt evnen til å
gjennomføre oppgavene på en koordinert og rasjonell måte (HOD 2009). Det skal
gi den enkelte bruker bedre tilpassede tjenester. Stortingsmelding 47, Samhand-
lingsreformen, belyser samhandling som forutsetning for helsefremmende arbeid
i helse og omsorgssektoren. Videre viser stortingsmeldingen hvilke muligheter og
utfordringer det ligger i å bruke samhandling som verktøy (ibid). Det handler om
alt fra effektivisering, bedre overganger mellom tjenestenivå og samordning av
tjenester.
samhanDlingen skal sikre at det offentlige tjenestetilbudet er organisert på
en måte som både gir effektivitet og individuell tilpasning. I en slik behandlings-
prosess har ingen enkeltperson eller institusjon et totalansvar for behandlings-
prosessen, og koordinasjon og gjennomføring av aktivitetene må derfor finne sted
i forhandlinger mellom aktørene (Grimsmo et al. 2007). Samhandling fordrer at
aktørene utfører aktivitetene som en samordnet tjeneste.
for å få til en samorDning av tjenestene, må en finne et felles mål.
Aktørene, som for eksempel sykepleiere og vernepleiere, må gå inn i forhandlinger
med annet helse- og sosialfaglig personell og samarbeide. Da må de få innsikt i for-
ventninger til hverandre, avklare roller og se på muligheter som ligger på de ulike
arenaene. I en samordning av tjenester kan mye gjøres på systemnivå, mens i et
samarbeid må deltakerne forholde seg til hverandre på en annen måte. Samarbeid
forutsetter en annen form for avhengighet og nærhet i tid og rom mellom partene
enn det en samordning krever (Lauvås og Lauvås 2004, 53).
Med dette innholdet i begrepene forstås samarbeid og samordning som sen-
trale element i samhandlingsbegrepet. Samordning av tjenester blir et mål for
20
samhandlingen, og samarbeid mellom partene en nødvendighet. Samhandlingen
blir det som skjer i møtet mellom aktørene i tjenesteytingen, både hjelpeapparatet
og mottakerne av tjenester. Det innebærer noe mer enn å gjøre en fordeling av
arbeidsoppgavene.
hvis samhanDling skal gi endring i tjenestene må det vurderes hvilke forut-
setninger som kreves for god samhandling, hvilke arenaer det skal samhandles på
og hvem som skal samhandle. For å kunne tilby gode helsetjenester kreves en
samhandling mellom tjenesteytere fra flere fagdisipliner og tjenestenivå, som
innebærer bevissthet omkring hvor kompleks samhandling er. Det er i samhand-
lingens kompleksitet at både mulighetene og utfordringene ligger.
Samhandling på ulike arenaer
I Samhandlingsreformen beskrives hovedutfordringen som endring i sykdoms-
panoramaet med en økning i sykdommer knyttet til levevaner og helseatferd, en
større andel innbyggere med kroniske lidelser, og flere eldre. Flere vil ha behov
for tjenester fra ulike deler av tjenesteapparatet noe som krever samordning av
tjenestene. Det må jobbes på nye måter for å tilrettelegge for god helse. Samhand-
lingsutfordringene er store og vil vokse med spesialisert personell, komplekse
behandlingsregimer, inndelinger av ansvarsområder og nye pasientgrupper
(HOD 2009). Det dreier seg om samhandling på flere arenaer:
1. Samhandling mellom ulike nivå i helsetjenesten
2. Samhandling med tjenestemottakere
3. Samhandling mellom tjenesteytere på kommunalt nivå
4. Samhandling mellom kommunale og frivillige organisasjoner
1. når Det gjelDer samhanDling mellom ulike nivå i helse-
tjenesten, skal spesialisthelsetjenesten i større grad spesialiseres på enkelte
områder for å kunne serve førstelinjetjenesten med den kompetansen de ikke har.
De skal fortsatt ta seg av uavklarte sykdomstilfeller og gjennomføre operative
inngrep, men kommunen har ansvaret for pasientene når spesialisthelse-
tjenestene har utført sitt arbeid. Det innebærer at kommunene framover vil få
nye tilleggsoppgaver og behov for mer kompetanse enn det de har hatt tidligere.
De skal gjennomføre behandlingsopplegg og oppfølging i etterkant av sykehus-
innleggelser. Det krever samhandling mellom spesialisthelsetjenestene og
kommunale tjenester, og kan gi samarbeidsutfordringer (Svendsgård 2010).
Noe av årsaken til at samhandlingen blir komplisert når den skal gjøres
mellom ulike tjenestenivå, kan være et manglende fokus på at det må forhandles.
21
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
I en forhandling kan ikke den ene parten bestemme hva som skal gjøres, og
hvordan. Det må gjennomføres en forhandling der deltakerne kan argumentere
for hvorfor ulike perspektiv eller løsningsalternativ er nyttige. Slike forhandlinger
krever tid og mulighet for å fremme ulike synspunkt, prøve ut ulike alternativ og
revurdere samhandlingens form.
2. samhanDling meD mottakere som pasienter, brukere og tjenestemot-
takere fordrer kommunikasjon og dialog som baserer seg på åpenhet og likeverdig-
het. Det er en viktig forutsetning for brukerens mulighet til å delta aktivt, og er så-
ledes av stor betydning for arbeidet i ansvarsgruppen eller planprosessen. Likevel
kan det synes som om det er et fåtall av fagpersonene som har et reflektert forhold
til denne siden av arbeidsmetodene, som antageligvis representerer en viktig verdi
(Aune og Saur 2007).
Det snakkes om individuelt tilpassede tjenester og helhetlige pasientløp. Det
er fokus på brukermedvirkning og brukerstyring. Individuelle planer og koordine-
rende enheter skal gjøre at tjenestene er tilrettelagt slik at den enkelte skal få den
støtten og hjelpen som trengs. Vi beveger oss fra å tilby ferdige behandlingsløp
til alle med ”denne diagnosen” til å skulle se den enkeltes ønsker og behov. Det
innebærer at vi må være bevisst på hva som forventes av oss som sykepleiere og
vernepleiere i relasjonen, og hva vi kan tilby. I noen situasjoner er sykepleier og
vernepleiere rådgivere, i andre er vi tilretteleggere og bistår den som har behov for
hjelp, i andre igjen helsepersonell som skal ta avgjørelser når den det gjelder ikke
har forutsetninger for å vurdere hva som bør gjøres. I alle tilfeller må vi ta bevisste
valg på hvilken rolle vi har.
Hvis dialogen ikke er basert på likeverd er det vanskelig å se for seg at brukeren
ønsker å utlevere egne ønsker, mål, ressurser og behov til hjelperen. Den individu-
elle planen skal være et arbeidsverktøy for å synliggjøre nettopp dette. Hvis planen
skal gi et godt grunnlag for å fatte vedtak, eller være en måte å kommunisere en
grunnleggende kunnskap om brukeren til andre hjelpeinstanser, er det viktig at
den inneholder det som brukeren ønsker å formidle.
3. når Det gjelDer samhanDling meD tjenesteytere på
kommunalt nivå er det skrevet mye om barrierer for samarbeid. En målsetning
bør være å ta tak i kunnskap vi har om samhandling og benytte denne kunnskapen
når vi skal velge samhandlingsstrategier. Ulike studier og rapporter trekker frem
flere sentrale elementer som premisser for samhandling mellom tjenesteytere:
Varighet i samarbeid, kunnskap om taushetspliktsregler, avklarte rutiner, felles
målsetning, arenaer for samhandling og avklarte roller (Gamst et al. 2008, Helse-
tilsynet og Likestillingsdepartementet 2009, Baklien 2009, Bekkeheien 2009,
Bulling 2011). Gjennom å ta bevisste valg om samhandlingsarenaer, øke kunn-
skapsnivået på områder der det svikter og lage tydelige rutiner som tydeliggjør
hvem som har ansvaret, kan en legge forutsetninger for samhandling som bringer
tjenestene framover. I en studie blant ansatte i skole, barnehage, helsestasjonen
og barnevernet fant Baklien (2009) at bildet av hvem de andre er trolig har større
22
reell betydning for samarbeidet enn de mer konkrete barrierene. Det betyr ikke
nødvendigvis at konkrete barrierer er uvesentlige, men det er viktig å se at fysisk
tilrettelegging ikke er tilstrekkelig for at samarbeidet skal fungere. Bildet av den
andre er styrende i mange relasjoner og det kan sette sterke premisser for sam-
handlingen. Dette støttes av studien til Bulling (2011), som i tillegg fant at helse-
arbeiderne i større grad samordnet tjenestene enn å samhandle om tjenestene.
Helsepersonell må komme seg videre fra diskusjon om oppgavefordeling til å
diskutere hva man kan gjøre sammen for å møte tjenestemottakerens behov mål-
setninger. Dette krever tid på samme arena, kjennskap til hverandre, kjennskap til
muligheter for samarbeid, og vilje til å gjøre arbeidsoppgaver på nye måter.
4. samhanDling mellom kommunale og frivillige organisa-
sjoner kan bidra til å bedre folkehelsen. Samarbeid med de frivillige organisasjo-
nene kan bli viktig i tiden fremover. I Samhandlingsreformen trekkes de frivillige
organisasjonene frem som støttespillere til de offentlige tjenestene. De kan være
direkte samarbeidspartnere, men har også en egenverdi ved at deltagelse i de frivil-
lige organisasjonene regnes som en arena med andre muligheter enn det de offent-
lige kan bidra med. Som eksempel kan frivillige organisasjoner bidra til at brukere
får nye sosiale nettverk. Frivillige organisasjoner vil her kunne ha andre forutset-
ninger til å bidra til helsefremming enn de offentlige virksomhetene (HOD 2009).
Mange kommuner har ansatt folkehelsekoordinatorer som skal koordinere
kommunens innsats for å bedre folkehelsen. Samhandling med lokale idrettslag
kan f.eks være aktuelt da idrettsarenaen er godt egnet til å bedre folkehelsen, både
gjennom den sosiale arena de representerer og ved at aktivitetene i seg selv er
helsefremmende. En annen mulighet er å knytte koblinger mellom det offentlige
og frivillighetssentraler. Disse er organisert på forskjellige måter og har ulik grad
av samhandling med de offentlige tjenestene. Et eksempel vises i en evaluering av
et samarbeid mellom en frivillighetssentral og en kommune (Flensli et al. 2010).
En kontaktperson i hjemmetjenesten hadde ansvar for kontakt med frivillighets-
sentralen. Hjemmetjenesten gjorde en kartlegging og innhentet samtykke fra bru-
kerne for å kunne kontakte frivillighetssentralen om de hadde behov for bistand
på områder der de kunne bistå. Dette kunne både være praktisk bistand og tilgang
til sosiale arenaer. Frivillighetssentralen hadde ansvar for å gi tilbakemelding til
hjemmetjenesten ved endring av tilbudet, manglende gjennomføring eller når
oppdraget var sluttført. Arbeidsmåten ble utviklet i samhandling mellom hjemme-
tjenesten og frivillighetssentralen, og hjemmetjenesten opplevde at frivillighets-
sentralen ble et supplement til de offentlige tjenestene slik at brukerne fikk mer
helhetlige tilbud.
Gjennom å se på hvem sykepleiere og vernepleiere kan samhandle med kan vi
bli langt bedre i stand til å møte framtidens utfordringer. Vi kan finne personer
som har ressurser vi ikke finner innenfor sektorene i tjenesteapparatet. Det kan
være tid, arena for aktivitet, motivasjon eller sosialt samvær.
23
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
Samhandling krever at noen tar ansvar
for koordinering, setter av tid til å arbeide sammen
og gir rom for å forhandle seg fram til løsninger tilpasset de
omstendighetene den enkelte situasjonen har.
Det kan være enn utfordring så lenge ingen har et overordnet ansvar, noe som er
påpekt i forskning av Grimsmo (2007). Samhandling som strategi er krevende, og
vil ikke løse utfordringene vi står ovenfor uten at vi bruker tid på å etablere sam-
handlingsarenaer og samhandlingsstrategier tilpasset vårt arbeidsfelt.
Sammenheng mellom helsefremming, sosial støtte og samhandling
Det er nødvendig å satse betydelig mer på helsefremmende arbeid for å imøte-
komme utfordringer knyttet til demografisk utviklingen i årene fremover. Det må
utvikles nye metoder for å tilrettelegge for god helse. Sentrale virkemidler i et slikt
utviklingsarbeid er styrking av mestringskapasiteten hos enkeltindivider og tilpas-
ning av omgivelsene, inkludert en optimal organisering av helsetjenestetilbudet
til befolkningen. Figur 1 nedenfor illustrerer en enkel modell for sammenheng
mellom helsefremming, sosial støtte og samhandling.
Figur 1. Sammenheng mellom helsefremming, sosial støtte og samhandling.
Det er en tydelig sammenheng mellom sosial støtte og helsefremming. Sosial
støtte er en mestringsressurs for personene som mottar støtten, og både hoved-
effekten og bieffekten av sosial støtte påvirker helsen i positiv retning. Man får
overskudd og ressurser til å møte motgang og påkjenninger. Utfordringer og
belastninger ved sykdom reduseres og mestringsevnen opprettholdes i større grad
når man mottar sosial støtte. Spesielt er emosjonell og bekreftende støtte av stor
Helsefremming
Sosial støtte Samhandling
Figur 1.
“
24
betydning, men alle former for sosial støtte vil ha positiv betydning for helsen.
Sykepleiere og vernepleiere kan både gi og bidra til sosial støtte på flere måter, og
det er spesielt viktig å være oppmerksom på eldre, kronisk syke, enslige, pårørende
med store omsorgsbelastninger og andre som har et lite sosialt nettverk rundt seg.
Videre viser figuren at samhandling kan bidra til helsefremming på to måter; både
direkte og via sosial støtte. Samhandling som fungerer godt vil alltid komme pasi-
enten/tjenestemottakeren til gode og bidra til helsefremming. Først og fremst ved
at tilbudet blir mest mulig helhetlig og tilpasset pasientens behov, men også ved at
det hindrer misforståelser, unødvendig venting, uklarhet, usikkerhet og utrygghet
som virker negativt på helsen. Samhandling mellom helsepersonell og tjeneste-
mottaker er avgjørende for å synliggjøre behov for tiltak og tjenester.
Eksempel på det kan være formulerte behov og tiltak i en individuell plan, som
tar hensyn til både nåtid og fremtid. Gjennom et slikt arbeid vil tjenestemottaker
ikke bare få tilpassede tjenester, men også oppleve sosial støtte i form av bekreft-
else og verdifulle tilbakemeldinger.
Samhandling mellom helsepersonell,
som sykepleier og vernepleiere,
og andre formelle nettverk,
frivillige organisasjoner og/eller pårørende
vil styrke deres evne og mulighet
til å gi sosial støtte.
I noen tilfeller kan det være snakk om å få ulike aktører til å samhandle med hver-
andre slik at støtten til den som trenger det blir mest mulig målrettet og effektiv.
Det kan dreie seg om praktisk støtte, informasjonsstøtte og emosjonell støtte der
både det formelle og det uformelle nettverket bidrar og utfyller hverandre på en
best mulig måte.
I de følgende kapitlene gis det mange konkrete eksempler på hvordan sosial støtte
og samhandling kan bidra til helsefremming i praksis.
“
25
Introduksjon: Helsefremming gjennom sosial støtte og samhandling
142
Referanser
AALBÆK, T., og GLISTRUP, S. 1997. Børn af psykisk syge forældre : en undersøgelse af relationen mellem psykisk syge forældre
og deres børns psykosociale udvikling, Psykologisk studieskriftserie. Aarhus: Universitetet.
ADOLFSSON, E.T., STARRIN, B., SMIDE, B., og WIKBLAD, K. 2008. ”Type 2 diabetic patients’ experiences of two dierent
educational approaches--a qualitative study.” Int J Nurs Stud 45 (7):986-94.
AGLEN, B., HASUND, K., ERIKSTAD, A.G., og NORDENBORG, B. 2008. ”Candid Candle: Dans om sykepleieres hverdag.”
På spissen 2:10-11.
AGLEN, B., HEDLUND, M., og LANDSTAD, B.J. 2011. ”Self-help and self-help groups for people with long-lasting health
problems or mental health diculties in a Nordic context: a review.” Scand J Public Health 39 (8):813-22.
ALJASEM, L.I., PEYROT, M., WISSOW, L., og RUBIN, R.R. 2001. ”The impact of barriers and self-ecacy on self-care behaviors
in type 2 diabetes.” Diabetes Educ 27 (3):393-404.
ALMVIK, A., og YTTERHUS, B. 2004. Ualminnelig alminnelighet : barn og unges hverdagsliv når mor har psykiske vansker,
Rapportserie for sosialt arbeid og helsevitenskap. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet,
Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap.
ALONSO, J., ANGERMEYER, M.C., BERNERT, S., BRUFFAERTS, R., BRUGHA, T.S., BRYSON, H., DE GIROLAMO, G., GRAAF, R., DE
MYTTENAERE, K., GASQUET, I., HARO, J.M., KATZ, S.J., KESSLER, R.C., KOVESS, V., LEPINE, J.P., ORMEL, J., POLIDORI,
G., RUSSO, L.J., VILAGUT, G., ALMANSA, J., ARBABZADEH-BOUCHEZ, S., AUTONELL, J., BERNAL, M., BUIST-BOUWMAN,
M.A., CODONY, M., DOMINGO-SALVANY, A., FERRER, M., JOO, S.S., MARTINEZ-ALONSO, M., MATSCHINGER, H., MAZZI, F.,
MORGAN, Z., MOROSINI, P., PALACIN, C., ROMERA, B., TAUB, N., VOLLEBERGH, W.A., og ESEMED/MHEDEA INVESTIGATORS,
E.S.o.t.E.o.M.D.P. 2004. ”Prevalence of mental disorders in Europe: results from the European Study of the Epidemiology of
Mental Disorders (ESEMeD) project.” Acta Psychiatr Scand Suppl (420):21-7.
ANDERSON, E.S., WINETT, R.A., WOJCIK, J.R., og WILLIAMS, D.M. 2010. ”Social cognitive mediators of change in a group
randomized nutrition and physical activity intervention: social support, self-ecacy, outcome expectations and
self-regulation in the guide-to-health trial.” Journal of Health Psychology 15 (1):21-32.
ANDREN, S., og ELMSTAHL, S. 2005. ”Family caregivers’ subjective experiences of satisfaction in dementia care: aspects of
burden, subjective health and sense of coherence.” Scand J Caring Sci 19 (2):157-68.
ANTONOVSKY, A. 1979. Health, Sress and Coping: New perspectives on Mental and Physical Well-Being. San Francusco:
Jossey-Bass Inc.
ANTONOVSKY, A. 2005. Hälsans mysterium. 2. utg. ed, Natur och Kulturs psykologiklassiker. Stockholm: Natur och Kultur.
AUNE, K.E., og SAUR, E. 2007. Dialogiske perspektiver: når vi er forskjellige. Oslo: Universitetsforlaget.
BAIKIE, E. 2002. ”The impact of dementia on marital status.” Sexual and Relationship Therapy 17 (3):289-99.
BAKKA, A. 1978. Norske dansetradisjonar. 2. utg. 1988 ed. Oslo: Det norske samlaget.
BAKKE, H.K. 2004. ”Nye tanker om bemanning i sykehjem.” Tidsskrift Norsk Lægeforening 124.
BAKKEN, A. 1998. Ungdomstid i storbyen. nr. 7/1998. Oslo:
BAKLIEN, B. 2009. ”Skole, barnehage, barneverntjeenste - bilder av ”de andre” hindrer samarbeid.” Tidskriftet Norges
barnevern Nr. 04.
BAMFORD, A. 2008. Wow-faktoren. Globalt forskningskompendium, om kunstfagenes betydning i utdanningen. Oslo:
Musikk i Skolen.
BATCH, M., BARNARD, A., og WINDSOR, C. 2009. ”Who’s talking? Communication and the casual/part-time nurse:
a literature review.” Contemporary Nurse 33 (1):20-9.
BEARDSLEE, W.R., KELLER, M.B., LAVORI, P.W., STALEY, J., og SACKS, N. 1993. ”The impact of parental aective disorder on
depression in ospring: a longitudinal follow-up in a nonreferred sample.” J Am Acad Child Adolesc Psychiatry 32 (4):723-30.
BECK, S.L., TOWSLEY, G.L., CASERTA, M.S., LINDAU, K., og DUDLEY, W.N. 2009. ”Symptom experiences and quality of life of
rural and urban older adult cancer survivors.” Cancer Nursing 32 (5):359-69.
BEDARD, M., KOIVURANTA, A., og STUCKEY, A. 2004. ”Health impact on caregivers of providing informal care to a cogni-
tively impaired older adult: rural versus urban settings.” Canadian Journal of Rural Medicine 9 (1):15-23.
BEEKMAN, A.T., SMIT, F., STEK, M.L., REYNOLDS, C.F., 3rd, og CUIJPERS, P.C. 2010. ”Preventing depression in high-risk
groups.” Curr Opin Psychiatry 23 (1):8-11.
BEKKEHEIEN, Å. 2009. Samhandling og samarbeid mellom barneverntjenesten og skole i krevende saker: hvilke utfordringer
ligger i samarbeidet? Stavanger: Å. Bekkeheien.
143
Referanser
BERGDOLT, K. 1999. Wellbeing. A Cultural history of healthy living. Cambridge: Polity press.
BERGS, D. 2002. ”The Hidden Client ” - women caring for husbands with COPD: their experience of quality of life.”
J Clin Nurs 11 (5):613-21.
BIRKELAND, E. 1999. Eldre i Norge, Statistiske analyser. Oslo: Statistisk sentralbyrå.
BJERRUM NIELSEN, H. 2006. ”Kjønn og identitet.” I Kjønnsforskning; en grunnbok, redigert av Jørgen Lorentzen og Wenche
Mühleisen, 153-168. Oslo: Universitetsforlaget.
BLAXTER, M. 1990. Health and lifestyles. London: Routledge.
BLYTHE, J., BAUMANN, A., ZEYTINOGLU, I., DENTON, M., og HIGGINS, A. 2005. ”Full-time or part-time work in nursing:
preferences, tradeos and choices.” Healthcare Quarterly 8 (3):69-77, 4.
BOJNER-HORWITZ, E. 2004. Dance/movement therapy in bromyalgia patients. Aspects and consequences of verbal,
visual and hormonal analyses., PhD avhandling, Uppsala Universitet.
BOJNER-HORWITZ, E. 2013. ”Empati, kultur och spegelneuron.” Socialmedisinsk tidsskrift 90:241-251.
BOS, P.A., HERMANS, E.J., RAMSEY, N.F., og VAN HONK, J. 2012. ”The neural mechanisms by which testosterone acts on
interpersonal trust.” Neuroimage 61 (3):730-7.
BOYLE, A.H. 2009. ”Living with a spouse with chronic obstructive pulmonary disease: the meaning of wives’ experiences.”
Journal of Nursing and Healthcare of Chronic Illness 1:273-282.
BOYLE, D.M. 1994. ”Realities to guide novel and necessary nursing care in geriatric oncology.” Cancer Nursing 17 (2):125-36.
BREWIN, A. 2004. ”The quality of life of carers of patients with severe lung disease.” Br J Nurs 13 (15):906-912.
BROADHEAD, E.W., KAPLAN, B.H., JAMES, S.A., WAGNER, E.H., SCHOENBACH, V.J., GRIMSON, R., HEYDEN, S., TIBBLIN, G., og
GEHLBACH, S.H. 1983. ”The epidemiologic evidence for a relationship between social supprot and health.” American
Journal of Epidemiology 117:521 - 537.
BROMBERGER, J.T., og MATTHEWS, K.A. 1996. ”A Longitudinal Study of the Eects of Pessimism, Trait Anxiety, and Life
Stress on Depressive Symptoms in Middle-Aged Women.” Psychololy and Aging 11 (2):207-213.
BRYANT, L.J.M., COSTER, G., GAMBLE, G.D., og MCCORMIE, R.N. 2009. ”General practitioners` and pharmacists` percep-
tions of the role of community pharmacists in delivering clinical services. .” Research in Social and Administrative Pharmacy
5:347-362.
BRÆKHUS, A., OKSENGARD, A.R., ENGEDAL, K., og LAAKE, K. 1998. ”Social and depressive stress suered by spouses of
patients with mild dementia.” Scand J Prim Health Care 16 (4):242-6.
BRØYN, J.E. 2002. ”Er psykiske problemer arvelige?” Om - Temamagasin for foreldre 4:8-12.
BRÅTEN, S. 2004. Kommunikasjon og samspill: fra fødsel til alderdom. Oslo: Universitetsforl.
BULLING, I.S. 2011. ”Barnet er helt” : en studie av samhandling rundt barn og unge med sammensatte behov. Trondheim:
Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU.
BURKHARDT, J., og BRENNAN, C. 2012. ”The eects of recreational dance intreventions om the health and well-being of
children and young people. A systematic review.” Arts & Health 4:148-161.
BURNS, A., og RABINS, P. 2000. ”Carer burden dementia.” Int J Geriatr Psychiatry 15 Suppl 1:S9-13.
BYGREN, L.O., KOMØAAM, B.B., og JOHANSSON, S.E. 1996. ”Attendance at cultural events, reading books or periodicals,
and making music or singing in a choir as determinants for survival: Swedish interviews survey of living conditions.” BMJ
313:1557-80.
CALASANTI, T., og KING, N. 2007. ”Taking ”Woman’s Work” ”Like a Man”: Husbands’ Experiences of Care Work.”
The Gerontologist 47 (4):516-527.
CARESS, A.-L., LUKER, K.A., CHALMERS, K.I., og SALMON, M.P. 2009. ”A review of the information and support needs of fam-
ily carers of patients with chronic obstructive pulmonary disease.” Journal of Clinical Nursing 18:479-491.
CLARK, M. 2008. ”Diabetes self-management education: a review of published studies.” Prim Care Diabetes 2 (3):113-20.
CLEELAND, C.S., MENDOZA, T.R., WANG, X.S., CHOU, C., HARLE, M.T., MORRISSEY, M., og ENGSTROM, M.C. 2000. ”Assessing
symptom distress in cancer patients: the M.D. Anderson Symptom Inventory.” Cancer 89 (7):1634-46.
CLENCH-AAS, J., ROGNERUD, M., DALGARD, O.S., og ERIKSEN, W.B. 2009. Psykisk helse i Norge 2005. Statusrapport basert på
analyser av levekårsundersøkelsen 2005. nr. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.
144
COBB, S. 1976. ”Social support as a moderator of life stress.” Psychosom Med 38 (5):300-14.
COHEN, S., og SYME, S.L., red. 1985. Issu in the Study and Application of Social Support. Edited by Sheldon Cohen og S.
Leonard Syme, Social Support and Health. Orlando: Academic Press Inc.
COHEN, S., og WILLS, T.A. 1985. ”Stress, social support, and the buering hypothesis.” Psychological bulletin 98:310-357.
COLEMAN, J., og HENDRY, L. 1999. The Nature of Adolescense. 3rd ed. London: Routledge.
CORRIGAN, P., og MILLER, F. 2004. ”Shame, blame and contamination: A review of the Impact of Mental Illness Stigma on
Family Members.” Journal of Mental Health 13 (6):537-48.
COTTER, V.T. 2006. ”Alzheimer’s Disease: Issues and Challenges in Primary Care.” Nurs Clin North Am 41 (1):83-93.
COWARD, R., CUTLER, S.J., og MULLENS, R. 1990. ”Residental dierences in the composition of the helping networks of
impaired elders.” Family Relations 39:4-50.
CRAWFORD, G.B. 2000. ”Palliative care on Kangaroo Island.” Australian Journal of Rural Health 8 (1):35-40.
CUIJPERS, P.C., VAN STRATEN, A., SMITH, F., MIHALOPOULOS, C., og BEEKMAN, A. 2008. ”Preventing the Onset of Depressive
Dirorders: A meta-Analytic Review of Psychological Interventions.” American Journal of Psychiatry 165 (10):1272-1280.
CUYPERS, K., DE RIDDER, K., KVALOY, K., KNUDTSEN, M.S., KROKSTAD, S., HOLMEN, J., og HOLMEN, T.L. 2012. ”Leisure time
activities in adolescence in the presence of susceptibility genes for obesity: risk or resilience against overweight in adult-
hood? The HUNT study.” BMC Public Health 12:820.
CUYPERS, K., DE RIDDER, K., RANGUL, V., og GUNDERSEN, K.T. 2012a. ”Patterns of Passive and Active Cultural Activities
among 13-18 Year Old Norwegian High School Stundets.” Journal of Public Health Frontier 1:27-31.
CUYPERS, K.F., DE RIDDER, K., RANGUL, V., og GUNDERSEN, K.T. 2012b. ”Patterns of receptive and creative cultural activities
and their association with perceived health, anxiety, depression and satisfaction with life among adults the HUNT study,
Norway.” Journal of Epidemiology and Community Health 66:698-703.
CUYPERS, K.F., KNUDTSEN, M.M., KROGSTAD, S., WIKSTRØM, B.M., og THEORELLE, T. 2011. ”Cultural activities and public
health: research in Norway and Sweden. An overview.” Arts & Health 3 (6-26).
DAHLGREN, G., og WHITEHEAD, M. 1991. Policies and strategies to promote social equality in health. Stockholm: Institute of
Future Studies.
DAHM, K.T., LANDMARK, B., KIRKEHEI, I., BRURBERG, K.G., FØNHUS, M.S., og REINAR, L.M. 2011. Intervetnions to support
caregivers of people with dementia living in the community. nr. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. ISBN
1890-1298
DALGAARD, O.S., og SØRENSEN, T. 2009. ”Sosialt nettverk, sosial støtte og nærmiljø viktige faktorer for helsen.” I Ssial Epide-
miologi, redigert av J. G. Mæland, J. I. Elstad, Ø. Næss og S. Westin. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
DALGARD, O.S., DOWRICK, C., LEHTINEN, V., VAZQUEZ-BARQUERO, J.L., CASEY, P., WILKINSON, G., AYUSO-MATEOS, J.L.,
PAGE, H., DUNN, G., og GROUP, T.O. 2006. ”Negative life events, social support and gender dierence in depression.” Social
Psychiatry and Psychiatric Epidemiology 41 (6):444-451.
DALGARD, O.S., DØHLIE, E., og YSTGAARD, M. 1995. Sosialt nettverk, helse og samfunn. Oslo Universitetsforlaget : I samar-
beid med Senter for sosialt nettverk og helse.
DOUGLAS-DUNBAR, M., og GARDINER, P. 2007. ”Support for carers of people with dementia during hospital admission.”
Nurs Older People 19 (8):27-30.
DRENTEA, P., CLAY, O.J., ROTH, D.L., og MITTELMAN, M.S. 2006. ”Predictors of improvement in social support: Five-year
eects of a structured intervention for caregivers of spouses with Alzheimer’s disease.” Social Science and Medicine 63
(4):957-967.
DUBERG, A., HAGBERG, L., SUNVISSON, H., og MOLLER, M. 2013. ”Inuencing self-rated health among adolescent girls with
dance intervention: a randomized controlled trial.” JAMA Pediatr 167 (1):27-31.
EFJESTAD, A.S., og MOKSNES, K.E. 2010. ”Kvalitetssikring av legemiddelbruken hos eldre pasienter ved en geriatrisk senge-
post.” Norsk Farmaceutisk tidsskrift (nr. 6):26-29.
ENGEDAL, K., BRÆKHUS, A., og HAUGEN, P.K. 2009. Demens : fakta og utfordringer : en lærebok. 5. utg. ed. Tønsberg: Aldring
og helse.
ENGEDAL, K., og HAUGEN, P.K. 2009. Demens, fakta og utfordringer. 5. utg. ed. Tønsberg: Aldring og helse.
ERIKSON, E.H. 1992. Identitet, ungdom og kriser. Købenahvn: Reitzel.
145
Referanser
ESPENAK, L. 1981. Dance Therapy: Theory and Application. Springeld Illinois USA: Charles C Thomas Pub Ltd.
ESPNES, G.A., og SMEDSLUND, G. 2009. Helsepsykologi. 2. utg. ed. Oslo: Gyldendal akademisk.
EVENSHAUG, O., og HALLEN, D. 2000. Barne- og ungdomspsykologi. Oslo: Gyldendal akademisk.
EYSENCK, H.J., og EYSENCK, M.W. 1985. Personality and Individual Dierences: A Natural Science Approach. New York:
Plenum Press.
EYSENCK, S.B.G., EYSENCK, H.J., og BARRETT, P. 1985. ”A revised version of the psychotism scale.” Person. individ. Di. 6
(1):21-29.
FHI. 2010. Folkehelserapporten 2010: Helsetilstanden i Norge: Folkehelseinstituttet.
FINFGELD-CONNETT, D. 2007. ”Concept comparison of caring and social support.” Int J Nurs Terminol Classif 18 (2):58-68.
FJONE, H.H., YTTERHUS, B., og ALMVIK, A. 2009. ”How children with parents suering from mental health distress search
for ”normality” and avoid stigma. To be or not to be....is not the question.” Childhood 16 (4):461-77.
FLENSLI, M., SKAAR, R., og SÖDERHAMN, U. 2010. ”Frivilligsentral og oentlig omsorg – Samhandling til brukers beste. .”
Norsk sykepleieforskning nr. 01.
FOLK 2. 2009. Prosjektrapport. http://www.folk2.no, 15.05.2012.
FOLLESTØ, E. 2003. ”Samspill om det vonde.” I Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle
overgrep, redigert av T. Anstrop, B. Hovland og E. Torp. Oslo: Universitetsforlaget.
FRANK, J.B. 2008. ”Evidence for Grief as the Major Barrier Faced by Alzheimer Caregivers: A Qualitative Analysis.” American
Journal of Alzheimer’s Disease & Other Dementias 22 (6):516-527.
FREIRE, P., red. 1970. Pedagogy of the Oppressed. Hardmondsworth: Penguin.
FRIGSTAD, S.A. 2008. Barn i lek og alvor: evaluering av gruppetilbud til barn av psykisk syke foreldre. Trondheim: S.Aa. Frigstad.
FUGELLI, P., og INGSTAD, B. 2009. Helse på norsk: god helse slik folk ser det. Oslo: Gyldendal akademisk.
FUNNELL, M.M., BROWN, T.L., CHILDS, B.P., HAAS, L.B., HOSEY, G.M., JENSEN, B., MARYNIUK, M., PEYROT, M., PIETTE, J.D.,
READER, D., SIMINERIO, L.M., WEINGER, K., og WEISS, M.A. 2012. ”National standards for diabetes self-management
education.” Diabetes Care 35 Suppl 1:S101-8.
FUNNELL, M.M., og WEISS, M.A. 2009. ”Empowering patients with diabetes.” Nursing 39 (3):34-7.
FYRAND, L. 2005. Sosialt nettverk: teori og praksis. Oslo: Universitetsforl.
FØRDE, R., PEDERSEN, R., NORTVEDT, P., og AASLAND, O.G. 2006. ”Får eldreomsorgen nok ressurser?” Tidsskrift for den
Norske Lægeforening 126 (15):1913-6.
GABRIELSEN, B., OTNES, B., SUNDBY, B., KALCIC, M., og STRAND, P. 2011. Individbasert statistikk for pleie- og omsorgstjenesten
i kommunene (IPLOS). Oslo-Kongsviner: Statistiks sentralbyrå.
GALLANT, M.P. 2003. ”The Inuence of Social Support on Chronic Illness Self-Management: A Review and Directions for
Research.” Health Education & Behavior 30 (2):170-195.
GAMST, G., AMUNDSEN, Å., og GUNDERSEN, G. 2008. Skolen og de gode hjelperne. [Tromsø]: G. Gamst.
GARÅSEN, H. 2008. The Trondheim model : improving the professional communication between the various levels of health
care services and implementation of intermediate care at a community hospital could provide better care for older patients :
short and long term eects, Department of Public Health and General Practice, NTNU, Trondheim.
GELE, A.A., og HARSLOF, I. 2010. ”Types of social capital resources and self-rated health among the Norwegian adult
population.” Int J Equity Health 9:8.
GEORGES, J., JANSEN, S., JACKSON, J., MEYRIEUX, A., SADOWSKA, A., og SELMES, M. 2008. ”Alzheimer disease in real life -
the dementia carer’s survey.” International Journal of Geriatric Psychiatry 23:546-551.
GETZ, L., KIRKENGEN, A.L., og ULVESTAD, E. 2011a. ”The human biology--saturated with experience.” Tidsskr Nor Laegeforen
131 (7):683-7.
GETZ, L., KIRKENGEN, A.L., og ULVESTAD, E. 2011b. ”Menneskets biologi - mettet med erfaring.” Tidsskrift for Den Norske
Laegeforening 131:683-7.
GIDDENS, A. 1994. Sociology. Oxford UK: Blackwell Publishers.
146
GILLESPIE, U., ALASSAAD, A., HENROHN, D., GARMO, H., HAMMARLUND, M., TOSS, H., KETTIS-LINDBLAD, Å., MELHUS, H.,
og MÖRLIN, C. 2009. ”A Comprehensive Pharmacist Intervention to Reduce Morbidity in Patients 80 Years or Older: A
Randomized Controlled Trial.” Archives of Internal Medicine 169 (9):894.
GLAESMER, H., RIEDEL-HELLER, S., BRAEHLER, E., SPANGENBERG, L., og LUPPA, M. 2011. ”Age- and gender-specic preva-
lence and risk factors for depressive symptoms in the elderly: a population-based study.” Int Psychogeriatr 23 (8):1294-300.
GLOBAL INITIATIVE FOR CHRONIC OBSTRUCTIVE LUNG DISEASE. 2008. Global Strategy for Diagnosis, Manage-
ment, and Prevention of COPD. 2007 [Hentet 17.06 2008]. Tilgjengelig fra http://www.goldcopd.org/Guidelineitem.
asp?11=2&12=1&intId=989.
GOODRIDGE, D., LAWSON, J., RENNIE, D., og MARCINIUK, D. 2010. ”Rural/urban dierences in health care utilization and
place of death for persons with respiratory illness in the last year of life.” Rural Remote Health 10 (2):1349.
GOTTLIEB, B.H., og WOLFE, J. 2002. ”Coping with family caregiving to persons with dementia: a critical review.” Aging and
Ment alHealth 6 (4):325-42.
GRAFSTRÖM, M., og WINBLAD, B. 1995. ”Family burden on the care of demented and nondemented elderly - longitudinal
study.” Alzheimer Disease & Associated Disorders 9 (2):78 - 86.
GRANEHEIM, U.H., og LUNDMAN, B. 2004. ”Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and
measures to achieve trustworthiness.” Nurse Education Today 24 (2):105-112.
GRAV, S., HELLZEN, O., ROMILD, U., og STORDAL, E. 2012. ”Association between social support and depression in the gen-
eral population: the HUNT study, a cross-sectional survey.” Journal of Clinical Nursing 21 (1-2):111-20.
GRAV, S., HELLZÈN, O., ROMILD, U., og STORDAL, E. 2012. ”Association between social support and depression in the gen-
eral population: the HUNT study, a cross-sectional survey.” Journal of Clinical Nursing 21 (1-2):111-120.
GREENBERG, P.E., og BIRNBAUM, H.G. 2005. ”The economic burden of depression in the US: societal and patient perspec-
tives.” Expert Opin Pharmacother 6 (3):369-76.
GRIMSMO, A., FAXVAAG, A., og LÆRUM, H. 2007. Prosesstøttende EPJ systemer - bakrgunn, denisjon og målsetninger.
Nasjonal IKT’s EPJ-fagforum.
GRÖNLUND, E., og RENCK, B. 2006. Dansterapi för deprimerade tonårsickor samt utvärdering av de samlade dansterapi-
projektet. nr. Stockholm: Dans-forskning och utvecling, Danshögskolan.
GRÖNLUND, E., RENCK, B., og WEIBULL, J. 2005. ”Dance/Movement Therapy as an Alternative Treatment for Young Boys
Diagnosed as ADHD: A Pilot Study.” American Journal of Dance Therapy 27 (63-85).
GULLESTAD, M., og MILLER, D. 2001. Kitchen-table society : a case study of the family life and friendships of young working-
class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforl.
HALRYNJO, S., og STEEN, A.H. 2010. Deltid, kompetanse og inkludering - tilstand og muligheter : en analyse blant arbeidstakere
i oentlig sektor uten høyere utdanning, AFI-notat / Arbeidsforskningsinstituttet. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
HALSA, A. 2008. ”Mamma med nerver” / en studie av moderskap og barneomsorg i velferdsstaten, når mor har psykiske helse-
plager, Doktoravhandlinger ved NTNU. Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.
HALVORSEN, K.H., RUTHS, S., GRANAS, A.G., og VIKTIL, K.K. 2010. ”Multidisciplinary intervention to identify and resolve
drug-related problems in Norwegian nursing homes.” Scandinavian Journal of Primary Health Care 28 (2):82-88.
HANNAH, J.L. 1979. To dance is human. A theory of nonverbal communication. Chicago: University Chicago Press.
HANSEN, E., LANDSTAD, B.J., HELLZEN, O., og SVEBAK, S. 2011. ”Motivation for lifestyle changes to improve health in peo-
ple with impaired glucose tolerance.” Scand J Caring Sci 25 (3):484-90.
HANSVIK, H.P. 2012. ”Noen sentrale trekk ved personellutviklingen i pleie- og omsorgstjenesten i kommunene i perioden
2007-201.” I Overordnede trekk og samhandling. Pleie- og omsorgsstatistikken gir ny innsikt, redigert av Helsedirektoratet.
Oslo: Helsedirektoratet.
HARRIS, N.M., THORPE, R., DICKINSON, H., RORISON, F., BARRETT, C., og WILLIAMS, C. 2004. ”Hospital and after: experience
of patients and carers in rural and remote north Queensland, Australia.” Rural Remote Health 4 (2):246.
HARRIS, N.M., WILKS, L., og STEWART, D. 2012. ”HYPEd-up: Youth dance culture and health.” Arts & Health 4 (3):239-248.
HAUGEN, D.F., JORDHOY, M.S., ENGSTRAND, P., HESSLING, S.E., og GARASEN, H. 2006. ”Organisering av palliasjon i og uten-
for sykehus.” Tidsskrift for den Norske Lægeforening 126 (3):329-32.
HAUKØ, B.H., og STAMNES, J.H. 2009. Barnas time : en temafokusert barne- og familiesamtale når mor eller far har psykisk
sykdom og/eller rusproblemer. Trondheim: Tapir akademisk forl.
147
Referanser
HD. 2013. Nøkkeltall for helsesektoren 2012. Oslo: Helsedirektoratet.
HEAP, K. 2002. Samtalen i eldreomsorgen: kommunikasjon, minner, kriser, sorg. Oslo: Kommuneforl.
HEIBERGER, L., MAURER, C., AMTAGE, F., MENDEZ-BALBUENA, I., SCHULTE-MONTING, J., HEPP-REYMOND, M.C., og KRIS-
TEVA, R. 2011. ”Impact of a weekly dance class on the functional mobility and on the quality of life of individuals with
Parkinson’s disease.” Front Aging Neurosci 3:14.
HELBOSTAD, J.L., GRANBO, R., og SLETVOLD, O. 2010. ”Balanseproblemer og falltendens - en naturlig del av alderdom-
men?” Utposten (3):17 - 21.
HELGELAND, A. 2012. ”familiesamtaler med barneperspektiv når mor eller far har en psykisk lidelse.” I Barn som pårørende,
redigert av B. Haugland, B. Ytterhus og K. Dyregrov. Oslo: Abstrakt forlag AS.
HELKUL. 1998. Danseprosjekt 1996-1998. nr. Levanger Kommune.
HELLAND, M., og MATHIESEN, K. 2009. 13–15-åringer fra vanlige familier i Norge: hverdagsliv og psykisk helse. nr. 2009:1.
HELSEDIREKTORATET. 2009. Nasjonale faglige retningslinjer Diabetes - Forebygging, diagnostikk og behandling. nr. Oslo:
Helsedirektoratet.
HELSEDIREKTORATET. 2011a. Riktig legemiddelbruk til eldre pasienter/beboere på sykehjem og i hjemmesykepleien.
HELSEDIREKTORATET. 2011b. Veileder for kommunale frisklivssentraler-Etablering og organisering. nr. Oslo: http://helse-
direktoratet.no/publikasjoner/veileder-for-kommunale-frisklivssentraler-etablering-og-organisering-/Publikasjoner/
Frisklivsveileder%20siste%20utgave%2027.05.13.pdf
HELSETILSYNET. 2009. Utsatte barn og unge - behov for bedre samarbeid : oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2008
med kommunale helse-, sosial- og barneverntjenester til utsatte barn, Rapport fra Helsetilsynet. Oslo: Statens helsetilsyn.
HELSETILSYNET. 2010. Rapport fra Helsetilsynet: Sårbare pasienter – utrygg tilrettelegging. Funn ved tilsyn med legemiddelbe-
handling i sykehjem 2008-2010. nr. 7.
HELSETILSYNET, og LIKESTILLINGSDEPARTEMENTET, B.-o. 2009. Utsatte barn og unge, behov for bedre samarbeid. nr. Hel-
setilsynet og Barne- og likestillingsdepartementet
HINCK, S. 2004. ”The lived experience of oldest-old rural adults.” Qual Health Res 14 (6):779-91.
HJORT, P.F. 1982. ”Helsebegrepet, helseidealet og helsepolitiske mål.” I Helsepolitikk og helseadministrasjon, redigert av P.E.
Lorentzen, T. Berge og J Åker. Oslo: Tanum-Norli.
HJORT, P.F. 2005. ”Aldring og sårbarhet.” I Aldring og livsvilkår, redigert av H. Tuntland, 13-32. Oslo: Damm.
HOD. 2005. Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
HOD. 2009. Meld St. 47 (2008-2009). Samhandlingsreformen : rett behandling - på rett sted - til rett tid, St.meld. Oslo: Helse- og
omsorgsdepartementet.
HOD. 2010. Meld. St.16 2010-2011. Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015). Edited by Helse- og omsorgsdepartementet.
Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
HOD. 2011a. Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) vedtatt 24.06.2011 nr.29. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet,
Lovdata.
HOD. 2011b. NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg Norges oentlige utredninger. Oslo Helse- og omsorgsdepartementet.
HOD. 2011c. NOU 2011:17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg : fra usynlig til verdsatt og inkludert In NOU 2011:17.
Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
HOD. 2012. Meld.St. 29 (2012-2013) Morgendagens omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
HOD. 2013. Meld.St. 34 (2012 - 2013) Folkehelsemeldingen : god helse - felles ansvar, Meld.St. Oslo: Departementenes service-
senter.
HOLSEN, I. 1996. Stability and prediction of depressive tendencies among adolescence, Universitetet i Bergen, HEMIL senteret.
HORNSTEN, A., SANDSTROM, H., og LUNDMAN, B. 2004. ”Personal understandings of illness among people with type 2
diabetes.” J Adv Nurs 47 (2):174-82.
HOUSE, J.S. 1981. Work stress and social support. Reading, Massachusetts: Addison-Wesley.
HOUSE, J.S., og KAHN, L.R. 1985. ”Measures and Concepts of Social Support.” I Social Support and Health, redigert av S
Cohen og S. L. Syme. Orlando: Academic Press.
148
HOUSE, J.S., LANDIS, K.R., og UMBERSON, D. 1988. ”Social Relationships and Health.” Science 241:540-545.
HUPCEY, J.E. 1998. ”Clarifying the social support theory-research linkage.” Journal of Advanced Nursing 27 (6):1231-1241.
INGEBRETSEN, R. 1990. ”Det var kanskje tross alt best at han kk dø først. Reaksjoner og reeksjoner etter tap av ektefelle.” I
Kvinner blir gamle, redigert av R. Ingebretsen og K. Thorsen. Oslo: Norsk gerontologisk Institutt.
INGSTAD, K. 2010. ”Arbeidsforhold ved norske sykehjem - idealer og realiteter.” Vård i Norden 30:14-17.
INGSTAD, K. 2011. Hele og delte sykepleiere : en kvalitativ studie av sykepleieres arbeidsvilkår og arbeidstid i sykehjem, Fakultet
for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim.
INGSTAD, K., og KVANDE, E. 2011. ”Arbeid i sykehjem - for belastende for heltid?” Søkelys på Arbeidslivet 28:42-55.
INTERNATIONAL DIABETES FEDRATION, I. 2011. IDF Diabetes Atlas. Fifth ed.
JEONG, Y.J., HONG, S.C., LEE, M.S., PARK, M.C., KIM, Y.K., og SUH, C.M. 2005. ”Dance movement therapy improves emotional
responses and modulates neurohormones in adolescents with mild depression.” Int J Neurosci 115 (12):1711-20.
JERLANG, E.m.f. 2008. Udviklingspsykologiske teorier: en introduksjon. København: Reitzel.
JOHANNESEN, A. 2012. Dementia and Public Health - with focus on access to society. Gotehburg, Sweden: Nordic School and
Public Health.
JOSEFSSON, K., SONDE, L., WINBLAD, B., og ROBINS WAHLIN, T.B. 2007. ”Work situation of registered nurses in municipal
elderly care in Sweden: a questionnaire survey.” International Journal of Nursing Studies 44 (1):71-82.
JÖNSSON, A.K., HAKKARAINEN, K.M., SPIGSE, t.O., DRUID, H., HISELIUS, A., og HÄGG, S. 2010. ”Preventable drug related
mortality in a Swedish population.” Pharmacoepidemiologyand Drug Safety 19 (2):211-215.
KAASA, K., WIGUM, B.W., RYAN, O.A., KVERNDOKK, S., HOLAND, H., TARIQ, S., og MEKKI, T.E. 2011. NOU Når sant skal sies om
pårørendeomsorg. Vol. 17. Oslo: Departementenes servicesenter Informasjonsforvaltining.
KANERVISTO, M., KAISTILA, T., og PAAVILAINEN, E. 2007. ”Severe chronic obstructive pulmonary disease in a family’s
everyday life in Finland: Perceptions of people with chronic obstructive pulmonary disease and their spouses.” Nursing and
Health Sciences 9 (1):40-47.
KANERVISTO, M., PAAVILAINEN, E., og HEIKKILÄ, J. 2007. ”Family dynamics in families of severe COPD patients.” Journal of
Clinical Nursing 16 (8):1498-1505.
KARA, M., og MIRICI, A. 2004. ”Loneliness, Depression, and Social Support of Turkish Patients With Chronic Obstructive
Pulmonary Disese and Their Spouses.” Journal of Nursing Scholarship 36 (4):331-344.
KAUR, S., MITCHELL, G., VITETTA, L., og ROBERTS, M.S. 2009. ”Interventions that can Reduce Inappropriate Prescribing in
the Elderly.” Drugs Aging 26 (12):1013-1038.
KD. 2012. St.meld 13 (2011-2012) Utdanning for velferd : samspill i praksis, Meld.St. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
KERSTEN, H., RUTHS, S., og WYLLER, T.B. 2009. ”Farmakoterapi i sykehjem.” Tidsskrift for den norske lægeforening 129
(17):1732-1735.
KESSLER, R.C., CHIU, W.T., DEMLER, O., MERIKANGAS, K.R., og WALTERS, E.E. 2005. ”Prevalence, severity, and comorbidity of
12-month DSM-IV disorders in the National Comorbidity Survey Replication.” Arch Gen Psychiatry 62 (6):617-27.
KIM, S., og KIM, J. 2007. ”Mood after various brief exercise and spor modes: aerobics, hip-hop dancing, ice skating, and
body conditioning.” Perc Motor Skills 104.
KJØNNIKSEN, L., TORSHEIM, T., og WOLD, B. 2008. ”Tracking of leisure-time physical activity during adolescence and young
adulthood: a 10-year longitudinal study.” Int J Behav Nutr Phys Act 5:69.
KJØNSTAD, A. 2009. Taushetsplikt om barn : kommunikasjon og samarbeid mellom helseetaten, skoleetaten, sosialtjenesten og
barneverntjenesten. 3. utg. ed. Oslo: Kommuneforlaget.
KLUGE, M.A., TANG, A., GLICK, L., LECOMPTE, og WILLIS, B. 2012. ”Let’s keep moving: A dance movement class for older
women recently relocated to a continuing retirement community (CCRC).” Arts & Health 4:4-15.
KNUDTSEN, M.S., HOLMEN, J., og HÅPNES, O. 2005. ”Hva vet vi om kulturdeltakelse og helse?” Tidsskrift for den Norske
Legeforening 125:3418-20.
KOCH, S.C., MORLINGHAUS, K., og FUCHS, T. 2007. ”The joy dance. Specic eects of a single dance intervention on psychi-
atric patients with depression.” Arts Psychoterapy 34:340-349.
KROGSTAD, S., og KNUDTSEN, M.S. 2011. Folkehelse i endring. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag HUNT 1 (1984-86) -
HUNT 2 (1995-97) - HUNT 3 (2006-08): HUNT forskningssenter.
149
Referanser
LANGBALLE, E.M., EVENSEN, M., og NASJONALT FOLKEHELSEINSTITUTT. 2011. Eldre i Norge : forekomst av psykiske plager og
lidelser. Oslo: Folkehelseinstituttet.
LAUVÅS, K., og LAUVÅS, P. 2004. Tverrfaglig samarbeid: perspektiv og strategi. Oslo: Universitetsforl.
LAZARUS, R.S., og FOLKMAN, S. 1984. Stress, Appraisal and Coping. New York: Springer Publishing Company.
LEAVY, R.L. 1983. ”Social support and psychological disorder: a review.” J Community Psychol 11 (1):3-21.
LÈPINE, J.P., og MIKE, B. 2011. ”The increasing burden of depression.” Neuropsychiatric Disease and Treatment 7 (1):3-7.
LINDSTRÖM, B., og ERIKSON, M. 2010. The hichhiker’s guide to salutogenesis. nr. Helsinki:
LITWIN, H., og LANDAU, R. 2000. ”SOCIAL NETWORK TYPE AND SOCIAL SUPPORT AMONG THE OLD-OLD.” Journal of Aging
Studies 14 (2):213.
LOGA, J. 2010. Livskvalitet. Betydning av kultur og frivillighet for helse, trivsel og lykke. En kunnskapsoversikt.: Senter for
forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
LORENTZEN, P. 2003. Fra tilskuer til deltaker: samhandlling og kommunikasjon med voksne utviklingshemmede. Oslo: Univer-
sitetsforlaget.
LORENTZEN, P.E., ÅKER, J., og BERGE, T. 1982. Helsepolitikk og helseadministrasjon. Oslo: Tanum-Norli.
LOVDATA. 2011. LOV 2011-06-24 nr 30: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven):
http://www.lovdata.no/all/hl-20110624-030.html.
LUPPA, M., SIKORSKI, C., LUCK, T., EHREKE, L., KONNOPKA, A., WIESE, B., WEYERER, S., KONIG, H.H., og RIEDEL-HELLER, S.G.
2012. ”Age- and gender-specic prevalence of depression in latest-life--systematic review and meta-analysis.” J Aect
Disord 136 (3):212-21.
MAJEROVITZ, S.D. 2001. ”Formal Versus Informal Support: Stress Buering Among Dementia Caregivers.” Journal of Mental
Health and Aging 7 (4):413-423.
MANNHEIMER, B., ULFARSON, J., EKLOF, S., og ET.AL. 2006. ”Drug related problems and pharmacotherapeutic avisory
intervention at a medicine clinic.” European Journal ofPharmacology 62:1075-1081.
MARKUSSEN, E. 2005. Stayere, sluttere og returnerte: om 9756 ungdommer på østlandet og deres karriere i videregående op-
plræing frem til midten av tredje skoleåret. nr. 6. Oslo:
MARTIN, Y., GILBERT, P., MCEWAN, K., og IRONS, C. 2006. ”The relation of entrapment, shame and guilt to depression, in
carers of people with dementia.” Aging and Mental Health 10 (2):101-106.
MATHER, M., og KNIGHT, M. 2005. ”Goal-Directed Memory: The Role of Cognitive Control in Older Adults’ Emotional
Memory.” Psychology and Aging 20 (4):554-570.
MATHERS, C.D., og LONCAR, D. 2006. ”Projections of global mortality and burden of disease from 2002 to 2030.” PLoS Med
3 (11):e442.
MEUSER, T.M., og MARWIT, S.J. 2001. ”A Comprehensive, Stage-Sensitive Model of Grief in Dementia Caregiving.” The
Gerontologist 41 (5):658-670.
MITTELMAN, M.S., HALEY, W.E., CLAY, O.J., og ROTH, D.L. 2006. ”Improving caregiver well-being delays nursing home place-
ment of patient with Alzheimer disease.” Neurology 67:1592-1599.
MOE, A., ENMARKER, I., og HELLZÈN, O. 2012. ”Daily life for chronically ill oldest old person.” Nursing Reports 2 (1):2-8.
MOLAND, L., og BRÅTEN, K. 2012. Hvordan kan kommunene tilby ere heltidsstillinger? Vol. 14. Oslo: Fafo-rapport 14.
MOLAND, L., og GAUTUN, H. 2002. Deltod: Bidrag eller hemsko for fornyelse av pleie- og omsorgssektoren. nr. Oslo:
MOLAND, L., og GAUTUN, H. 2004. Når katta vokser og musene blir mange. Om vekst, oppstykking og nye aktører i pleie- og
omsorgssektoren. Fafo-rapport nr. Oslo:
MOSNIER-PUDAR, H., HOCHBERG, G., ESCHWEGE, E., VIRALLY, M.L., HALIMI, S., GUILLAUSSEAU, P.J., PEIXOTO, O., TOUBOUL,
C., DUBOIS, C., og DEJAGER, S. 2009. ”How do patients with type 2 diabetes perceive their disease? Insights from the
French DIABASIS survey.” Diabetes Metab 35 (3):220-7.
MURCIA, C.Q., KREUTZ, G., CLIFF, S., og BONGARD, S. 2010. ”Shall we dance? An exploration of the perceived benets of
dancing on well-being.” Arts & Health 2:149-163.
MYKLETUN, A., KNUDSEN, A.K., og SCHJELDERUP MATHIESEN, K. 2009. Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. nr.
Rapport nr.: 2009:8.
150
MYSKJA, A. 2000. ”Hvordan virker musikk på menneskekroppen?” Tidsskrift for Den Norske Laegeforening 120:1182-1185.
MYSKJA, A. 2011. Integrated music in nursing homes - an approach to dementia care, Griegakademiet, Universitetet i Bergen.
MÆLAND, J.G. 2009. Hva er : helse. Oslo: Universitetsforlaget.
MÆLAND, J.G. 2010. Forebyggende helsearbeid : folkehelsearbeid i teori og praksis. 3. utg. ed. Oslo: Universitetsforlaget.
NASJONALT FOLKEHELSEINSTITUTT. 2010. Folkehelserapport 2010 : helsetilstanden i Norge, Rapport/Nasjonalt folkehelse-
institutt. Oslo: Folkehelseinstituttet.
NILSEN, W.P., GUSTAVSON, K.P., ROYSAMB, E.P., KJELDSEN, A.P., og KAREVOLD, E.P. 2013. ”Pathways from Maternal Distress and
Child Problem Behavior to Adolescent Depressive Symptoms: A Prospective Examination from Early Childhood to Adoles-
cence.” Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics 34 (5):303-313.
NILSSON, U. 2009. ”Soothing music can increase oxytocin levels during bed rest after open-heart surgery: a randomised
control trial.” J Clin Nurs 18 (15):2153-61.
NORDTUG, B. 2011. Caring burden of cohabitants living with partners suering from chronic obstructive pulmonary disease or
dementia. Trondheim: Norwegian University of Science and Technology.
NORDTUG, B., og HOLEN, A. 2011. ”Similarities and Dierences in Caring burden of Home-dwellers with Partners Suering
from Chronic Obstructive Pulmonary disease or Dementia.” Home Health Care Management and Practice Journal 23 (2):93-101.
NORDTUG, B., KROKSTAD, S., og HOLEN, A. 2010. ”Personality features, caring burden and mental health of cohabitatnts of
partners with chronic obstructive pulmonary disease or dementia.” Aging & Mental Health 15 (3):318-326.
NORDTUG, B., KROKSTAD, S., SLETVOLD, O., og HOLEN, A. 2011. ”Dierences in social support of caregivers living with partners
suering from COPD or dementia.” International Journal of Older People Nursing.
NORGES HELSEDANSFORBUND. 2007. Introduksjonsbok i helsedans. Edited by H. Strøm Solberg, E: Norges helsedansforbund.
NYGAARD, H.A., og STRAAND, J. 2007. ”Eldre og legemidler.” I Norsk legemiddelhåndbok.
NYSTRÖM, K. 2002. Dans på gränsen. Demensrabbades kommunitation i dansterapi, Pedagogiska institusjon, Stocholms
universitet.
NÆSS, S. 2001. ”Livskvalitet som psykisk velvære.” Tidsskrift for Den norske legeforening 121 (16):1940-1944.
NÆSS, S., MOUM, T., og ERIKSEN, J. 2011. Livskvalitet. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
OCKLEFORD, E., SHAW, R.L., WILLARS, J., og DIXON-WOODS, M. 2008. ”Education and self-management for people newly
diagnosed with type 2 diabetes: a qualitative study of patients’ views.” Chronic Illn 4 (1):28-37.
OHNSTAD, B. 2011. Velferd, rettssikkerhet og personvern. Bergen: Fagbokforl.
OLSHANSKY, E., SACCO, D., FITZGERALD, K., ZICKMUND, S., HESS, R., BRYCE, C., MCTIGUE, K., og FISCHER, G. 2008. ”Living with
diabetes: normalizing the process of managing diabetes.” Diabetes Educ 34 (6):1004-12.
OSTMAN, M., og KJELLIN, L. 2002. ”Stigma by association: psychological factors in relatives of people with mental illness.” Br J
Psychiatry 181:494-8.
PALO-BENGTSSON, L., og EKMAN, S.L. 2000. ”Dance events as a caregiver intervention for persons with dementia.” Nursing
Inquiry 7:156-165.
PALO-BENGTSSON, L., WINBLAD, B., og EKMAN, S.L. 1998. ”Social dancing: a way to support intellectual, emotional and motor
functions in persons with dementia.” J Psychiatr Ment Health Nurs 5 (6):545-54.
PAMPEL, F.C. 2012. ”Does reading keep you thin? Leisure activities, cultural tastes, and body weight in comparative
perspective.” Sociol Health Illn 34 (3):396-411.
PAPASTAVROU, E., KALOKERINOU, A., PAPACOSTAS, S.S., TSANGARI, H., og SOURTZI, P. 2007. ”Caring for a relative with
dementia: family caregiver burden.” Journal of Advanced Nursing 58 (5):446-457.
PAULSEN, B., HARSVIK, T., HALVORSEN, T., og NYGÅRD, L. 2004. Bemanning og tjenestetilbud i sykehjem. SINTEF rapport nr.
Trondheim:
PERRY, M., CARPENTER, I., CHALLIS, D., og HOPE, K. 2003. ”Understanding the roles of registered general nurses and care as-
sistants in UK nursing homes.” Journal of Advanced Nursing 42 (5):497-505.
PEYROT, M., og RUBIN, R.R. 1997. ”Levels and risks of depression and anxiety symptomatology among diabetic adults.”
Diabetes Care 20 (4):585-90.
151
Referanser
PEYROT, M., RUBIN, R.R., LAURITZEN, T., SNOEK, F.J., MATTHEWS, D.R., og SKOVLUND, S.E. 2005. ”Psychosocial problems and
barriers to improved diabetes management: results of the Cross-National Diabetes Attitudes, Wishes and Needs (DAWN)
Study.” Diabet Med 22 (10):1379-85.
PINQUART, M., og SÖRENSEN, S. 2003. ”Dierences Between Caregivers and Noncaregivers in Psychological Health and
Physical Health: A Meta-Analysis.” Psychology and Aging 18 (2):250-267.
POMBENI, M.L., KIRCHLER, E., og PALMONARI, A. 1990. ”Identication wuth peers as a startegy to muddle through the
troubles of the adolescent years.” Journal of Youth and Adolescence 13:351-369.
POORTINGA, W. 2012. ”Community resilience and health: the role of bonding, bridging, and linking aspects of social
capital.” Health Place 18 (2):286-95.
POTTER, J., HAMI, F., BRYAN, T., og QUIGLEY, C. 2003. ”Symptoms in 400 patients referred to palliative care services:
prevalence and patterns.” Palliative Medicine 17 (4):310-4.
PRATT, R.R. 2004. ”Art, dance, and music therapy.” Phys Med Rehabil Clin N Am 15 (4):827-41, vi-vii.
RANHEIM, I. 1994. ”Folkedans, disiplinering og nasjonsbygging: diskursen om dans i Valdres omkring 1905.” Norsk folke-
musikklags skrifter 8:17-112.
RANHOFF, A.H. 2010. ”Legemidler til eldre – til nytte og skade.” Norsk Farmasøytisk Tidsskrift (1):18-19.
RAVELIN, T., KYLMA, J., og KORHONEN, T. 2006. ”Dance in mental health nursing: a hybrid concept analysis.” Issues Ment
Health Nurs 27 (3):307-17.
REPSTAD, P., og JACOBSEN, D.I. 2004. Dugnadsånd og forsvarsverker: tverretatlig samarbeid i teori og praksis. Oslo:
Universitetsforlaget.
RESEPTREGISTERET. 2009. Reseptregisteret 2004-2008. nr. 2.
RIMEHAUG, T., BORSTAD, J.M., HELMERSBERG, I., og WOLD, J.E. 2006. ”[The ”invisible” children].” Tidsskr Nor Laegeforen 126
(11):1493-4.
ROELANDS, M., VAN OOST, P., og DEPOORTER, A.M. 2008. ”Service use in family caregivers of persons with dementia in
Belgium: psychological and social factors.” Health & Social Care in Community 16 (1):42-53.
ROGERS, A., GATELY, C., KENNEDY, A., og SANDERS, C. 2009. ”Are some more equal than others? Social comparison in self-
management skills training for long-term conditions.” Chronic Illn 5 (4):305-17.
ROGNSTAD, S., BREKKE, M., FET VEIT, A., SPIGSET, O., T.B., W., og STRAAND, J. 2009. ”The Norwegian General Practice
(NORGEP) criteria for assessing potentially inappropriate prescriptions to elderly patients.” Scandinavian Journal of Primary-
Health Care 27 (3):153-159.
ROSLAND, A.M., KIEFFER, E., ISRAEL, B., COFIELD, M., PALMISANO, G., SINCO, B., SPENCER, M., og HEISLER, M. 2008. ”When is
social support important? The association of family support and professional support with specic diabetes self-manage-
ment behaviors.” J Gen Intern Med 23 (12):1992-9.
RUTHS, S., STRAAND, J., og NYGAARD, H.A. 2003. ”Multidisciplinary medication review in nursing home residents: What
are the most signicant drug-related problems? The Bergen District Nursing Home (BEDNURS) study.” Quality & Safety in
Health Care 12 (3):176.
RUTHS, S., VIKTIL, K.K., og BLIX, H.S. 2007. ”[Classication of drug-related problems]. [Norwegian].” Tidsskrift for Den Norske
Laegeforening.127(23):3073-6, .
RUTTER, M. 1997. Den livslange udvikling. Københanv: Hans Reitzels Forlag.
RYGG, L.O., RISE, M.B., LOMUNDAL, B., SOLBERG, H.S., og STEINSBEKK, A. 2010. ”Reasons for participation in group-based
type 2 diabetes self-management education. A qualitative study.” Scand J Public Health 38 (8):788-93.
RØKENES, O.H., HANSSEN, P.-H., og TOLSTAD, O. 2012. Bære eller briste: kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker.
Bergen: Fagbokforl.
SANDVIN, J.T. 2008. Arbeid, sykdom og moral: om legeattestert fravær og veien tilbake til jobb. Bergen: Fagbokforl.
SARASON, I.G., SARASON, B.R., og SHEARIN, E.N. 1986. ”Social support as an individual dierence variable: Its stability,
origins, and relational aspects.” Journal of Personality and Social Psychology 50 (4):845-855.
SAUR, E. 2008. Kulturarena med mulighet for dialog? Grotta - en fritidsklubb for mennesker med utviklingshemming.
”Målett e vel at vi ska,ha det arti, trur æ”, NTNU, Trondheim.
SCHIOTZ, M.L., BOGELUND, M., ALMDAL, T., JENSEN, B.B., og WILLAING, I. 2012. ”Social support and self-management
behaviour among patients with Type 2 diabetes.” Diabet Med 29 (5):654-61.
152
SCHWARTZER, R., og KNOLL, N. 2007. ”Functional roles of social support within the stress and coping process: A theoretical
and empirical overview.” International Journal of Psychology 42:243-252.
SEAMARK, D.A., BLAKE, S.D., SEAMARK, C.J., og HALPIN, D.M.G. 2004. ”Living with severe chronic obstructive pulmonary
disease (COPD): perceptions of patients and their carers. An interpretative phenomenological analysis.” Palliat Med 18
(7):619-625.
SELMAN, L., HIGGINSON, I.J., AGUPIO, G., DINAT, N., DOWNING, J., GWYTHER, L., MASHAO, T., MMOLEDI, K., MOLL, A.P.,
SEBUYIRA, L.M., PANAJATOVIC, B., og HARDING, R. 2009. ”Meeting information needs of patients with incurable progressive
disease and their families in South Africa and Uganda: multicentre qualitative study.” BMJ 338:b1326.
SENIORDANS NORGE. www.seniordans.no, 01.03.2012 u.å.
SHURGOT, G.R., og KNIGHT, B.G. 2005. ”Inuence of Neuroticism, Ethnicity, Familism, and Social Support and Perceived
Burden in Dementia Caregivers: Pilot Test of the Transactional Stress and Social Support Model.” Journal of Gerontology 60B
(6):S331-S334.
SKJØRHOLM, A.E., og DEVIK, S.A. 2012. Ambulerende tverrfaglig team – riktigere legemiddelbruk. nr.
SOBOCKI, P., LEKANDER, I., BORGSTROM, F., STROM, O., og RUNESON, B. 2007. ”The economic burden of depression in
Sweden from 1997 to 2005.” Eur Psychiatry 22 (3):146-52.
SOLHAUG, H.I., ROMULD, E.B., ROMILD, U., og STORDAL, E. 2012. ”Increased prevalence of depression in cohorts of the
elderly: an 11-year follow-up in the general population - the HUNT study.” Int Psychogeriatr 24 (1):151-8.
SOLTOW, D., GIVEN, B.A., og GIVEN, C.W. 2010. ”Relationship between age and symptoms of pain and fatigue in adults
undergoing treatment for cancer.” Cancer Nursing 33 (4):296-303.
SOLUM, P.E., og INGEBRETSEN, R. 2002. Aldersdemens i parforhold. Novarapprot 20/2002 nr. Oslo: Norsk institutt for forskning
om oppvekst veldferd og aldring.
SONG, Y., SONG, H.J., HAN, H.R., PARK, S.Y., NAM, S., og KIM, M.T. 2012. ”Unmet needs for social support and eects on diabe-
tes self-care activities in Korean Americans with type 2 diabetes.” Diabetes Educ 38 (1):77-85.
SOSIAL- OG HELSEDIREKTORATET. 2007. respekt og kvalitet. Rapport om styrking av spesialisthelsetjenester for eldre. nr.
IS-1498.
SOSIALDEPARTEMENTET. 2002. St.meld. nr. 45 (2002-2003). Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene:
http://www.regjeringen.no/Rpub/STM/20022003/045/PDFS/STM200220030045000DDDPDFS.pdf.
STEFFENS, D.C., FISHER, G.G., LANGA, K.M., POTTER, G.G., og PLASSMAN, B.L. 2009. ”Prevalence of depression among older
Americans: the Aging, Demographics and Memory Study.” Int Psychogeriatr 21 (5):879-88.
STEINSBEKK, A., RYGG, L.O., LISULO, M., RISE, M.B., og FRETHEIM, A. 2012. ”Group based diabetes self-management educa-
tion compared to routine treatment for people with type 2 diabetes mellitus. A systematic review with meta-analysis.” BMC
Health Serv Res 12:213.
STORDAL, E., BJARTVEIT KRUGER, M., DAHL, N.H., KRUGER, O., MYKLETUN, A., og DAHL, A.A. 2001. ”Depression in relation to
age and gender in the general population: the Nord-Trondelag Health Study (HUNT).” Acta Psychiatr Scand 104 (3):210-6.
STROM, J.L., og EGEDE, L.E. 2012. ”The impact of social support on outcomes in adult patients with type 2 diabetes: a sys-
tematic review.” Curr Diab Rep 12 (6):769-81.
STRØM, A. 1980. Velferdssamfunn og helse: et 60-årig tilbakeblikk. Oslo: Gyldendal.
SUSSMAN, T., og REGEHR, C. 2009. ”The Inuence of Ser vice Factors on Spousal Caregivers’ Perceptions of Community
Services.” Journal of Gerontological Social Work 52:406-422.
SVENDSGÅRD, B. 2010. ”Sykehuset er en kompleks organisasjon.” I, S. [55]-70. Oslo: Gyldendal akademisk.
SÆTERTRØ, O. 2008. Når forelderen utvikler demens : voksne barn om belastning og opplevelse av sammenheng i omsorgen for
sin forelder som bor i eget hjem : kan det noen ganger være all right? Trondheim ,: Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap,
NTNU.
SØRENSEN, M., GRAFF-IVERSEN, S., HAUGSTVEDT, K.T., ENGER-KARLSEN, T., NARUM, I.G., og NYBO, A. 2002. ””Empowerment”
i helsefremmende arbeid.” Tidsskrift for den Norske Legeforening 122 (24):2379-83.
TANNER, D. 2000. ”Crossing Bridges over Troubled Waters? Working with Children of Parents Experiencing Mental Distress ”
Social Work Education 19 (3):287-97.
THESEN, J., og MALTERUD, K. 2001. ””Empowerment og pasientstyrking” - et undervisningsopplegg.” Tidsskr Nor Laegeforen
121 (13):1624-8.
153
Referanser
THORESEN, L., PAULSEN, B., og FOSSBAKK, R. 2003. ”Kartlegging av ernæringsstatus blant kreftpasienter ved en poliklinik k.”
Kreftsykepleie 1:12-15.
TINGVOLL, W.A., og SÆTERSTRAND, T.M. 2007. ”Sykehjemmets rolle i fremtidens helsevesen.” Tidsskrift Norsk Lægeforening
127 (17):2274-5.
TVEITEN, S. 2012. ”Empowerment og veieldning - sykepleierens pedagogiske funksjon i helsefremmende arbeid.” I Helse-
fremmende sykepleie i teori og praksis, redigert av Å. Gammersvik og T. Larsen. Bergen: Fagbokforlaget.
ULSTEIN, I. 2007. ”Commenting on the care of carers.” Nurs Older People 19 (8):6.
UNESCO. 1982. In United Nations Educational, Scientic and Cultural Organization, World Conference on Cultural Policies.
Mexico.
USTUN, T., AYUSO-MATEOS, J.L., CHATTERJI, S., MATHERS, C.D., og MURRAY, C.J.L. 2004. ”Global burden of depressive disor-
ders in the year 2000.” British Journal of Psychiatry 184:386-92.
VAN BRAKEL, W. 2006. ”Measuring Health related Stigma: A Literature Review.” Psychology, Health and Medicine 11 (3):307-34.
VAN DAM, H.A., VAN DER HORST, F.G., KNOOPS, L., RYCKMAN, R.M., CREBOLDER, H.F., og VAN DEN BORNE, B.H. 2005. ”Social
support in diabetes: a systematic review of controlled intervention studies.” Patient Educ Couns 59 (1):1-12.
VERGHESE, J., LIPTON, R.B., KATZ, M.J., HALL, C.B., DERBY, C.A., KUSLANSKY, G., AMBROSE, A.F., SLIWINSKI, M., og BUSCHKE, H.
2003. ”Leisure activities and the risk of dementia in the elderly.” N Engl J Med 348 (25):2508-16.
VERHEIJDEN, M.W., BAKX, J.C., VAN WEEL, C., KOELEN, M.A., og VAN STAVEREN, W.A. 2005. ”Role of social support in lifestyle-
focused weight management interventions.” European Journal of Clinical Nutrition 59:S179-S186.
VERNOOIJ-DASSEN, M.J.F.J., VAN HOUT, H.P.J., HUND, K.L.M., HOEFNAGELS, W.H.L., og GROL, R.P.T.M. 2003. ”Information for
dementia patients and their caregivers: what information does a memory clinic pass on, and to whom?” Aging & Mental
Health 7 (1):34-38
VERRUE, C., PETROVIC, M., MEHUYS, E., REMON, J., og STICHELE, R. 2009. ”Pharmacists’ Interventions for Optimization of
Medication Use in Nursing Homes: A Systematic Review.” Drugs & Aging 26 (1):37.
WACKERBARTH, S.B., og JOHNSON, M.M.S. 2002. ”Essential information and support needs of family caregivers.” Patient
Education and Counseling 47:95-100.
WALKER, L.S., og GREENE, J.W. 1987. ”Negative Life Events, Psycchosocial resources, and psychophysiological symptoms in
adolescents.” Journal of Clinical Child Psychology 16 (1):29-36.
WANG, P.S., AGUILAR-GAXIOLA, S., ALONSO, J., ANGERMEYER, M.C., BORGES, G., BROMET, E.J., BRUFFAERTS, R., DE GIROLAMO,
G., DE GRAAF, R., GUREJE, O., HARO, J.M., KARAM, E.G., KESSLER, R.C., KOVESS, V., LANE, M.C., LEE, S., LEVINSON, D., ONO, Y.,
PETUKHOVA, M., POSADA-VILLA, J., SEEDAT, S., og WELLS, J.E. 2007. ”Use of mental health services for anxiety, mood, and
substance disorders in 17 countries in the WHO world mental health surveys.” Lancet 370 (9590):841-50.
WANNEBO, W. 2001. Borte bra, men hjemme best? En studie av ungdom på hybel og mental helse, Psykologisk institutt,
NTNU, Trondheim.
WANNEBO, W., og WICHSTRØM, L. 2010. ”Are high school students living in lodgings at an increased risk for internalizing
problems?” Journal of Adolescence 33 (3):439-447.
WICKE, D., COPPIN, R., og PAYNE, S. 2003. ”Teamworking in nursing homes.” Journal of Advanced Nursing 45:197-204.
WIIK, G.B., DEVIK, S.A., og HELLZEN, O. 2011. ”Don’t become a burden and don’t complain: A case study of older persons
suering from incurable cancer and living alone in rural areas.” Nursing Reports 1 (3):7-13.
WILHELM, K., MITCHELL, P., SLADE, T., BROWNHILL, S., og ANDREWS, G. 2003. ”Prevalence and correlates of DSM-IV major
depression in an Australian national survey.” J Aect Disord 75 (2):155-62.
WILLIAMS, P., BARCLAY, L., og SCHMIED, V. 2004. ”Dening Social Support in Context: A Necessary Step in Improving Re -
search, Intervention, and Practice.” Qualitative Health Research 14 (7):942-960.
WORLD HEALTH ORGANIZATION. 1946. Constitution of the World Health Organization. Geneva: World Health Organization.
WORLD HEALTH ORGANIZATION. 1986. Ottawa Charter for Health Promotion: WHO.
WORLD HEALTH ORGANIZATION. International statistical classication of diseases and health related problems (10th revision).
World Health Organization 2009.
YSTGAARD, M. 1993. Sårbar ungdom og sosial støtte. En tilnærming til forebygging av psykisk stress og selvmord. nr. Rapport nr.
1 1993. Oslo:
154
YSTGAARD, M., TAMBS, K., og DALGARD, O.S. 1999. ”Life stress, social support and psychological distress in late adoles-
cence: a longitudinal study.” Social Psychiatry & Psychiatric Epidemiology 34 (1):12.
ZERMANSKY, A.G., D.R., P., D.K., R., og ET.AL. 2001. ”Randomised controlled trial of clinical medication review by pharmacist
of elderly patients receiving repeat prescriptions in general practice.” British Medical Journal (323):1340.
ØDEGÅRD, A. 2009. ”Konstruksjoner av samarbeid. .” I Tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning, redigert av
Elisabeth Willumsen. Oslo: Universitetsforlaget.
ÖSTMAN, M. 2008. ”Interviews with children of persons with a severe mental illness—Investigating their everyday
situation.” Nordic Journal of Psychiatry 62 (5):354-359.
ÖZGE, C., ÖZGE, A., og ÜNAL, Ö. 2006. ”Cognitive and functional deterioration in patients with severe COPD.” Behavioural
Neurology 17 (2):121-130.
